ABCNYHETER

Når Bjarne Håkon Hanssen i dag avleverte sin statsråd-nøkkel og vandret ut av politikken, må jeg tenke på året 2001.

Husker du den vanvittige kugalskapsepidemien på de britiske øyer, som nådde toppen i 2001?

180.000 dyr ble smittet der. Bildene av kuer som kjøres inn i destruksjonsovner, flammet på netthinnen til TV-titterne her hjemme. Og panikken steg.

Frykten for kugalskap og for den fæle hjernesykdommen CJS som kan smitte over til mennesker, bredte seg som en farsott i Kongeriket.

EU farligere enn kugalskap

Spol tilbake til 2001. Ikke å undres over at folk flest ønsket å stoppe enhver import av storfekjøtt eller levende dyr fra de britiske øyer.

Men så var det denne EØS-avtalen da, med fri flyt og sånn. Den skulle riktignok ikke gjelde landbruksprodukter. Og kugale kuer er tross alt landbruksprodukter.

Men, forklarte Bjarne Håkon Hanssen, som den gang var landbruks- og matminister:

- Vi kan ikke forby import fordi veterinærbestemmelser er med i EØS-avtalen.

Kugalskap har med veterinære bestemmelser å gjøre. Og da som nå, var frykten for å provosere EU større enn frykten for import fra kugalskaps-landene.

Men i alle dager...!

Da var det jeg, som journalist i den landbruks- og matinteresserte avisa Nationen, fikk en utrolig beskjed fra en ekspert ved EU-kommisjonens delegasjon i Oslo:

- Det er slett ikke slik norske myndigheter sier. Dere står fritt til å forby import med fare for kugalskap som begrunnelse, sa talsmannen.

I stemningen som var da, var dette så oppsiktsvekkende at jeg takket ja til hans tilbud om å dobbeltsjekke dette med Kommisjonens hovedkontor i Brussel. De bekreftet saka.

EU: - Norge i sin fulle rett

Dette sto dermed i Nationen 24. januar 2001:

«Norge er i sin fulle rett til å innføre et importforbud mot levende dyr, og vi kan ikke løfte en finger mot det. Veterinæravtalen i EØS fastlegger krav til hygieniske standarder og kontrollregler ved eksport og import av mat og levende dyr. Spørsmålet om Norge vil importere levende dyr, er derimot en del av norsk landbrukspolitikk. Og den er ikke en del av EØS-avtalen, sier talsmannen.»

Så skulle man tro at matministeren selv, Bjarne Håkon Hanssen, ville juble over det overraskende handlingsrommet som åpnet seg. Men nei.

Fikk han EU-galskap?

Allerede grytidlig samme morgen fikk den stakkars EU-talsmannen en ilter telefon hjem til seg fra landbruks- og matministerens kontor.

En slik frihet for et utenforland ville ikke EU-tilhengeren Hanssen vite noe av.

Var det et utslag av EU-galskap? Eller av en annen dyresykdom som kan smitte over til oss, brusellose, humret jeg for meg selv.

Diplomatene fikk ordre

Samtidig som alarmen gikk her hjemme, ble Norges diplomatiske korps i Brussel vekket med ordre om å storme EU-kommisjonen med krav om å få dementert den fryktelige påstanden om at Norge hadde frihet i denne saken.

Norges EU-ambassadør Einar Bull tok personlig veien til Kommisjonens direktorat for helse og forbrukerinteresser. For å effektuere Hanssens ordre om å hindre norske helse- og forbrukerinteresser i å komme i veien for fri flyt.

Hanssen hissig mot frihet

Samtidig, her hjemme, innkalte en rasende Hanssen til ekstraordinær pressekonferanse om Nationens oppslag.

- Hvorfor er det et viktig poeng for deg som landbruksminister å bevise at Norge ikke har handlingsrom, når motpartens oslodelegasjon hevder det motsatte? spurte jeg.

Og fikk beskjed om å skjerpe meg. Og ikke lage usanne historier.

- Et slikt spørsmål vil jeg avvise veldig bestemt. Det minste man må gjøre fra Nationens side, er å komme opp med en kilde som man kan ringe på og spørre hva i all verden du mener med det her, svarte en sjeldent hissig Pølse-Hanssen.

Etter at hans departement altså hadde ringt til nettopp den kilden samme morgen.

«En aktiv europapolitikk»

Den gangen gjennomførte ikke Hanssen beskjeden fra EU. Han fikk EU til å ombestemme seg.

Den gang som nå var regjeringens parole å føre en aktiv europapolitikk. Når vi nå går inn i en ny stortingsperiode, får vi se om Hanssens akutte anfall av EU-galskap i 2001 var et enestående tilfelle, eller ikke.

Historien sier sitt om topp-politikeres prioriteringer.

Skal man presse Norges handlingsrom i EØS-avtalen til det ytterste? Eller begrense det mest mulig for å kunne argumentere med at vi like godt kan bli EU-medlemmer siden vi allikevel gjennomfører alt EU vil?