ABCNYHETER

Noen av disse katastrofer, som flommen i Pakistan og brannene i Russland, er «naturlige», mens oljeutslippene i Mexicogulfen og Kina var menneskeskapte. Men her utviskes skillet etter hvert. Det har riktignok vært store naturkatastrofer før, som flommen som la store deler av Bangladesh under vann, og det er heller ikke første gang vannveiene i Europa rammes av storflom som krever mange menneskeliv og forårsaker enorme ødeleggelser. Men nå stiller borgerne nærgående spørsmål om dette skyldes drivhuseffekten.

Det er det delte meninger om blant ekspertene, men de fleste ser en sammenheng her, og de spår stadig mer av katastrofenedbør, ekstrem varme og ødeleggende vinder. Men det konkrete ansvar for disse katastrofer er vanskelig å henge på politikerne. Det er et internasjonalt ansvar, og dermed viskes ansvaret ut. Ingen regjering styrtes på grunn av drivhuseffekten.

En brannmann kjemper med flammene i de store skogbrannene som herjer i Russland. (Foto: REUTERS/Sergei Karpukhin)

Derimot kan det bli store politiske konsekvenser av måten disse katastrofer møtes på. Det ser vi foreløpig bare i mindre grad i Kina der myndighetene kontrollerer massemediene, og internett foreløpig ikke er sterkt og uavhengig nok til at kritikken kan påvirke en partiledelse. Men kineserne er ikke dummere enn at de forstår at mange flomkatastrofer skyldes en uvettig utbygging av gigantiske damanlegg og de stoler ikke på at de er helt sikre. Regional og lokal korrupsjon er årsaken til at nødvendige katastrofeforberedelser ikke blir effektive. Men dette får foreløpig ikke noen nasjonale konsekvenser.

Helt annerledes er det i Russland der den ekstreme heten og luftforurensningen, på grunn av brannene, har krevd mange menneskeliv og har ført til at hundretusener står uten hus, buskap og avlinger. Det er virkelig alvorlig når statsminister Putin gir ordre om å forby all eksport av korn, som selv i dårlige tider har vært en viktig valutakilde.

Det er en Putin på defensiven vi har møtt i fjernsynsglimtene østfra. Selv om det i de statskontrollerte massemedia ikke rettes direkte kritikk mot statsministeren, merker man et enormt raseri som bygger seg opp. Denne gang er det ikke intellektuelle opposisjonelle i storbyene det dreier seg om; de har lenge hatt liten betydning. Men det er vanlige folk som knytter neven i fortvilelse og spør hva myndighetene gjør.

Denne fuglen er dekket av olje fra lekkasjen i Mexicogulfen. President Obamas håndtering av krisen har blitt kritisert fra mange hold. (Foto: REUTERS/Sean Gardner /Scanpix)

Få tror på Putins løfter om at de skal få et nytt hus før vinteren, i det minste 100.000 rubler (vel 20.000 kroner). De mangler ikke bare husvære, men ofrene har ikke noe å leve av. Avlingene er utbrent og husdyrene er borte. Hvor mange som er omkommet på grunn av heten og røyken vet vi ikke.

Vi har tidligere sett at myndighetene reagerte med nervøs ettergivenhet når pensjonistene gikk ut i gatene og demonstrerte. De gamle tvang myndighetene til å omgjøre sine beslutninger. De mange som er rammet av katastrofen denne sommerenm, skaper en opinion som toppledelsen i det putinske demokratur ikke kan overse.

Jeg kaller det demokratur, fordi Russland er verken et demokrati eller et diktatur. Hva det vil utvikle seg til, er det ingen gitt å si i dag. Men ett er sikkert: Kreml har ikke til sin disposisjon det effektive terrorapparat som Stalin hadde, da han kollektiviserte landbruket og tvang folket i kne gjennom en statsarrangert hungersnød som krevde millioner av menneskeliv. Putin kan heller ikke, som Khrusjtsjov, skalte og valte med jordbruket etter forgodtbefinnende. Khrusjtsjov skulle dyrke mais også der de klimatiske forhold ikke passet, og han forsøkte å tvinge bøndene sammen i landbruksbyer – agrogorodi – slik den halvgale rumenske diktator Ceausescu gjorde.

