Vibekes kreft ble oppdaget for sent
Erstatning:
Vibeke Nielsen fikk medhold i sin klage til Pasientskadenemnda om for sen diagnose i perioden 2005–2007. Vibeke gikk til erstatningssak gjennom Pasientskadenemnda og fikk medhold i at hun burde ha fått en vevsprøve i 2005. Da ville kreften sannsynligvis blitt oppdaget, og operasjonen ville trolig vært brystbevarende.
Hun fikk endelig erstatningsoppgjør fra Norsk Pasientskadeerstatning tre uker før hun døde. Beløpet hun fikk, var betydelig.
Sykehuset svarer:
Professor Kjell Magne Tveit ved Avdeling for kreftbehandling på Oslo universitetssykehus har ikke behandlet Vibeke Nilsen, men svarer som leder for avdelingen som behandlet henne.
– Hva er din kommentar til Vibeke Nilsens kritikk overfor sykehuset som ikke var i stand til å gi henne riktig diagnose i tide, noe som hun mente førte til at hun døde?
– Denne saken er fortsatt til behandling hos Helsetilsynet, så jeg kan ikke kommentere detaljer i saken. Det er trist at hun hadde en slik opplevelse. For det første hadde hun en svært sjelden kreftsykdom, og for det andre ble det gjort en feil i tolkningen av prøvene som var tatt på sykehuset. Jeg forstår hennes frustrasjon og at dette var en stor belastning for henne.
– Vibeke Nielsen fikk medhold i sin klage til Pasientskadenemnda om for sen diagnose i perioden 2005–2007. I dette ligger det vel en indirekte kritikk av måten dere har håndtert denne saken?
– Man har tatt svært alvorlig her på sykehuset at man ikke påviste sykdommen før. Man kan dessverre ikke alltid stole på svarene etter prøvene, og må med alle midler forsøke å komme til bunns når det er mistanke om kreft. Sykehuset har tatt innover seg at kreften ikke ble oppdaget på et tidspunkt da den burde vært oppdaget.
For seks år siden oppdaget Vibeke Nielsen fra Arendal en kul i armhulen.
Ikke noe var galt, sa legene.
To år senere viste det seg at kulen var kreft, og fire år senere var kampen over.
Et møte i juni
– Jeg har ingen fremtid. Jeg kjøper knapt noe til meg selv, hverken klær eller sko, som jeg var så opptatt av. Nå gir jeg i stedet bort. Leiligheten har jeg lagt ut for salg. Livet er på en måte over. Det jeg venter på, er at jeg skal bli dårligere.
Dette sa Vibeke Nielsen da jeg møtte henne i leiligheten hennes på Sagene i Oslo i juni, tre måneder før hun døde, 5. oktober i år.
Været var fint, og vi kunne ta bildene ute.
Hun var veldig fornøyd med resultatet.
– Jeg synes det er fint at familien har pene bilder av meg mens jeg ennå ser bra ut, fortalte hun senere over telefonen.
Hun hadde ikke mann og barn selv, men mor og far, tre søsken og tantebarn.
Vibeke ser ikke syk ut denne junidagen da vi treffes, selv om hun er blitt tynn. Hun har fin ansiktsfarge og virker opplagt.
Nøkternt forteller hun sin lange sykdomshistorie.
For lang er den. Det er seks år med økende fortvilelse og desperasjon.
Hun har skrapt og banket på døren til helsevesenet, og følt seg avvist gang på gang.
– Svulsten er for stor til at den kan opereres, sier hun nærmest liketil.
Da forstår jeg det som Vibeke har visst under hele vårt møte:
Hun er døende.
– Jeg har jo visst at det ikke har sett bra ut, men jeg har også håpet. Nå er det ikke noe håp lenger. Jeg spurte ikke hvor lang tid det kan ta. Det ville jeg ikke høre. Jeg tar en dag av gangen.
Plutselig er det kreft
Sykdommen kom ikke fort, og hun overså den heller ikke.
Da Vibeke oppdaget en kul i venstre armhule sommeren 2005, ble hun bekymret og gikk til legen med én gang.
Fastlegen sendte henne videre til Ullevål universitetssykehus.
På Ullevål fikk hun mammografi, ultralyd og finnålsbiopsi, og til hennes store lettelse ble det ikke funnet brystkreft.
Kulen fikk bare være.
«Dette gjør vi ingenting med», sa legen på sykehuset.
Vibeke tenkte ikke mer på det. Hun kjente seg frisk, hun hadde mye å gjøre og mye å glede seg over.
