abcpenger

Det norske oljeeventyret har vart i 40 år. Her ser du et bilde fra Sleipner A. Foto: Harald Pettersen/Statoil

40 år siden det norske oljeeventyret startet

Det var en gang et lite land, langt der oppe i nord ... Det norske oljeeventyret har vart i 40 år, og fortellingen er ikke engang halvferdig.


Lille julaften i 1969 skjedde det som ingen lenger trodde var mulig: det ble funnet olje i Norge, nærmere bestemt et godt stykke ute i sjøen. Og ikke bare hvilket som helst funn. Ekofisk var til da verdens største oljefelt til havs.

Norges Geologiske Undersøkelser hadde konkludert skråsikkert med at det verken fantes olje eller gass som var utvinnbar på norsk sokkel. Internasjonale oljeselskaper hadde boret og lett i lengre tid – uten å gjøre drivverdige funn. De aller fleste av dem var i ferd med å gi opp da amerikanske Phillips Petroleum – som ikke må forveksles, slik enkelte medier gjorde for 40 år siden, med elektronikkselskapet Philips – gjorde et siste forsøk, og traff blink.

Ekofisk var en elefant, betegnelsen oljefolk bruker på oljefunn hvor det kan utvinnes minst 500 millioner fat olje.

Sikret sokkelen

Resten er historie, eller et eventyr om du vil. Norge fant det svarte gullet, lykken og en lysende framtid, omtrent som Askeladden, da han med kløkt og hardt slit sikret seg halve kong

Troll A. Foto: Harald Pettersen/StatoilTroll A. Foto: Harald Pettersen/Statoil

eriket, prinsessa og rikdommer han bare hadde drømt om.

Norge i det 21. århundret ville vært helt annerledes hadde det ikke vært for noen få og framsynte menn, som sikret verdiene og et skatteregime som skaffet landet formidable inntekter. Allerede i 1965 ble grensene trukket for den norske delen av kontinentalsokkelen mot Storbritannia og Danmark, gjennom en avtale basert på midtlinjeprinsippet. Det ga Norge eiendomsretten til eventuell funn på norsk side av denne linjen.

Rikdommene var sikret før noen i det hele tatt visste at de fantes, og forvaltningen av dem ble nedfelt i «De ti oljebud» i 1972. Samme år vedtok Stortinget opprettelsen av Statens oljedirektorat.

Oljebud

Oljebudene ser ikke helt like ut i dag, men tankegangen bak dem lever fortsatt i beste velgående: Inntektene fra oljen og gassen skulle brukes til å utvikle norsk petroleumsindustri, den norske velferdsstaten og bidra til utvikling av lokalt og nasjonalt næringsliv.

Sleipner A. Foto: Harald Pettersen/StatoilSleipner A. Foto: Harald Pettersen/Statoil

Oljebyen Stavanger, for eksempel, hadde nok ikke vært det den er, hvis det ikke var for sjette bud som sa at olje fra norsk sokkel skulle ilandføres i Norge.

Med nye olje- og gassrørledninger som er strukket langs havbunnen siden den gang, er denne «regelen» ikke lenger gyldig. Dermed kan neppe andre lokalsamfunn vente seg tilsvarende vekst knyttet til nye funn i framtida.

Forbi toppen

Nå har vi trolig passert oljetoppen, det som på fagspråket skalles «peak oil». Hvis det ikke gjøres nye funn vil de norske oljereservene stadig reduseres. Når oljen en gang tar slutt om kanskje 30-40 år, skal gassen i havområdene utenfor den langstrakte kysten fortsatt finansiere velferdssamfunnet i det mange kaller verdens rikeste land.

Og lenge etter det lever nok Ola og Kari Nordmann fortsatt lykkelige i sine dager – på pengene de har spinket og spart i det store norske oljefondet. (©NTB)

Lesernes kommentarer

OLJEBORING

Dette har gjort at Norge er blitt ett rikt land.Oljeboring utenfor Lofoten
og Vesterålen skulle vært startet for lengst.Vil gi landet nye store
inntekter,arbeidesplasser landsdelen trenger og mulig hindre noe
fraflytting fra landsdelen.



JILL

Menneskene er den største ressursen

Norge ville vært et bedre land om kapitalen fra oljen hadde funnet veien gjennom mange private selskaper som kunne forvalte den til nasjonens beste og skape mange arbeidstakere og personlige skatteytere før en rimelig skatteandel havnet i statens hender. I dag står vi og faller med noen få menneskers evne til å forvalte et oljefond som i store deler er innvestert i utenlandske selskaper hvorav mange i konkurranse med norske interessenter.
I tillegg klarte Norge i 1975 gjennom inføring av særskatt på oljen med tilbakevirkende kraft å delegge den internasjonale troverdighet og tillit, skipsfarten og våre sjøfolk opparbeidet gjennom krigen. Det var den tilbakevirkende del av særskatten som ødela mest. Den satte Norge i spann med statene i midtøsten som nasjonaliserte feltene med den forskjell at Norge gjorde det samme via skatteseddelen.
Dette spillet fra Arbeiderpartiets kommunister i Mot Dag avslørte Moe-komiteen i 1979/80, og som ikke skulle komme almuen til kjenne da dette på den tiden kunne ødelegge spillet. 27 mars 1980, en måned før rapporten ble lagt på bordet til daværende olje og energiminister Bjartmar Gjerde og Stortinget inntraff terroraksjonen mot "Kielland-plattformen" og 123 mennesker omkom. Som kommunisten Sylow alias motstandsmann kommunisten Hans Cappelen uttrykte under krigen som gjengitt i boken Rinnans testamente: Hva spiller det for rolle om en to hundre av den store saueflokken stryker med bare vi får innført det kommunistiske system i Norge.
falk

Fattig oljenasjon

Etter 40 år som oljeland har vi bare middels EU kjøpekraft og samfunns standarden vår er bare middels og på viktige områder som utdanning , samferdsel , vedlikehold og oppdatering av off. bygg & anlegg mm så er vi elendige - vi råd til å bli verdensledende på de områder vi ønsker ....

INGEN PÅ STORTINGET TROR DETTE.

Norge er et fattig samfunn, naturligvis er her noen superrike som Olav Thon, Røkke og Rimi-Hagen, men den vanlige arbeider og bedrifteier er fattig. Det som er kanskje det største problemet, er at i de 40årene vi har vært et oljeland så har statskassa fått inn over 10 milliarder kroner i oljeskatter, og alt er blitt overført til oljefondet i utlandet. Men vårt oljefond i London/New York har idag kun 1/4 del av pengane i behold. Noen i staten har beriket seg kollosalt.