Putin har ingen slike trylleformler. Han kan bare se på hvordan olje- og gassprodusenten Russland først ble rammet av prisnedgangen på energi, og deretter av den internasjonale finanskrisen. Og nå kommer heten og brannene som en moderne apokalypse.

Russiske økonomer snakker om at katastrofen kan koste landet opp til 90 milliarder kroner. Russland har ikke i dag de samme ressurser å gå på som i Putins første år. Det blir ikke den forventede vekst i nasjonaløkonomien etter de siste års tilbakegang. Brannene og de avsvidde kornmarker kunne ikke ha kommet mer ubeleilig.

I den eneste gjenværende supermakten USA ser vi hvordan en gigantisk oljekatastrofe ikke bare rammer fiskene og dyrelivet i et stort område og tar levebrødet fra fiskerne, men slår inn som en lavine i Det hvite hus. Oljekatastrofen i Mexicogulfen preget amerikanske medier i ukevis og engasjerte folk enten de var for eller imot Barack Obama.

Presidentens håndtering av krisen virket uengasjert og passiv, og særlig bedre ble det ikke da han i sin første Oval Office-tale smelte til mot BP-ledelsen. Mange av hans gamle tilhengere syntes han fortsatt var for passiv og tilbaketrukket, selv da han tvang BP til å stille opp med 20 milliarder dollar i erstatning til ofrene. Robert Murdochs Fox News og den høyrepopulistiske Tea Party-bevegelsen kritiserte ham derimot for å være for aktiv, nærmest en meget farlig sosialist som ville det amerikanske frimarkedssystemet til livs. De republikanske primærvalgene viser at denne taktikk er vellykket.

Det som krisen avslørte, og det er alvorlig for Obama, var at han omga seg med universitetsfolk som var trenet i modelltenkning og seminarteorier, men ofte kunne være arrogante og ufølsomme overfor vanlige menneskers problemer. Disse folkene var intellektuelt sett et stort fremskritt i forhold til Bush-Cheneys ideologer, men de står fjernt fra det virkelige liv. Newsweek-spaltisten Jonathan Alter har i sin nye bok «President Obama, Year One» pekt på nettopp dette:

«Obama omga seg med de mest briljante politikk-mandariner som han kunne finne, selv om nesten ingen av dem visste noe som helst om hvordan det er å arbeide i en liten bedrift, i eiendomsmegling eller i andre reelle deler av økonomien.»

Det hvite hus brukte som argument under oljekatastrofen at energiminister Steven Chu hadde fått Nobelprisen, men det gjorde selvsagt ikke noe inntrykk på vanlige folk og i hvert fall ikke på dem som ble rammet av katastrofen.

Jeg ser en viss parallell til Jens Stoltenberg. Han omgir seg med dem han mener er «The best and the brightest» - høyt utdannede og meget godt avlønnede mennesker som tilhører overklassen, ikke arbeiderklassen. Derfor blir Stoltenberg i likhet med Obama ofte fjern overfor det som rører seg på grasrota, slik vi så det i kraftlinjesaken i Hardanger før han til slutt snudde, og slik han tilsynelatende fortsatt opptrer i spørsmålet om olje og gass i de livsviktige fiskefeltene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Det er en mangel på forståelse for hva menneskene i det virkelige liv føler og tenker.

Obama kan risikere å måtte gå etter én periode i Det hvite hus, mens Putin antagelig vil overleve både denne og andre kriser. Han kontrollerer massemediene og statsorganene og kan manipulere inntil presset fra den forbrente grasrota blir for sterkt. Men han kontrollerer ikke «bloggosfæren» der virkeligheten fremstilles usminket. Hvilken Putin vi til slutt vil få vet vi ikke; mer demokratisk blir han i hvert fall ikke. Og den som eventuelt kommer etter Putin, kan bli langt verre enn ham. I russisk historie har store problemer gjerne ført til rop på den sterke mann.

Les mer på ABC Nyheters forside.