Ved siden av jobben som salgsmedarbeider hadde hun begynt å studere, og hun skulle på en lang ferie til Arizona i USA. Men selv om alt føltes bra, var kreften så smått i gang med å ta livet hennes.
Det ene brystet ble større
Året etter var Vibeke hjemme i Arendal på ferie.
Søsteren la merke til at noe ikke var som det burde være.
KORT TID: - «Det er ikke mer å gjøre,» fikk jeg høre sist jeg var hos legen. Det var på en måte et sjokk, men jeg hadde jo tenkt tanken en stund. Foto: Jørn Grønlund
Jeg hadde ikke lagt merke til det før. Nok en gang gikk Vibeke til legen med kulen. Den ble undersøkt, og resultatet var det samme som sist. Ingenting ble funnet, og man så ingen grunn til å gjøre noe med kulen. Det gikk enda et år. Så brøt det løs. Sommeren 2007 eksploderte kulen i størrelse, og i løpet av kort tid var den like stor som en appelsin.
Skamfert
– Om jeg nå var engstelig? Nei, jeg følte stor ro. Etter alle testene de to siste årene hadde jeg ingen grunn til å tro annet enn at alt var bra. Jeg trodde kulen bare var en forstørret lymfeknute, sier Vibeke.
Men så fikk hun en telefon fra Kreftsenteret på Ullevål sykehus og ble bedt om å møte.
– «Det er brystkreft», sa legen da jeg kom. «Vi må begynne behandlingen umiddelbart».
Vibeke var i sjokk.
– «Det kan ikke stemme», forsøkte jeg å innvende. For på Brystdiagnostisk senter hadde de i to år på rad sagt at det ikke var kreft. Men legen kunne ikke gi meg noen forklaring. I to år hadde jeg gått med kreft i kroppen. Hvordan skulle dette gå? Og hvorfor hadde ikke testene jeg hadde tatt i 2005 og 2006 vist at jeg hadde kreft? Jeg spurte, men jeg syntes ikke jeg fikk noen god forklaring, sier Vibeke.
Hele venstre bryst måtte opereres bort, noe hun tok veldig hardt. Hun følte seg skamfert, og i årene som fulgte brukte Vibeke mye tid på å bearbeide operasjonen og å få en rekonstruksjon av det tapte brystet.
Kuler i magen
En morgen sommeren 2009 står Vibeke på badet.
Hun stryker seg over kroppen og kjenner med ett en liten kul under huden på høyre side av magen.
Dette er ikke bra, tenker hun.
Redd ringer hun Kreftsenteret på Ullevål og får fremskyndet den halvårlige kontrolltimen.
MEDHOLD: Vibeke Nielsen fikk medhold i sin klage til Pasientskadenemnda. Hun fikk endelig erstatningsoppgjør fra Norsk Pasientskadeerstatning tre uker før hun døde. Foto: Jørn Grønlund
De finner ingenting.
Vibeke blir fortalt at dette ikke var farlig.
– Hverken jeg eller fastlegen hadde noen grunn til å tvile på dette. Fastlegen sendte meg til en privat klinikk for å få kulen operert bort, forteller Vibeke.
Det var i november 2009.
I januar 2010 vokste kulen ut igjen. På nytt ble den fjernet på en privat klinikk, og heller ikke de fant kreftceller i kulen.
Mistenkelig
I mars 2010 var kulen på full fart ut igjen, og nå ble den stor, og den var vond. Vibekes fastlege ba Ullevål se nærmere på dette.
Sykehuset på sin side oppfattet dette som et lite plastikk-kirurgisk problem som de ikke hadde kapasitet til å gjøre noe med.
Men Vibeke var urolig.
Hun følte at noe var galt, og fikk utført en undersøkelse på et privat sykehus.
Der syntes de at kulen var svært mistenkelig, og med deres hjelp fikk Vibeke komme tilbake til Ullevål.
I kulen ble det funnet kreftceller.
Men man klarte ikke å påvise hvilken kreft det var, og prøvene ble sendt til Radiumhospitalet.
Samtidig oppdager Vibeke en kul i høyre bryst.
Sjelden krefttype
På Radiumhospitalet begynte man å ane at den opprinnelige diagnosen ikke kunne være korrekt.
Vev fra svulsten fra 2007 var tatt vare på, og ved nærmere undersøkelse forsto man hva som var skjedd.
Vibeke hadde ikke hatt brystkreft, men bløtvevskreft. Det er en svært sjelden type kreft som er vanskelig å oppdage.
