ABCNYHETER

I Norge er vi opptatt av de små ting.

Et stavbrekk kan bidra til å samle en hel nasjon. I et globalt perspektiv er det nok imidlertid en svært liten andel av verdens befolkning som bryr seg om hvor de befant seg da Oddvar Brå brakk staven.

Atskillige flere millioner ble garantert følelsemessig berørt da en annen stayer, frihetskjemper Nelson Mandela, kom vandrende ut i det afrikanske solskinnet den 11. februar 1990.

Som frontfigur i frigjøringsorganisasjonen ANC hadde han i 27 år drevet en kontinuerlig kamp mot raseskillet under kummerlige forhold. Mange av dem som støttet ham visste knapt hvordan han så ut etter alle årene i fengsel. Likevel var han blitt en global forkjemper mot diskriminering, og Sør-Afrika et symbol på hvor galt det kan gå med menneskeheten når vi setter urettferdighet i system.

Følelsene rundt apartheid-regimet var svært sterke på 70- og 80-tallet. Selv fikk jeg på 80-tallet føle engasjementet på interrail i Paris. En vakker amerikansk dame på ungdomsherberget likte meg, helt til jeg nevnte at jeg også likte det britiske bandet Queen. «Fucking fascists!», skrek hun og smadret bildet av meg selv som en politisk bevisst gymnasiast.

Queen var et av bandene som ble svartelistet av FN da de i 1984 la verdensturneen innom Bophuthatswana, en av de mange bantustanene apartheid-regimet hadde opprettet. Det hvite herskerfolket kjørte en effektiv splitt-og-hersk strategi, med oppdeling i selvstyrte reservater hvor hver etnisk gruppes egenart skulle dyrkes frem for å overskygge den felles sørafrikanske identiteten.

Boikotten av Sør-Afrika var på den tiden massiv, inkludert den kulturelle isolasjonen. FN forbød artister å opptre på steder som kunne oppfattes som støtte til det sørafrikanske mindretallsregimet. Underholdningskomplekset «Sun City» i Bophuthatswana var en plass man skulle holde seg langt unna. Mens Mandela spiste pudding på fangeøya Robben Island, opptrådte Queen med en serie spektakulære show i Sun City. Bandet ble «belønnet» med svartelisting av FN, en iskald skulder av den internasjonale musikkpressen og artistkolleger pluss en bot fra den britiske fagforeningen for musikere

For Nelson Mandela har det imidlertid aldri vært viktig å straffe medmennesker for deres moralske synder. De siste 20 årene har den globale statsmannen lagt vekt på budskap som tilgivelse og forsoning. Så sent som på hans 90-års dag tillot han restene av Queen (det er to av fire medlemmer igjen) å opptre på bursdagsmarkeringen i Hyde Park. 

Allerede under fengselsoppholdet viste Mandela at han mente alvor med begrepet forsoning. Flere hvite fangevoktere fikk et spesielt forhold til ham, blant andre James Gregory (som er dokumentert i 2007-filmen «Farvel Bafana», regissert av Billie August) og Christo Brand. I sine memoarer skriver Mandela at vennskapet med vokterne «styrket min tro på den grunnleggende menneskeligheten selv hos dem som hadde holdt meg fengslet».

Les også: Mandela inviterte fangevokteren på middag 

For å vise at ANC virkelig mente alvor ble det satt ned en sannhets- og forsoningskommisjon («Truth and Reconciliation Commission») ledet av erkebiskop Desmond Tutu. Den nye koallisjonsregjeringen i den sørafrikanske staten var villige til å gi fullt amnesti til alle som i full åpenhet vedgikk at de hadde begått forbrytelser i apartheidtiden. Kommisjonen avsluttet sitt arbeid i 2004 og mottok vitnemål fra over 20.000 mennesker som mente de var ofre for diskriminering. I tillegg søkte 7.100 sørafrikanere om å få innvilget amnesti. 

20 år etter at Nelson Mandela ble løslatt har den sørafrikanske republikken fortsatt en lang vei å gå. Befolkningen venter utålmodig på at deres ledere skal gi dem håp om bedre økonomiske tider. Det svarte folkeflertallet er for lengst frigjort politisk (for eksempel har alle voksne mennesker stemmerett), men den økonomiske frigjøringen har uteblitt.

