ABC Nyheter

Kirkemøtets uttalelse vitner om en særdeles kunnskapsløs og lite konstruktiv holdning til årsakene til fattigdom. Hvordan kan det å investere i tapsprosjekter i utviklingsland bidra til mer «rettferdighet»? Er det ikke nettopp dette man endelig har forstått at man ikke må gjøre når det gjelder bistand til u-land?

I boka «The shackeled continent» skriver Robert Guest om utfordringene i afrikanske land sør for Sahara. Guest er tidligere redaktør for seksjonen om Afrika i The Economist, og kjenner kontinentet godt. Han skriver engasjerende om dagens situasjon og hva som forårsaker de store problemene i de fattigste landene i Afrika. For mens tidligere kolonier i Asia generelt har stabilisert seg og nå opplever økonomisk vekst, har afrikanske land ikke bare mottatt flere trillioner av dollar i bistand de siste femti årene, men også opplevd negativ økonomisk utvikling. Det er ikke mangel på bistand som er problemet, skriver Guest, men mangel på god styring og ledelse.

Altfor mange afrikanske stater preges av autoritære ledere og en korrupt statsadministrasjon. Å investere penger i land der lederne bruker pengene på våpen og kjører forbi sin sultende befolkning i Mercedeser med sotede vinduer, er ikke svaret. Det moralske ansvaret for «rettferdighet» ligger hos regjeringer som fyller sine egne lommer med rikdommene som landet deres har å by på.

Land som Angola og Nigeria mangler nemlig ikke naturressurser. Begge landene har både olje og diamanter, men er revet opp av stammefeider og borgerkrig. Zimbabwe, som en gang var det sørlige Afrikas største matprodusent, er i økonomisk fritt fall etter Robert Mugabes flerårige vanstyre. Demokrati, menneskerettigheter og respekten for privat eiendom er så godt som ikke-eksisterende. Land er ikke fattige fordi de mangler skoler, veier og sykehus. De mangler skoler, veier og sykehus fordi de er fattige, og de er fattige fordi de ikke har en fungerende rettstat og institusjoner som beskytter borgernes rettigheter.

Den engelske Lord Bauer var en av de første som kritiserte bistand. Han mente at hadde det ikke vært for u-hjelp så ville det ikke finnes u-land. Alle land har i utgangspunktet vært fattige, argumenterte han, men utviklingen mot mer demokrati og markedsøkonomi har løftet vest-europa til det nivået vi har i dag. Dersom dogmet om at fattige land ikke kan noe for sin fattigdom hadde vært riktig, ville verden i dag fortsatt vært på steinaldernivå.

Botswana blir ofte tatt frem som et eksempel til etterfølgelse for afrikanske stater som vil gjennomføre reformer og legge grunnlaget for økt økonomisk vekst og levestandard. Siden uavhengigheten i 1966, har landet gått fra å være et av verdens fattigste land til å bli et stabilt demokrati basert på sunne økonomiske prinsipper. De er ranket som Afrikas minst korrupte land av Transparency International. Mellom 1966 og 1999 hadde de en økonomisk vekst på 9 prosent per år. Botstwana mottok bistand i en periode, men har gått vekk fra generelle støtteordninger etter eget ønske, for å bygge en stabil, bærekraftig økonomi basert på egne ressurser.

Å gi bistandspenger til korrupte regjeringer hjelper ikke befolkningen, mens investeringer i lønnsomme bedrifter medfører verdiskapning og vekst i økonomien. Det er det siste Kirkemøtet bryter mot. De sier at vi må tåle å tape penger fordi vi er så rike. Men poenget er at fattige land ikke tåler flere feilslåtte prosjekter som taper penger og ødelegger deres økonomi.

Statens oppgave er å forvalte oljefondet på best mulig måte for å få best mulig avkastning. Ikke investere med tap for å drive en form for u-hjelp som i beste fall bare holder liv i en bestemt bedrift i ett bestemt land, men i verste fall kan virke ødeleggende for en hel industri i det aktuelle området. Det er nettopp holdningene som Ingrid Vad Nilsen og Kirkerådet utviser som har vært ledende for en feilslått bistandspolitikk.

En dårlig investering i et fattig land er verken moralsk eller rettferdig. Heller tvert om.