ABC Nyheter

De fleste har glemt det nå, men det er ikke mer enn ett år og tre måneder siden selv de mest trofaste rød-grønne politikere regnet med å tape valget. Meningsmålingene var elendige, den rød-grønne handlekraften var på et lavmål, og medienes søkelys var stort sett på statsråder som ikke leverte eller på detaljene rundt Åslaug Hagas stabbur og brygge.

Påstandene om at regjeringsslitasjen blir ekstra stor i et oljerikt land som Norge så ut til å bli styrket. Selv om økonomien i fjor gikk så det suste, og de fleste av oss opplevde kraftig forbedring i kjøpekraften, så virket det som om de aller fleste velgere var mer opptatt av det lille som ikke var bra. Forskerne og kommentatorene snakket om de «stigende forventningers misnøye»: Ettersom man venner seg til at alt blir bedre, stiger forventningene om forbedringer fortere enn de faktiske forbedringer.

Den mest nærliggende forklaringen på endringene det siste året er finanskrisen. Alle de som nå skriver og sier at finanskrisen har vært merkelig fraværende i valgkampen har rett, men de glemmer at det var i krisens første fase at Arbeiderpartiet etablerte seg på dagens relativt høye nivå. Gjennomsnittet av meningsmålingene i august i fjor lå på 26,5 prosent. I januar og februar hadde partiet steget til 34-prosents merket. Siden den gangen har partiet ligget litt lavere, men ikke mye.

Det gikk den motsatte veien for Høyre og Fremskrittspartiet. De to hadde til sammen 46 prosents oppslutning på snittet av målingene i august. I januar hadde de litt over 39 prosent.

Det er ikke sikkert at det er den politiske retorikken som førte til tyngdeforskyvningen. Verken her eller i andre land virker det som om publikum har kjøpt argumentene om at krisen var et resultat av den politiske høyresidens markedsliberalisme. Den mest nærliggende forklaringen er at finanskrisen ga rom til de rød-grønne for å drive aktivistisk økonomisk politikk. Plutselig kunne regjeringen sette i gang de offentlige byggeprosjektene som de ikke hadde funnet plass til i de tre foregående årene. Plutselig kunne man stille krav til finansnæringen om bonus-utbetalinger, og plutselig kunne man gå over fra å hovedregelen til unntaket i handlingsregelen – altså bruke mye mer oljepenger.

Så skal det sies at det også skjedde en del andre ting med de rød-grønne i fjor sommer og høst. Det har helt åpenbart hatt betydning at Jens Stoltenberg før sommeren i fjor satte inn Bjarne Håkon Hanssen som helseminister. Det var antagelig også et lurt trekk at regjeringspartiene i fjor høst bestemte seg for å være uenige om asylpolitikken. Ap ble litt bedre i stand til å svare på kritikken fra Frp, mens SV kunne fremstå som mer flyktningeliberalt. Så fikk det heller være at vi politiske kommentatorer påpekte det uvanlige i at en regjering åpent var i strid med seg selv på et viktig politikkområde.

Dette skrives noen timer før valgresultatet kommer, fordi det som faktisk er en rødgrønn suksesshistorie det siste året, blir fullstendig glemt dersom stortingsflertallet går tapt med aller minste margin i kveld.