Langt fra perfekt Cure
ROSKILDE (ABC NYHETER): Etter sigende var The Cures konsert i Roskilde seint torsdag kveld den lengste noen sinne i festivalens 40 år lange historie. Men kvantitet er ikke ensbetydende med kvalitet, og 1980-tallets deppkonger var lenge bare en skygge av fordums storhet.
Les også: Fram med leppestiften
Maratonkonsert
Mellom åpningen med «Open» og finalen med klassikeren «Boys Don't Cry» tre timer senere spilte The Cure 34 hele(!) låter, og fikk slik sett vist frem store deler av sin omfattende katalog. En katalog som bugner med låter som dyrker det vonde, samtidig som den besnærer med fengende popmelodier.
Begge ingrediensene var selvsagt på plass under torsdagens konsert, men intensiteten og nerven som knytter dem sammen, og som har gjort The Cure til et av de mest spennende bandene å følge siden starten seint på 1970-tallet, manglet lenge. Altfor lenge.
Les også: Valuta for pengene
Manglet intensitet
53-årige Robert Smith har formet mye av 80-talls estitikken med sin melankolske klagesang, og i låter som «In-Between Days», «Just Like Heaven» og «Pictures Of You» i konsertens første halvpart fikk vi gode eksempler på hva bandet kan når de trår til. Men torsdag virket det ofte som de ikke ville, og mange av sangene framsto som merkelig anonyme og likegyldige.
Det ble for pent og tilbakelent, og Robert Smith (med sedvanlig rød lebestift og sort hårsåte) og resten av The Cure fant aldri den intensiteten som trengs for å gi musikken den emosjonelle kraften og nerven som skaper den sitrende elektriske spenningen som The Cure kan gi på sitt beste.
Les også: Greatest Cure
Ikke forelsket
Riktignok ble det en stemningsmessig stigning i siste del av konserten, med «A Forest» (i den lange ekstraavdelingen), «The Caterpillar» og «Let's Go To Bed» som noen engasjerende høydepunkter. Og da bandet like før torsdagen tippet over i fredag endelig leverte sin aller største klassiker «Friday I'm In Love», var det i en stor og majestetisk fremtoning som endelige skapte den store forløsningen blant publikum.
Men det gyldne øyeblikket kom altfor seint, og var i den store sammenheng altfor lite, til at vi skulle forlate konserten med noen form for The Cure-forelskelse i systemet.
