ABCNYHETER

Det finnes en god del sektorer i samfunnet der alle aktørene klager over at politikerne ikke løfter frem deres betydning i valgkampen.

Utenriksfeltet er kanskje den aller tydeligste: Forskere, utenriksjournalister, diplomater og partienes utenrikspolitiske utvalg er skjønt enige i sin fordømmelse av de snevre norske valgkampene - der vi bare er opptatt av oss selv, og ikke tar innover oss hvor små og avhengige vi er av resten av verden.

Forhåpningene til dagens store valgkampdebatt om utenrikspolitikk var derfor store.

Stedet var revyteateret Latter på Aker Brygge. Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) var arrangør, og oppspillet var en egen valgkamputgave av tidsskriftet Internasjonal Politikk. Der hadde både partiene fått lov til å presentere sin politikk og forskerne anledning til å kommentere den.

Debatten ble interessant nok. Mange viktige og gode ting ble sagt. Men det er påfallende hvordan de store spørsmålene drukner i de langt mindre sakene det er partipolitisk uenighet om. Som for eksempel EU. Den store utfordringen for Norge i forhold til EU er hvordan vi skal videreutvikle et tett samarbeid i en tid der EU utvikler seg raskt og i andre retninger enn man trodde da EØS-avtalen ble skapt på begynnelsen av 1990-tallet.

Det kan ikke skje ved at vi melder oss inn i EU - rett og slett fordi folket har sagt nei til det, og fordi alle partier tar det for gitt at folkemeningen ikke har endret seg vesentlig siden 1994. Også Høyre gjør det, selv om lederen for partiets EU-utvalg gir inntrykk av noe annet.

Selv om det i den store utenrikspolitiske debatten ble mye snakk om hvor dårlig eller bra EØS-avtalen er og om hva som kan komme til å skje, dersom Island erstattes av Andorra, ender det veldig fort med at alle partier utenom Rødt slutter seg til Jonas Gahr Støres utsagn om at vi får jobbe som best vi kan med å gjøre EØS-avtalen god og dynamisk.

Også Åslaug Haga fra Senterpartiet mener det, men så legger hun til - for den store utenrikspolitiske debattens skyld at utenrikstjenesten i Brussel sikkert hadde jobbet mer effektivt for norske interesser, dersom den var mer interessert i det enn å syte over at vi ikke er medlem av EU.

Norges deltagelse i krigsoperasjonene i Afghanistan ble naturlig nok et sentralt tema i debatten. Men det var ingen som fulgte opp Rødts mer eller mindre prinsipielle motstand. Audun Lysbakken fra SV var i mot, men det var aller mest fordi man ikke får til det man ønsket.

Det moralske spørsmålet om det er riktig å be norske soldater om å drepe og å bli drept for å sikre seg mot terror fra en såkalt «failed state», ble knapt nok berørt. KrFs Janne Haaland Matlary gjorde rett nok et forsøk på å dra opp en slik debatt, men hun viste langt større engasjement da hun kritiserte de rød-grønne for å ha lagt restriksjoner på den norske NATO-innsatsen.

Og det var det NATO/Afghanistan-debatten kom til å dreie seg om: Hvorvidt det er riktig av en norsk regjering å la være å sende norske styrker til Sør-Afghanistan, og om det kan være demotiverende for en norsk soldat å vite at et av regjeringspartiene egentlig ikke vil at de skal være der. Begge deler interessant nok, men neppe det viktigste når det kommer til stykket.

Konklusjonen. Det er ikke noen vits i å lage politikerdebatter om viktige ting, dersom alle er enige - og når det kommer til stykket er det ingen sammenheng mellom det politikerne snakker om i en valgkamp og det de mener er aller viktigst. Heldigvis.

Aslak Bonde er tidligere politisk journalist i NRK og Aftenposten. I dag dekker han norsk politikk som frittstående analytiker med egen spalte i Morgenbladet og Ukeavisen Ledelse. Han skal daglig kommentere valgkampen og Stortingsvalget i ABCNyheter.no. aslakbonde@politiskanalyse.no.