Black Keys gjorde en solid jobb, men manglet litt på å nå himmelen på Øya-festivalen fredag. (Foto: NTB scanpix)

Solide, men litt trauste

Black Keys har energi, låter og herlig skurrende blåtoner, men det lille ekstra manglet på Øya-festivalen.

Duoen fra Akron, Ohio (på turnéer forsterket med bass/gitar og keyboards) er et band av den gamle typen, som har vokst seg store på intens turnering og hyppige plateutgivelser. Hele syv album er det blitt på ti år, og med de to siste, "Brothers" og "El Camino", har de også fått sitt store, kommersielle gjennombrudd.

Les også: Ganske enkelt strålende

Skurrende, blått driv

De to albumene lagde også grunnstommen på Øya-konserten fredag kveld,  der vokalist/gitarist Dan Auerbach dyrket den råe, skurrende gitartonen med klare røtter i bluesen som Jack White ga et ansikt med White Stripes, mens Patrick Carney sørget for et pågående driv som drev låtene trygt framover.

Energisk og solid, men uten den ekstra gnisten som kunne skape den store forløsningen. Og i den sammenhengen melder også savnet seg etter en mer karismatisk frontfigur enn det Auerbach representerer. Selv om hiten "Lonely Boy" helt på tampen av konserten skapte den store fellesfølelsen som fansen hadde håpet på.

Les også: Kan kreve Ocean for penger

Les også: Avbrøt konsert

Les også: Øya må flytte

Les også: Visne roser

Les flere kultursaker på ABC Nyheter

Les flere nyheter her