ABC Nyheter

Er helt enig med carl jensen, du betaler like mye i skatt om du er ufør eller i arbeid , men myndighetene prøver å få ut i arbeid de som kan men det er ingen som vil gi de jobb, da er en jo like langt. Ikke vær misunnelig på oss som vil jobbe men ikke klarer.

Jeg er u-føretrygdet, drev som selvstendig næringsdrivende, ble syk over natten som 53 åring, har stor familie, bl annet 14 barnebarn, 5 barn m/ ektefeller, hadde brukbar inntekt ved å arbeide u-fattelige lange dager i alle år, ble u-føretrygdet "såpass ung", inntekten gikk "rett ned", en har jo veldig lyst å følge opp barne-barn og div, men på uføre-trygden begrenser det hele seg, så de Kr. 30.000,-. er jeg vel unnt, mener jeg, hadde selfølgelig sett at jeg var i full jobb i stedet ! De som mener at det erlett å bli trygdet, og gjerne vil bli det, ja da er de mest sannsynlig ARBEIDSSKY, og misunnlige på oss som desverre har blitt det ! ! !

For en tøvete tittel på artikkelen. Nå må bunnen være nådd. Man bør i det minste ha klart for seg to ting. De aller fleste uføretrygdede HAR faktisk vært arbeidstakere, og dermed betalt inn til folketrygden. Noen betaler også inn til pensjonskasser, og blir man trygdet så stjeler staten såpass av den pensjonen man er tvunget til å betale i kommune- og statspensjonskasser, at trygden faktisk blir kun litt over 2\3 av det man tjente i arbeid. Samordning velger de å kalle det.
For det andre: Har noen så perverse ønsker at de faktisk ønske å bli dausjuke, for deretter å gå igjennom kroppsgranskning fra topp til tå, for å motta 2\3 lønn????? Neppe.
Men en annen gruppe som nok kan meske seg litt etter den nye pensjonsloven hvor man kan slutte ved 62 år, og likevel jobbe, det er alderspensjonistene. Og de er faktisk FRISKE. Etter de nye skattereglene betaler jeg mer skatt enn før. Som uføretrygdet. Joda. Jaggu sa jeg smør. Og jada. Jeg HAR til smør på brødskiva. Men kom ikke her ABC med fete overskrifter som gjelder kun saker i ytterste konsekvens.

Det har blitt lov å hetse uføretrygdede i Norge, etter mer eller mindre tøvete innlegg , og påstander fra våre sentrale politikere. Jens Stoltenberg, Siv Jensen og Hanne Bjurstrøm f.eks. Som kommer med påstanden: Det skal ikke lønne seg " å velge trygd".Gi de uføretrygdede helsa tilbake, ved å la de få den behandlingen de trenger, så vil mye være gjort. Da vil mange komme seg tilbake til arbeidslivet Men når man selv ikke duger retter man selvsagt søkelyset mot en gruppe mennesker som fra før har det vondt.
Hjelp også ungdom som har det vanskelig , i stedet for å skjule arbeidsledigheten i uføretallene. Uførestatistikken burde inneholde tall som dreier seg om skader og sykdom. Så får de andre tilfellene havne på en annen statistikk.

Rart at alle som virkelig er syke og trenger uføretrygd overhode føler seg truffet av dette..I artikkelen så står det" YS er bekymret over at uføretrygden kan bli for god, slik at flere kan komme til å søke uføretrygd"
Det er vel ikke slik at vi får flere personer som trenger uføretrygd, hvis uføretrygden bare er stor nok og er det slik, så er det etter mitt syn altfor lett å bli uføretrygdet. Når det er sagt, så er det selvfølgelig en menneskerett, at de som virkelig er uføretrygdet på et sannferdig grunnlag får den hjelpen de trenger.
Få bort alle snylterne og la de virkelige syke få en trygd de kan leve av.

Å bli erklært ufør av fastlegen er ingen problem. Man må bare ha litt tolmodighet og være litt pågående. Men, før dere hisser dere opp, de fleste som uføre er selvfølgelig kronisk syke el. Og de skal selvfølgelig ha nok til salt i suppa, og vel så det. Det er bare så synd at dette blir utnyttet av snyltere. Etterhvert er det blitt ganske mange av dem også.
Men å si at man ikke kan velge selv, blir feil. For det kan man så absolutt. Jeg vet om flere... Det er nesten like lett som å sykemelde "seg selv"...

