«Tikken» Manus er død
BÆRUM (ABC Nyheter): Hun ble født samme dag som erkehertug Franz Ferdinand av Østerrike-Ungarn ble drept.
Skuddene som ble avfyrt den 28. juni 1914 regnes som den viktigste årsaken til utbruddet av Den første verdenskrig, men det skulle gå noen tiår før Ida Nikoline Lie Lindebrække fra Bergen fikk medvirke i en verdenskrig.
Kona til Max
«Tikken» Manus ble i løpet av 50 års ekteskap mest kjent som kona til Max Manus, krigshelten som var medlem av den såkalte «Oslogjengen». Etter hans død i 1996, kom hennes krigsinnsats imidlertid langt klarere frem i lyset. Spesielt de siste årene, med filmsuksessen «Max Manus» (2008) og boken «Tikken Manus - sabotørenes hemmelige medspiller» (2009), ble det klart hvilken uvurderlig støttespiller hun hadde vært for medlemmene i Kompani Linge.
Knappe tre år etter utbruddet av Den andre verdenskrig flyttet datteren av fylkesmannen i Bergen til Sverige. Der arbeidet hun ved den britiske legasjonen i Stockholm. Hun delte ut våpen, penger, giftpiller og sigaretter og ble en samtalepartner for slitne og frustrerte motstandsfolk fra Norge.
Etter krigen giftet Tikken seg med motstandshelten Max Manus, og sammen drev de et firma som solgte kontormaskiner. Det ble et langt og turbulent samliv preget av nerver og alkohol, men i årene etter hans død la enken alltid vekt på at de gode oppveiet de tunge stundene flerfoldige ganger.
I Max Manus' bok «Mitt Liv» (1995) forteller krigshelten at han ikke turde å skrive om henne i de to første krigsbøkene som ble gitt ut like etter krigen. Hun var på det tidspunktet fortsatt gift med den engelske konsulen George Bernades og hadde i tillegg en sønn.
Bernades ble hardt skadd under et angrep i Haugesund og ble av tyskerne overført til Stockholm hvor han kunne opereres av en svensk hjernekirurg. Dermed fikk Tikken jobb hos den britiske konsulen Tom Nielsen («Onkel») og ble kjent blant motstandsmennene som «Tante».
Max Manus ga ut biografien «Mitt Liv» på forlaget Damm & Søn i 1995. Her fra pressekonferansen med sin kone Tikken. (Foto: Tor Richardsen, Scanfoto/Scanpix)
Max hadde flaks
Max Manus skriver i boken «Mitt Liv»:
«Andre eller tredje gangen jeg var over skjedde det som måtte skje. Vi oppdaget at at vi var forelsket i hverandre. Den forelskelsen har holdt i mer enn 50 år. Vi ble enige om at hvis jeg overlevde krigen, skulle vi slå oss sammen. Hun regnet ikke med at å kunne få skilsmisse, så vi måtte leve sammen i "synd", som man kalte det den gangen.»
Krigshelten Max Manus (1914-1996) ble bisatt i Asker kirke i 1996. Kong Harald bringer her sine kondolanser til Max Manus' kone, Tikken Manus (Ida Nikoline) og familien. (Foto: Knut Falch, Scan-foto/Scanpix)
Tikken Manus var ikke like betatt etter det første møtet:
«Nå kom Max opp trappen og inn i det lille rommet, og jeg ble ikke særlig imponert. Han hadde farget håret svart, og det var gjort noe rart med tennene også for at han skulle være ugjenkjennelig. Jeg hadde forestilt meg en røslig kar med lyst blondt hår. Det stemte overhodet ikke med den lille, blide karen som stod foran meg og sa hei.» («Tikken Manus - sabotørenes hemmelige medspiller»).
Journalist og forfatter Kaja Frøysa lagde en portrettserie på NRK radio og skrev boken om Tikken Manus fra 2009. Hun beskriver en enke som satt igjen med de gode minnene:
«Når jeg tenker på ham, og det gjør jeg hver dag, husker jeg bare hans varme, levende øyne. Max var bunnsnill, ikke bare snill utenpå.»
Bar på hemmeligheter
Tikken Manus snakket både engelsk og tysk og var dreven i stenografi. Hun mottok, nedtegnet og oversatte hundrevis av rapporter til England under krigen. Hun hadde daglige møter med den norske legasjonen og kom svært tett på enkelte likvidasjoner.
Tikken la aldri skjul på at hun ville ta med seg hemmeligheter i graven.
«Enkelte ting i mitt stockholmsliv har jeg aldri kunnet snakke om, og jeg kommer heller aldri til å gjøre det», sier hun i boken.
- Følelsesmessig er det sikkert mye som ikke er kommet frem. Mange av dem som besøkte henne hadde det vondt og var deprimerte. Hun var en støttespiller, og det var nok mye som ble snakket om, inkludert likvidasjoner, sier Erik Gjems-Onstad til ABC Nyheter.
Krigsveteranen, som de siste årene er mest profilert for sin innbitte innvandringsmotstand, kjente Tikken godt både under og etter krigen. Han fikk et eget kapittel i boken som beskriver det første møtet i Stockholm:
Gjems-Onstad hilste på henne, sa han het Leif Knudsen og kun ville snakke med militærattacheen. Hun nektet plent inntil hun skjønte hvem han egentlig var. Da smeltet Tikken fullstendig.
- Hun kysset meg bokstavelig talt, det var slik en fantastisk mottakelse. Hun var på en måte mor for de fleste. Hun stod oss alle veldig nær. I vårt miljø har vi vært veldig klar over hennes betydning, forteller Gjems-Onstad og sier han har holdt kontakten med henne helt til det siste.
Rådgiver for storfilm
Men det var Tikkens mann som var sentral i mesteparten av hennes lange liv. Etter mange forsøk, ble det i 2008 endelig spilt inn en film om krigshelten Max Manus. Under innspillingen fikk både filmskaperne Joachim Rønning og Espen Sandberg og hovedrolleinnehaverne Aksel Hennie og Agnes Kittelsen gode råd fra Tikken.
De var svært nervøse da de skulle vise det ferdige resultatet til Max Manus' enke.
Men det var den svært unge manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller som sørget for at det i det hele tatt ble mulig å lage en helaftens kinofilm. Det tok nemlig 58 år fra Gunnar Sønsteby og Jens Chr Hauge først luftet ideen til den ble realisert på grunnlag av Nordseth-Tillers eksamenmanus fra et universitet i San Francisco!
Tikken la aldri skjul på at hun var svært glad hun fikk oppleve den ferdige filmen. Hun mente regissørene hadde greid å gjenskape atmosfæren fra Den andre verdenskrig og skikkelsene i Oslogjengen på en fortreffelig måte.
Den nå avdøde manusforfatteren Thomas Nordseth-Tiller forteller i bakgrunnsboken, «Max Manus - film og virkelighet» (2008), hvor mye han mener Tikken egentlig betød for Max:
«..selve kjernen i historien er et forhold som ikke er beskrevet i bøkene, men som jeg oppdaget gjennom mine samtaler med Tikken. Det er det klassiske ordtaket om at bak enhver stor mann står en stor kvinne, og når det gjaldt Max - en fantastisk kvinne.»
Les også:


Tooji gratulerer Sverige
Sverige vant - Norge på siste
Drillo-statistikken sprakk i jubileumskampen
Lesernes kommentarer
Daniel Nergaard
12. oktober 2010 - 15:00
Offentlig begravelse
Kurt Kristoffersen
12. oktober 2010 - 17:38
enig
Åge Martinussen
13. oktober 2010 - 9:44
Gutta på skauen.