ABCNYHETER

I valgkampens sluttspurt burde kanskje journalistene erkjenne at de to små regjeringspartienes løftebrudd nå både er grundig dokumentert og forklart av partilederne. Så kan man i stedet spørre om de sakene der de rød-grønne i fellesskap lovte at de skulle gjøre noe. Hvorfor har de ikke gjort mer av de tingene de ønsket å gjøre og som flertallet i Stortinget ga dem ryggdekning til å gjøre?

Det er nok av saker å hente frem. På klimaområdet, for eksempel: Allerede i valgkampen for fire år siden erkjente de tre regjeringspartiene at det var nødvendig å gjøre noe drastisk for å få ned klimautslippene – dette resulterte i klare løfter i Soria Moria-erklæringen – blant annet om at man skulle «legge frem forslag» om hvordan Norge kunne nå målsetningene i Kyoto-avtalen om en prosents kutt i CO2-utslippene innen 2013.

Regjeringen har i løpet av denne perioden skjerpet målsetningene betydelig på lang sikt, men det er nesten ikke gjort noe for å få ned utslippene på kort sikt. Ordningen med grønne sertifikater - som kunne ha gjort utviklingen av ren energi mer lønnsomt – har vært forberedt og forberedt uten å komme. Det har ikke skjedd noe for å få ned biltrafikken. Det er gitt klarsignal for et gasskraftverk på Mongstad som først skal renses om noen år – om man får det til. Det er ikke gjort noe for å fange CO2-utslippene fra Snøhvit-feltet – bare for å nevne det viktigste.

Fattigdomsløftet har det vært mye oppmerksomhet rundt i denne valgkampen, men den sviktende sykehus-styringen er det nesten ingen som har konfrontert regjeringspartiene med. Hvert eneste år har det vært nødvendig å ekstrabevilge mange milliarder til sykehusene. I løpet av dette tiåret har bevilgningene doblet seg fra 50 til 100 milliarder kroner. Det står riktignok i Soria Moria-erklæringen at sykehusene skal sikres «tilstrekkelige økonomiske rammer», men det var ingen rød-grønne som for fire år siden mente at det ville bety mange titalls milliarder kroner ekstra i sykehusbevilgninger. Pengene som forsvant i det store helsesluket skulle blant annet ha gått til forskning og høyere utdanning – noe som i sin tur førte til et eklatant løftebrudd fra de rød-grønne på det området.

Nå i valgkampen presenterte Regjeringen en garantiordning for kraftleveranser til industrien som i følge de rød-grønne er en oppfyllelse av løftene om et nytt industrikraftregime. Man skal være ytterst velvillig for å godta argumentasjonen, men uansett er det underlig at det ikke har skjedd noe med det løftet i løpet av Regjeringens første tre år og ti måneder. Det er en rekke felles rød-grønne løfter som kan trekkes frem – mest interessant er det med de sakene der alle de tre partiene var aktive og enige allerede i valgkampen.

Og da kommer vi til det mest overordnede av alle løfter: Den nye rød-grønne regjeringen skulle satse på fellesskapet – i kontrast til Bondevik-regjeringen som ga skattelettelser. Formelt sett har ikke de rød-grønne forbrutt seg på dette punkt, men det bør nevnes i denne valgkampen at det i løpet av de siste fire år har vært en formidabel privat velstandsvekst – det er investert mange titalls milliarder mer i private hytter, hus, biler og båter enn i offentlige bygg og anlegg. Det var ikke akkurat det inntrykket vi fikk av den rød-grønne politikkens innhold i valgkampen for fire år siden.