Det påstås at der er (for) lett å få uføretrygd. Min erfaring er at det er jævla vanskelig for noen å få uføretrygd, selv om de er så å si dødssyke. Mens andre som har arbeidsevne i behold, uføretrygdes nærmest mot sin vilje. Hvorfor denne forskjellen? Regelverket er klart nok etter min mening. Som søker er man prisgitt den enkelte saksbehandlers skjønn og holdninger. Og noe tverrfaglig samarbeid mellom de ulike etater finnes jo ikke (sosial, helse, trygd, arbeid). Det blir som å lappe en lekkende båt litt her og der, til slutt synker hele skuta. Svaret burde nettopp være å innføre slikt samarbeid, så man får både lege (evt. psykolog), hjelp til bolig f.eks., hjelp til å komme inn på en egnet utdanning, noe sosialhjelp eller stipend underveis, støtte til hjelpemidler under utdanning, OG som søker skulle man bare trenge å henvende seg ETT sted for alt dette. Men det skjer ikke, og hvorfor ikke? Det er vel en eller annen økonom i ett eller annet departement som har funnet ut at det ikke lønner seg, eller så gir man kanskje enkelt blaffen i om folk ender som uføretrygdede..

Hvordan kan dem som arbeider,som har mindre utbetalt en en uføretrygdet si at det lønner seg å bli ufør og at flere kommer til å ta uføre trygd i stedet?Er det blitt så lett å få uførestrygd?For meg tok det 6 år.

dette er reint pisspreik,ingen i Norge jobber for de små pengene en uføretrygdet får,og mange uføretrygdete hadde jobbet hadde de ikke blitt skviset ut til fordel for utenlandske leige arbeidere

nå kan det vel ikke være nødvendig å legge til rette for at det skal være ENDA mer lukrativt for arbeidsuføre innvandrere å komme hit for å SNYLTE på oss?
ta dere en tur ut i oslos gater på dagen når normale folk er på jobb,der kryr det av hinkende,krokbøyde innvandrere som aldri kommer til å gjøre annet for Norge enn å suge til seg velferdskroner.
I tillegg til at dem har koner som er levende ungefabrikker så dem kan spy ut nye parasitter.
siden velgerne har ødelagt for seg selv ved å gjentatt stemme fram landsvikere til makta må arbeidere ta ansvar for sin egen sikkerhet og skaffe seg FORSIKRINGER!!
dermed kan du sikre deg en inntekt selv etter du er ufør.
På den måten øker ihvertfall ikke pengeflommen til snyltende parasitter fra alle mulige U-land

viser seg i mange kommentarer. Det må beklages at enkelte tror at uførhet er gøy. De fleste som får dette er syke, og ikke i stand til å utføre vettugt arbeid. Selv fikk jeg hjerteinfarkt da jeg var 48 og hva det har kostet meg i tapt inntekt våger jeg ikke å¨tenke på. Men verre er nok den sosiale biten, og ensomheten som uansett kommer.Kontakten med kollegaer, være et del av et fellesskap, det er sårt å miste. Det blir ikke bedre av at ABC Startsiden i dette oppslaget "ber" om innlegg som vinkles mot at alle uføre er parasitter og ønsker å leve på andre.
De fleste som har ligget på overvåking vet at angsten for døden setter spor som er vanskelige å leve med. Morfin rett i kroppen, mens man overvåkes hvert minutt. Når smerteriene kommer i hjertet ønsker nok de fleste å slippe mer.
Det er ingen selvfølge å få lov til å være frisk i livets lotteri. Noen faller bokstavelig talt fra. Selv rakk jeg nesten 30 år i lønnet arbeid, men hadde en jobb der tunge løft gradvis tok hjertet. Man kan vel si det ble utslitt.
Vel, jeg synes ikke særlig om oppslag av denne type. Skal det skape en dårlig samvittighet? Selv er jeg ikke plaget av dette.
Det er ikke lett å få uførhetstrygd, men noen snyltere er det alltid. Disse skal selvsagt tas, både fordi de får penger de ikke har krav på, samt at de sikkert jobber svart og har gode dager. Derfor: At YS er redd for at mange som ikke har krav på det velger uførhet er nok en smule naivt for å si det pent.
Samfunnet ønsker ikke at uføre skal ha en god inntekt og slippe bekymringer, men det er nok en annen diskusjon....
Jeg ønsker alle reele uføre en god sommer.

