ABC Nyheter

Norge er et selverklært klima-foregangsland, men klarer ikke å kutte utslippene på hjemmebane.

For 20 år siden vedtok Stortinget at klimagassutslippene i Norge skulle stabiliseres innen 2000. Men utslippene har fortsatt å øke, og er nå nesten 9 prosent større enn i 1990.

Politikerne fulgte ikke opp målsettingen med konkrete virkemidler. I stedet arbeidet norske politikere iherdig for å få gjennomslag for internasjonal kvotehandel og klimakvoter fra utviklingsland.

Men kvotehandel er ikke tilstrekkelig til å løse klimaproblemene, sier Jørgen Randers, professor i klimastrategi ved Handelshøyskolen BI.

Teknologisk revolusjon

– Kvotesystemet klarer ikke å drive fram nødvendig teknologisk omlegging. Det omfatter dessuten bare 40 prosent av utslippskildene. Markedet trenger veldig mye hjelp fra politikerne for å bli et effektiv klimaredskap, sier Randers, som tidligere blant annet har ledet lavutslippsutvalget.

Han får støtte fra professorkollega Edgar Hertwich, som leder forskningsprogrammet for industriell økologi ved NTNU i Trondheim.

– Kvoteprisen er for lav, og den er ustabil. En usikker kvotepris gjør det vanskelig for bedriftene å fatte investeringsbeslutninger, sier Hertwich.

Utflagging av forurensende industri og påfølgende import av forbruksvarer betyr i tillegg av vestlige land har et større «klimafotavtrykk» enn de nasjonale utslippstallene tyder på, sier Hertwich.

Demokratiproblem

I prinsippet er det enkelt å kutte utslippene, mener Randers.

– Vi har stort sett teknologien som trengs. Den er litt dyrere, men ikke verre enn at vi utsetter velstandsveksten et halvt år.

Så hvorfor skjer det ikke?

– Fordi politikerne ikke vinner stemmer på å føre en klok klimapolitikk. Byrdene kommer i dag, gevinsten først om noen år. Vi ser faktisk større evne til å tenke langsiktig i store multinasjonale selskaper enn hos politikere som skal gjenvelges, sier Randers.

Boligoppvarming

Det er mange muligheter til å redusere utslippene med tiltak som er økonomisk lønnsomme allerede med dagens energipriser og teknologi, sier Hertwich, og trekker særlig fram oppvarming av boliger. Statens forurensningstilsyn definerte allerede for 20 år siden utfasing av oljefyr som et av de enkleste og mest kostnadseffektive klimatiltakene.

– Det er vanskelig å forstå hvorfor dette ikke er gjennomført for lenge siden. Det har samtidig gått svært sakte med å skjerpe krav til energieffektivitet i bygninger, noe som kunne vært gjennomført med en forskriftsendring. Det virker nesten som om det er ideologisk motstand mot å forstyrre markedet med forskrifter, sier Hertwich.

Kostnadseffektiv tvangstrøye

Både Hertwich og Randers peker på samfunnsøkonomenes tunge innflytelse på klimapolitikken når de skal forklare den tilsynelatende motviljen mot å bruke styringseffektive virkemidler som lover, regler og forskrifter.

– Klimapolitikken skulle være kostnadseffektiv. Samfunnsøkonomene lette etter de billigste virkemidlene, men de har vært vanskelige å gjennomføre. Det beste har blitt det godes fiende, sier Randers, og trekker fram striden om avgiften på biodiesel som et typisk eksempel. (©NTB)