ABC Nyheter

I lang tid gikk jeg rundt og trodde jeg var en dårlig mor. En forferdelig dårlig mor. Skulle rett og slett vært sparka fra jobben. Ingen andre barn jeg kjente var like rampete og ustyrlige som poden. Uansett hva jeg gjorde for å forsøke å få ham til å skikke seg vel, var det tilsynelatende ingenting som hjalp heller – han havnet stadig i trøbbel på den ene eller den andre måten. Han var rett og slett gatas skrekk. De gangene han mente livet gikk ham i mot, og det var ikke sjelden, ventet et raserianfall man ikke fatter rekkevidden av om man ikke har sett det selv. Det han hadde for hånden føyk i elegante buer gjennom luften og traff der det traff. Ikke alltid like heldig. Men sånn var det. Det var ikke lett å være poden. Og det var ikke lett å være mor.

I tillegg til ADHD har poden Tourettes syndrom. Når han kommer gående kan man som regel høre ham lenge før man kan se ham runde hjørnet, det kalles vokale tics. Men det finnes mange forskjellige former for tics, etter hvert tror jeg han har dem omtrent alle sammen. De siste par årene har de blitt mye tydeligere, heldigvis har han begynt på en relativt liten skole, en av de få hvor ordet mobbing er å regne som et fremmedord.

I fjor tok vi kontakt med PPT i kommunen. Skulle sikkert ha gjort det mye før, men inntil nylig var jeg langt fra en ekspert når det gjaldt verken ADHD eller Tourettes syndrom. At jeg regner meg selv som relativt velinformert på området nå, skyldes mangfoldige timer mellom to permer, høytidelig lånt på biblioteket. I tillegg til sambo’n som jeg skaffet meg for ikke så fryktelig lenge siden. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg vel fortsatt gått rundt og vært utslitt og trodd at jeg var en dårlig mor tvers igjennom.

Men sambo’n er et omvandrende eksempel på at selv en ADHD’er kan få til det utroligste. Selv om det virker som overraskende mange ikke er enige i akkurat det. Jeg undres ofte over hvilken bakgrunn allmennheten har på området, når de kan fremme så bastante meninger om saken.

Det siste året har sambo’n brukt en form for alternativ behandling. For de som praktiserer den, er det strengt forbudt å si at den virker. Men jeg kan ikke annet enn innrømme at jeg ikke har problemer med å merke forskjell på sambo’n. På flere områder.

PPT i min egen kommune har jeg fortsatt ikke hørt noe mer fra, så poden er utredet privat gjennom kjente i PPT i en annen kommune. Genialt? Og selv om han ikke går på medisiner – både sambo’n og jeg er innbitte motstandere – så fungerer han faktisk bedre nå. Fordi vi har forstått hva som er problemet, og fordi sambo’n naturlig nok har en unik evne til å forstå hva som skjer inne i hodet til poden til en hver tid. Så etter en tid med tilrettelegging og forandring av rutiner ser vi forbløffende resultater. Borte er raserianfallene, og poden har faktisk fått venner i gata. På skolen fungerer han også relativt bra, hvis man ser bort fra litt startvansker når det gjelder å komme i gang med det han blir satt til, og en egen evne til å bli avledet så fort anledningen byr seg.

Det neste jeg skal gjøre er å sette i gang samme behandling på ham som på sambo’n. Fortsetter vi fremover på denne måten, ser livet lyst ut. Og det helt uten hjelp fra legemiddelbransjen.