Jeg er veldig glad for at jeg får hjelp fra NAV. Og jeg har over tid fått den hjelp jeg trenger, så langt. Det kunne ha vært mye verre om vi bodde i et annet land. Men jeg skal også innrømme at det virker som at du må bevise at du er dø før du får trygd. Dette er bare en tanke som har oppstått og gir ikke et riktig bilde. Hadde jeg vært sterk nok ville jeg arbeide og glede meg over en arbeidskameratsgjeng som gledet seg vær dag til å jobbe og prate om dagens hendelser og utvikling. Å føle tilfredsstillelse av at jeg har jobbet for pengene. Og ha en sjef som av og til viste at han satte pris på min innsatts. Men dessverre så fungerer jeg ikke lengre. Og visse privilegier er borte. I mitt tilfelle kunne jeg sitte igjen med 5000 kr i mnd til sparing om alt fungerte normalt. Nå har jeg ingen ting til overs. 5000 er 60 000 i året. Tenk hva som kan gjøres med de pengene. Men jeg har ikke muligheten. De som av latskap og falskneri overfor NAV velger å leve fattig på grunn av latskap burde bli dømt etter et skriftsted i Bibelen som sier at vist noen ikke vil arbeide så skal han heller ikke spise. (2. Tessaloniker 3:6-12) Det gjelder selvfølgelig de som burde og kan jobbe, istedenfor å tæres bort i latskap med de følger det har og på den måten skape enda mere unødige skatter og avgifter for staten og vanskeligheter for de som virkelig trenger hjelp. Kanskje er det de som urettmessig og bevist ”snylter” er de som virkelig er SYK. Men da på et annet plan. Jeg har da ikke 30 000 mere enn de som jobber som overskrifta i artikkelen sier. Løgnere er det over alt.

Synes det er ille at mange er redd for at uføre skal få for høy trygd.
Uførhet er ikke en ønsket situasjon.
At noen misbruker uføre-ordningen må ikke gå ut over de som faktisk er uføre. Selv er jeg heldig som har fått arbeide helt fram til oppnådd pensjonsalder og misunner ingen uføre!

Ser det er flere her som uttaler at "det er de samme utgiftene om en er syk eller en er frisk". Dette er helt feil. En som er syk og får innvilget uføretrygd har som oftest mye større utgifter enn en som er frisk. Dem som er syk må oftere til lege, må kjøpe mer medisiner, må kanskje ha det varmere i huset enn en som er frisk, annet medisinsk utstyr og mer kjøring i forbindelse med sykdom.

Sånn å forstå at noen uføre tar et arb. ved siden av utb.trygd,ja så er dette off.godtatt. I dette tilfelde blr en så beskattet både på fra arb.og utb.trygd. Noen finner så ut at dette har en ikke råd til,og begynner i ureg.arb. (svart jobb)Noe jeg og flere finner fult forstålig .

Jeg kjørte drosje i 15 år. I 2003 fikk jeg påvist angst og depresjon. Jeg satte meg bak rattet igjen, men måtte til slutt gi opp etter utallige forsøk. I samarbeid med NAV prøvde jeg å komme i jobb igjen, men det nyttet ikke. Jeg prøvde å prøvde. Jeg foreslo samtaler med psykolog, for jeg VILLE tilbake i jobb. Men dette nyttet heller ikke. Jeg gikk å sloss med meg selv i 9 år for jeg ville tilbake i arbeidslivet. Men det nyttet ikke. Til slutt måtte jeg søke om uførepensjon. Da orket jeg rett og slett ikke mer. Denne kampen tok på. Og på NAV sa de at: "En ting er sikkert Carl. Ingen i denne verden skal komme å si at du ikke har prøvd, for mange ville gitt opp for lenge siden". Nå vet ikke jeg hvor lett det er å bli uføretrygdet, for jeg ville på ingen måte gå den "lette" veien uten å ha prøvd.