ABCNYHETER

Selvfølgelig skjedde begge deler. Noen seere avskrev Halvorsen og SV for evig og alltid, mens andre bestemte seg for å slutte å følge TV2s valgkampdekning. Det spørsmålet som er interessant for alle politisk interesserte er fordelingen: Hvor mange godtar at politikere setter seg høye mål som de vet at de ikke kan nå, og hvor mange stiller krav til ordholdenhet.

Umulige standpunkter

Ikke minst for Siv Jensen er det viktig å få svar på dette spørsmålet. Hun driver nå en valgkamp der hun i hovedsak gjør som SV alltid har gjort: Markerer standpunkter som det skal bli meget vanskelig, for ikke å si umulig, å få flertall for i det nye Stortinget. Dersom Frp vinner valget og får regjeringsmakt i deler av den kommende stortingsperioden, vil hun om fire år måtte svare på spørsmål om hvordan hun kunne bli sittende i regjeringskontorene, på tross av at hun ikke fikk gjennomslag for det hun lovte velgerne. Siv Jensens svar i en slik situasjon vil være akkurat det samme som Kristin Halvorsens nå: Hun har jobbet hardt, beveget ting i riktig retning, men det var ikke flere enn et mindretall som stemte på henne, og da kan man ikke forlange at hun får gjennomslag for alt.

Les også: - Vi kan ikke avskaffe fattigdom

Det siste argumentet er helt sikkert godt. Alle forstår at SV ikke får igjennom sin politikk på alle områder, når det bare var litt over 8 prosent av velgerne som stemte på dem. Det ville ha vært grovt udemokratisk om lille SV skulle bestemme alt. Det sentrale spørsmålet er om SV har fått igjennom nok – og om utviklingen har gått i riktig retning. Og det er i en slik sammenheng fattigdomsdiskusjonen er viktig.

Fattigdom

Løftet om å avskaffe fattigdom ble ikke bare gitt i valgkampen – det ble gitt på Soria Moria – i regjeringserklæringen Ap, Sp og SV var enige om. På det tidspunktet kjente Stoltenberg, Haga og Halvorsen til velgernes dom, og de to andre partilederne sa at de ville støtte Halvorsens kamp mot fattigdommen. Da SVs landsstyremøte sa ja til å sitte i regjering, trodde det at Ap og Sp ville være med på å sette kampen mot fattigdom i høysetet, og det gjorde det mulig å svelge nederlag på andre viktige politikkområder, for eksempel i NATO-spørsmålet. Tankegangen var at utviklingen gikk i riktig retning, og at man gjennom sin regjeringsdeltagelse virkelig kunne utgjøre en forskjell på noen få områder.

Dette er utgangspunktet for bedømmelsen av SVs innsats i dag. På et viktig område der man fikk med seg de andre partiene i riktig retning har det gått feil vei. Da holder det kanskje ikke i dag å si at man har jobbet hardt for den gode sak. Det er også forståelig at Kristin Halvorsen ikke har fulgt den anbefalte strategi om å legge seg flat. Det kan lett virke patetisk å be velgerne om unnskyldning for at man ikke har fått til noe som man faktisk har hatt flertall i Stortinget for å gjøre noe med.

Halvorsens strategi kan vanskelig bli en annen enn den hun følger: Det vil si at hun trekker frem de tingene som har vært gjort for å minske fattigdommen, samtidig som hun sier til velgerne at hun skal jobbe minst like hardt for denne saken i de fire kommende årene. Hva nå det måtte innebære.

Det er ikke allverdens forsvar, men kanskje bra nok til at de som vil stemme SV av andre grunner ikke blir skremt bort. Det er tross alt ingen grunn til å tro at noen andre partier ville ha kommet lenger i kampen mot fattigdom enn det SV har gjort.