For Vibeke var dette et nytt sjokk.
– Mitt inntrykk av kreftbehandlingen er at den er en samlebåndsfabrikk. Én sko som skal passe alle. En kvinne med kuler i brystet får en trippeltest, det vil si legeundersøkelse, mammografi (røntgen) og vevsprøve. Finner de ikke vanlige brystkreftceller, er det ikke noe. I mitt tilfelle gjettet de på at kulen var godartet. Jeg visste ikke at det fantes andre typer kreft enn brystkreft som kunne sette seg i brystet. Ukjent for meg, men det burde kanskje legene ha kjent til, sier hun opprørt.
Trengte morfin
Svulstene ble operert ut av høyre bryst i fjor høst, men denne gangen slapp Vibeke å fjerne selve brystet.
Nå som hun hadde fått korrekt diagnose, måtte hun vel få rett behandling, tenkte hun.
Men ved juletider begynte det å verke fryktelig i det nyopererte brystet.
Vibeke hadde så vondt at hun måtte ha morfin.
Med et rødt, hovent og verkende bryst oppsøkte hun en kreftekspert på Radiumhospitalet.
Det ble gjort ultralyd og mammografi, men heller ikke denne gangen ble det funnet noe galt.
Vibeke følte at hun levde det samme marerittet om igjen og om igjen.
Hun forsøkte å si at svulstene hennes var forblitt uoppdaget før, så det var ingen garanti for at det ikke var noe der.
Det var over
Nye undersøkelser ble gjort - og kreften ble funnet. Svulsten i det opererte brystet hadde spredd seg.
Den hadde gått gjennom brystmuskelen mot benet, og nedover mot magen, og var blitt for stor til å opereres.
Vibeke kunne ikke tro det. Det var over.
– Jeg spør meg selv hva jeg kunne ha gjort annerledes. For eksempel kunne jeg i 2006 ha krevd å få en biopsi av kulen når den vokste. Jeg har vært altfor godtroende. Den sterke tilliten til at legene har rett, har ført til at jeg har uhelbredelig kreft og snart kommer til å dø.
– Hva tenker du om det?
– Det er vanskelig. Av og til er jeg sint på alle, på meg selv som ikke sto på og krevde at noe ble gjort, men jeg er også fortvilet og sint på dem som ikke klarte å gi meg den riktige diagnosen og behandlingen. De har frarøvet meg mitt liv. I dag er det ingenting jeg kan gjøre noe med. Det som er leit, er at jeg ikke får være med på det som skjer videre med familie og venner. Jeg får ikke se tantebarna vokse opp, jeg kommer ikke til å være der for å hjelpe dem, eller fortsatt være den kule tanta, sier Vibeke Nielsen.
Familien og Vibeke ønsket at artikkelen skulle trykkes etter at hun var gått bort.
Les også:
Elisabeth (39) lever med uhelbredelig kreft
Les flere nyheter her
Saken er opprinnelig publisert på klikk.no.


Sykdommen er så sjelden at selv legene sliter
Røykfrie ansatte får ekstra fridager fra jobb
Legeforeningen vil ha røykeforbud i bil
Lesernes kommentarer
Gunnar Bakke
27. desember 2011 - 22:54
Livet er f**n meg ikke rettferdig.
Dag Remen
28. desember 2011 - 11:19
Trist historie.
Geir A Breive
28. desember 2011 - 11:35
Helsevesen??????
M J
28. desember 2011 - 12:42
Det burde de! ("Øye for øye..
Frida Steinseth
28. desember 2011 - 12:05
Stol aldri på!
M J
28. desember 2011 - 12:40
Joda..
Lest (fra en gravsten) : "jeg sa jo jeg var syk".. Hjelper veldig lite med etterpåklokskap her.
Geir A Breive
28. desember 2011 - 12:16
Problemet er .....
M J
28. desember 2011 - 12:41
Så sant så sant
:(
(Grr)
M J
28. desember 2011 - 12:29
#$#%%#$%#!!!!!
