ABC Nyheter

Dette har i alle fall gitt klima-skeptikerne vann på mølla igjen. Nå ropes det varsku mot regulerings-kåte politikere og forhastede tiltak. For det er ikke sikkert det blir så ille. Det er bare et lite «men» for dem som trodde de kunne slippe unna ubehagelighetene; det er faktisk ingen som strides om at vi har global oppvarming. Ei heller at den er menneskeskapt. Selv FrP har skjønt det nå!  Vi har altså gigantiske utfordringer – og dårlig tid. Så hva i all verden er det vi venter på?

På resten av verden, antagelig. På at naboen skal skifte ut bilen og oljefyringa. På at de andre landene skal bli enige om en felles avtale. På at de andre som virkelig forurenser skal ta til fornuft før vi gjør det. Underlig i grunnen at det framstår som mer risikabelt å handle enn å vente. Hvis huset ditt rammes av sopp og det er fare for at det raser sammen, venter du ikke vanligvis og ser om det faktisk kommer til å skje. Om soppen liksom fordufter av seg selv.

Så hva om vi snur litt på problemstillingen og for en gangs skyld ser hva vi risikerer hvis vi ikke venter med å sette inn klimatiltak Ja, går enda lenger – vi setter i gang tiltak, men de forventende virkningene av global oppvarming slår ikke til for fullt. Og så da? Hva risikerer vi da? Hva om vi rett og slett stevner fram og bygger vindmøller, kutter oljefyring og bruker jordvarme, kutter bensin og diesel og går over til el-bil og biodiesel, skaper nye arbeidsplasser innen miljøteknologi? Får fanget CO2 utslipp til oljeplattformer og gasskraftverk med ny teknologi? Hvor skummelt er det egentlig?

For meg framstår det som klart mer skummelt å være med på gamblingen klimaskeptikerne ber om. Hva er det «vi-får- vente -og- se- folket» ber oss være med på?   At vi skal sette oss rolig ned og se på hvor mye isen smelter? Eller vente og se hvor mye ekstremvær det er mulig å takle eller ikke, før vi konkluderer med at noe ikke er helt som det skal? Jeg ville i så fall anbefale at et slikt kollektivt eksperiment gjøres med utsiktspost høyt oppi fjellheimen og milevis unna små «miljøagenter». For sistnevnte lurer vi ikke.

Miljøagentene er barneorganisasjonen som legger lapper på bilruta di når du lar bilen gå på tomgang eller ringer på døra og lurer på om du har husket kildesortering av søppel. Det er de som på TV-reklamen sier « Jeg er ikke sint,- bare veldig, veldig skuffet.» Denne uka har jeg fått en ny heltinne. Leonora Larsen. En pur ung miljøagent som i NRKs klimadebatt sa omtrent dette: «Vi følger de voksne. Foreldrene er våre forbilder. Forbildene til våre foreldre er politikerne og hva de gjør. Det vi trenger er noen som virkelig tør å stå fram og vise nøyaktig hvordan vi skal gå fram. Og ikke pakke det inn, men bare si det, så folk virkelig forstår hva som kan skje og hva som kan skje med fremtiden.»

Det er just hva vi trenger. Slike ledere vil vi ha. Slike som ikke pakker det inn. Slike som ikke skyver andre lands utslipp foran seg og venter på en internasjonal avtale. Men som heller sier det som det er: «Hør her folkens, riktignok er vi et lite land og i forhold til andre land er vårt samlede utslipp lite. Men vi ligger i verdenstoppen for utslipp pr. innbygger. Hvis ikke vi som et av verdens rikeste land, med sosial stabilitet og høyt teknologisk nivå, skal gå foran – hvem skal gjøre det da? »

Og etter en slik klar tale kunne de erklært utskifting av hele regjeringens svarte bilpark og kjøpt inn el-biler i stedet. Under mottoet «Monkey see, Monkey do» kunne de kjørt i kortesje til Statsråd på slottet og lagd vei i vellinga. Eksemplets makt.

Så kunne de fortsatt sitt kloke lederskap med det gamle prinsipp om at forurenseren skal betale og gjøre det lønnsomt å være miljøvennlig. Både for bedrifter og enkeltpersoner. Det er fullt mulig å fjerne avgifter som gjør miljøvennlige biler mer lønnsomme enn dem på bensin og diesel. Det er fullt mulig å oppnå utskifting av miljøfiendtlig oppvarming av hus gjennom omlegging av avgifter. Og det er fullt mulig å gjøre det samtidig som man kjemper for internasjonale miljøavtaler. Det går an å ha to tanker i hodet samtidig og sette i live flere strategier for å redusere klimautslipp samtidig. Vi trenger verken vente på flere fakta eller alle de andre.  Penger kommer det selvsagt til å koste, men det fine er at det har vi faktisk. Til og med i fond.

OK, det er ikke sikkert at huset raser i vår levetid. Det er ikke sikkert at det er så mange flere enn eventyrere og forskere som kommer til å merke at polisen smelter i vår levetid. Men snur vi ikke nå vil våre små miljøagenter og unger oppleve dramatiske effekter av klimaendringene. Det er ikke lenger unna. Da tror jeg ikke Miljøagentene bare blir skuffet. Og som sagt – skulle mot alle odds effektene bli mindre dramatiske enn de verste scenarioene, er risikoen ved gode klimatiltak ikke så forferdelig avskrekkende. Miljøagentene kommer nok ikke til å bli skuffet da heller. Selv skal jeg melde poden inn i Miljøagentene for å være sikker på at når jeg prøver å snike en kartong nedi den vanlige søppelposen neste gang, smeller det:  «Jeg er ikke sint mamma, bare veldig, veldig skuffet!»