ABCNYHETER

Det strømmer på med meningsmålinger som det er vanskelig å bli klok på. I forrige uke kunne det se ut som om Frp tapte og at de rød-grønne ville vinne. Denne uken er bildet litt annerledes.

På de meningsmålingene der det er relativt store utslag, dreier det seg ofte om at nivåene korrigeres fra tidligere målinger – eksempelvis fikk Høyre en ganske god fremgang på en NRK-måling som hadde et ekstremt lavt utgangspunkt. Erna Solberg ble fremstilt som en vinner, selv om oppslutningen nådde et lavere nivå enn man har hatt i noe valg i etterkrigstiden (13,6 prosent). På den samme målingen ble Siv Jensen den store taperen selv om hun ble justert ned til noe som ville ha blitt et historisk godt valgresultat (25,1 prosent).

Det er mulig at de manglende trendene på meningsmålingene skyldes at velgerne foreløpig gir blaffen i valget. Det er først mot slutten av neste uke at de seriøst begynner å tenke på hva de skal stemme og det er først da vi vil se de store bevegelsene. Og de kan teoretisk sett gå i alle mulige retninger.

Erfaringen fra tidligere valg er likevel at det som begynner som utydelige trender i de to siste ukene av valgkampen blir forsterket i sluttfasen. Man kan få en anelse om hvilken vei det går for partiene tidlig i den siste valgkampuken. Dersom man ikke kan se noen bevegelse så tett inn på valgdagen, kan det være et tegn på at det ikke vil skje så store endringer i forhold til meningsmålingene det siste halve året.

Det igjen betyr at vi faktisk er i ferd med å få vite en del om det sannsynlige valgresultatet - dersom vi begynner å se på det som ikke kommer til å skje. Det viktigste er at det helblå regjeringsflertallet ser ut til å være dødt. Ingen meningsmåling gjør Frp og Høyre sterke samtidig. Der hvor Høyre går frem er det som oftest slik at Frp går tilbake eller stagnerer.

Vi vet også at sentrum ikke kommer til å vokse seg stort i løpet av denne valgkampen. Da Høyre i sommer debatterte seg selv i stedet for å tilrettelegge valgkamp, var det noen som trodde at Venstre og/eller KrF ville tjene stort på det. Når Lars Sponheim i de siste årene har kombinert næringsvennlighet og liberale verdier med en klar avvisning av Frp, har det åpenbart vært i et håp om at han kunne lokke til seg mange velgere fra Høyre. Ingenting tyder på at han har lyktes.

Vi vet også at Arbeiderpartiet ikke har tapt på sin historiske beslutning om å regjere sammen med andre partier. Det har i de siste årene vært rimelig opplagt, men det er verdt å minne om at det i sin tid var en god del Ap-folk som var skeptiske til å la seg binde av Sp og SV. Dersom det blir en ny rød-grønn regjering, vet vi at Ap kommer til å være en minst like stor storebror som før – og vi vet at Ap ikke vil ha noe spesielt i mot å fortsette det rød-grønne samarbeidet.

Spådommene om hva som ikke vil skje danner grunnlag for det som sies og skrives om regjeringsalternativene. Siv Jensen vil få problemer med å bli statsminister så lenge det helblå flertallet er tapt. Sentrumspartiene må bygge opp sitt maktalternativ rundt Erna Solberg. Når det gjelder de rød-grønne vil det ikke skje så store endringer i maktfordelingen at samarbeidet er truet på kort sikt. På litt lengre sikt er det mer usikkert, og da er vi inne på alt det som fortsatt er høyst uavklart:

Dersom Senterpartiet eller SV gjør det så dårlig som enkelte målinger tilsier, vil det oppstå et press i partiene for at de etter en viss tid skal komme seg ut. Spesielt gjelder det for Senterpartiet.

Det store spenningsmomentet på såkalt borgerlig side er hvem som blir størst av Frp og Høyre/Krf/Venstre. Dersom den siste gruppen blir større enn Frp og de fire partiene til sammen har flertall, vil Lars Sponheim og Dagfinn Høybråten antagelig lykkes i å tvinge med seg Høyre inn i en ny regjering. Og om Siv Jensen ikke vil støtte den denne høsten, så kommer de politiske ringrevene Sponheim/Høybråten/Solberg bare til å overta de rød-grønnes statsbudsjett. Da kan de styre med Stoltenbergs støtte det første året- Så kommer det store oppgjøret om regjeringsmakt først i 2010.