Legene våre tilhører den absolutte lønns-adelen i Norge, og en stor andel av skattepengene går til disse. Vil det da være feil å påstå at vi finansierer legens overskudd (feite biler, hus osv.) med våre skattepenger?? Er legene nå blitt så dekadente og gir så regelrett faen at de ikke gidder å sjekke folk med disse åpenbart alvorlige symptomene skikkelig??? Vi kan tydeligvis IKKE ha tiltro til et fungerende helsevesen (som vi hver dag betaler DYRT for). Det er hårreisende å lese om at det måtte en privat klinikk til for at hun i det hele tatt til slutt skulle ende opp med en diagnose, men altså for sent..! Trist og en sikkert helt unødvendig tragedie for henne (og dessverre mange som henne). Legene i denne saken burde stilles til ansvar for sine feildiagnoser og ilegges bøter i en størrelsesorden som førte til en mer "ned på jorda" livsstil. "Straffen" burde være å tvinges inn i en livsstil som "vanlige" folk. Noe som virkelig ville svidd på pungen for inkompetente, dekadente leger som ikke tar folk på alvor. (Tenk, en lege "tvunget" til å kjøre Toyota istedenfor Bentley eller BMW, og å måtte oppgi en villa på vestkanten for å flytte over i et rekkehus på grorud). DET ville vært straffen sin det tenker jeg! :)
Det finnes sikkert mange flinke leger i Norge, men dette er for jævlig dårlig og totalt utilgivelig behandling av en døende, intetanende og tillitsfull pasient!
Neste gang er det kanskje deg. Hva ville du gjort i denne totalt urettmessige situasjonen?
Hans Petter Danielsen
28. desember 2011 - 12:31
Faktum
Det som er faktum er at alle kan desverre ikke bli pensjonister.
Det er også et faktum at noen dør i mors liv.
Noen etter en dag, et år, ti år osv. osv.
Det er bare flaks at vi blir gamle mange ganger.
Eller skal vi være realister så er det naturen som selekter hvor gamle vi blir.
Fortsatt GOD JUL
M J
28. desember 2011 - 12:36
Pisspreik
Godt nyttår!
M J
28. desember 2011 - 12:33
Inkompetanse
Game Over
Hans Petter Danielsen
28. desember 2011 - 13:11
Hvor er du hen
Eller står vi utenfor den?
Se litt lengre en nesa, og litt lenger en fra nyttår til nyttår.
Det er ikke mer enn 66 år siden krigen hvor ca. 50 millioner mennesker ble borte.
Da kan det hende at perspektivet åpner seg noe.
Vi har blitt så navlebeskuende, at alle skal bli gamle, og alle har "skylda"hvis vi ikke blir det.
Ole Knutsen
28. desember 2011 - 13:44
en har et ansvar for sine handlinger
Samfunnet vi har bygd opp fungerer sånn at en skal ta ansvar for sine handlinger... Sånn du fremstiller det virker det som noe slags sånn er det bare...
Hans Petter Danielsen
28. desember 2011 - 15:28
Ole
Godt at noen forstår.
En bilmekaniker står ikke til ansvar dersom det er en feil som ikke er oppdaget på bilen.
I det ovenstående tilfelle ble det ikke oppdaget "feil".
Det kom senere, og DA var det forsent.
Sånn er det også med en bilmekaniker.
Inger Vibeke Haugen
28. desember 2011 - 15:13
Hvor er du H.P.D?
Hans Petter Danielsen
28. desember 2011 - 15:23
Inger Vibeke
Det tror jeg ikke.
Ingen vet hvor gamle vi skal bli.
Vi håper på det, men fortell meg om en som har fått noen garanti.
Vi finner opp måter for å helbrede eller utsette.
Vi kan ikke alle bli pensjonister.
Enten dør vi pågrunn av sykdom, ulykker eller alderdom.
Det er et faktum.
Uansett hva vi gjør skal vi alle dø.....eller.
Ole Knutsen
28. desember 2011 - 18:47
Vås
Det samfunnet du tilhører døde ellers ut i steinalderen.
Odd Watland
28. desember 2011 - 15:22
La oss tenke oss om
Til og med en Statsminister kan ta feil av den tiden det tar å komme i gang med kreftbehandling.
La oss minnes de som forlater oss enten det er sykdom eller "bare" alderdom. la oss minnes i respekt og ikke legge hat og sinne i minnene, selv om det enkelte ganger er vanskelig å la være, som følge av den behandlingen de har mottatt i helsevesenet.
Torstein Hansen
28. desember 2011 - 17:58
HPD! du er bortreist!
Det dette handler om er nok en gang arroganse i bøtter og spann!
det handler om leger som ikke hører på sine pasienters historie!
Når da etterpåklokskapen kommer, da renner det helt over her!
Nå må jaggu helsevesenet og selvsagt også påtalemyndighet, for det finnes mange sånne historier innenfor de dørene også, se og skjerpe seg! Det går på troverdigheten løs for svingende!