Fanger og voktere passerer statuen til Nelson Mandela utenfor portene til fengselet Drakenstein Correctional Centre (tidligere Victor Verster) utenfor Paarl. (Foto: Finbarr O'Reilly, Reuters)

De fleste svarte sørafrikanerne lever under kummerlige forhold i såkalte «townships», slumområder der husene ofte er skur av bølgeblikk og planker. Hver fjerde sørafrikaner i arbeidsfør alder er uten jobb, og tre fjerdedeler av de arbeidsløse er under 35 år gamle, viser offisiell statistikk. Av disse har 70 prosent aldri vært i lønnet arbeid.

De økonomiske ufordringene i landet kan illustreres med en ironisk vri: «Amandla – Awethu!» var det viktigste slagordet til motstanderne av apartheid. I 2008 fikk uttrykket, som betyr «Power to the People», en ny mening da landet havnet i en kraftkrise, med skrikende mangel på elektrisitet.

Hovedproblemet er at ikke alle statsledere er som Nelson Mandela.

Hans etterfølger Thabo Mbeki fikk sparken i september 2008 etter anklager om ulovlig innblanding i rettssaken mot tidligere visepresident Jacob Zuma. Mbeki skal ha brukt rettssaken som en del av en maktkamp. Zuma ble innsatt som president i mai i fjor, men må også forsvare seg i mediene. Han er frikjent for anklager om voldtekt, mens en betent korrupsjonssak mot ham ble henlagt i fjor. Nylig måtte han beklage at han nok en gang var blitt far. Hans barn nummer 20 ble født utenfor alle hans tre ekteskap, og Zuma står ikke akkurat frem som en rollemodell i kampen mot hiv og aids.

Mange sørafrikanere lengter tilbake til Nelson Mandelas dager og trenger et lederskap som kan få  dem ut av fattigdom, og over på offensiven i kampen mot kriminalitet, hiv og aids. Etter å ha unngått en borgerkrig, fått på plass en rettferdig grunnlov, avholdt frie valg og etablert en svart middelklasse, har landet stagnert siden Mandela gikk av som president i 1999.

De håper fotball-VM til sommeren kan gi en midlertidig opptur. Men for å å få kontroll på hiv-epidemien (omkring 5,7 millioner av 48 millioner innbyggere er smittet), få tøylet en kriminalitet som daglig tar livet av 50 mennesker og sysselsatt en fjerdel av den arbeidsføre befolkningen kreves det svært sterk lut.

I dag er den 91-årige nasjonalhelten såpass skrøpelig at han ikke dukker opp på stedet hvor han knyttet neven i triumf for 20 år siden. Utenfor det som nå heter «Drakenstein Correctional Centre» (tidligere Victor Verster-fengselet) vil blant annet eks-kona Winnie Madikizela-Mandela gjenta den samme marsjen.

Les også: Mintes Mandelas løslatelse

For 20 år siden gikk de to hånd i hånd ut i frihet. Mandela minnes denne dagen i dette utdraget fra sine personlige memoarer.

Den 11. februar 1990 satt jeg selv sammen med min fremtidige kone i en leilighet i USA og så den historiske begivenheten på CNN. Men løslatelsen var nok inspirerende for flere enn kun noen idealistiske studenter.

Vår blå kanarifugl kvitret som besatt da den hørte sine sørafrikanske slektninger på fjernsynet. Noen måneder senere var leiligheten leid ut til en norsk studiekamerat av oss til sommerskole. Da vi kom tilbake til høstsemesteret var fuglen fløyet. Burdøren hadde stått åpen, og den hadde sett sitt snitt til å ta seg en tur, mest sannsynlig i retning Afrika.

Leieboeren vår forsøkte å skjule «forbrytelsen» ved å kjøpe inn en ny kanarifugl så vi ikke skulle merke det. Problemet var at den nye var gul. Men, inspirert av Mandelas ord om tilgivelse og forsoning, fikk det ingen konsekvenser for vår studievenninne.

Her kan du se noen av nettbrukernes 1990-minner på BBC

Her er et utvalg av minner fra britiske Times

Hvor var du da Mandela ble løslatt? Del gjerne dine minner i kommentarfeltet under.