Norge anerkjenner Assads rett til bruk av våpenmakt

To måneder før opprøret mot president Bashir al-Assad brøt ut i 2011, fikk han besøk av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) i Damaskus. Norge anerkjenner fortsatt Assad som Syrias rettmessige statsoverhode og har aldri folkerettslig anerkjent opposisjonen som representanter for det syriske folk. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix
To måneder før opprøret mot president Bashir al-Assad brøt ut i 2011, fikk han besøk av daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) i Damaskus. Norge anerkjenner fortsatt Assad som Syrias rettmessige statsoverhode og har aldri folkerettslig anerkjent opposisjonen som representanter for det syriske folk. Foto: Erlend Aas / NTB scanpix Foto: NTB scanpix
Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge anerkjenner Bashar al-Assads rett til å bruke våpenmakt mot opprørerne i Syria, men fordømmer måten det gjøres på.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Norge anerkjenner selvsagt Syria som en suveren stat, og vi har fra norsk side konsekvent forholdt oss til at det er Assad-regimet som i folkerettslig forstand representerer staten Syria overfor verdenssamfunnet, sier statssekretær Marit Berger Røsland i Utenriksdepartementet til NTB.

Norge anerkjenner i likhet med de fleste andre land også Assad-regimets rett til bruk av våpenmakt mot væpnede opprørere.

– Det folkerettslige utgangspunktet som er knyttet til de alminnelige reglene om bruk av militærmakt, herunder i FN-pakten, har ikke vært trukket i tvil, sier Røsland.

– Vår kritikk mot Assad-regimet er knyttet til de mange rapporter vi har fått om omfattende og grove brudd på den internasjonale humanitærretten, bl.a. fra FNs undersøkelseskommisjon for Syria, sier hun.

Klar inngripen

Det vakte oppsikt da den rødgrønne regjeringen og daværende utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) i 2012 anerkjente den syriske opposisjonsalliansen Nasjonalkoalisjonen som "rettmessige representanter for det syriske folk".

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Folkerettsjuristen Cecilie Hellestveit var blant dem som skvatt i stolen og som påpekte at Norge dermed anerkjente en væpnet opposisjon som kjempet mot et regime vi også anerkjente.

– Dette var en klar inngripen i en suveren stats indre anliggender, en tilsidesettelse av FN-pakten og en åpen invitasjon til andre land om å ta seg til rette der de måtte ønske, mener Hellestveit, som trekker parallellen til Russlands støtte til opprørere i Ukraina.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Den syriske Nasjonalkoalisjonen raknet etter kort tid og krigen i landet er nå inne i sitt sjuende år. Forsøkene på å samle de utallige opprørs- og opposisjonsgruppene til felles front mot Assad-regimet, har vist seg svært vanskelig.

Ikke formell anerkjennelse

Statssekretær Marit Berger Røsland understreker at man fra norsk side aldri formelt har anerkjent den syriske opposisjonen som rettmessige representanter for det syriske folk, selv om dette er en utbredt oppfatning.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Da den daværende norske regjeringen ga støtte til den syriske nasjonalkoalisjonen i 2012, var dette uttrykk for at man anså nasjonalkoalisjonen som en legitim representant for det syriske folk. Samtidig ble det gjort klart at dette ikke innebar noen anerkjennelse i folkerettslig forstand, sier hun.

– Norge har ingen tradisjon for å folkerettslig anerkjenne regjeringer, vi forholder oss til dem, sier hun.

– Assad må gå

Selv om Norge anerkjenner Assad som Syrias statsoverhode, og understreker at de syriske opprørerne som mottar norsk trening og støtte i Jordan kun skal kjempe mot IS og ikke Assad-regimet, mener Røsland at den syriske presidenten må gå.

– Norge har lenge ment at det ikke vil bli varig fred med Assad som president og at konflikten må løses gjennom en politisk prosess, sier Røsland.

Hun viser blant annet til rapporter om at Assad-regimet og deres allierte har stått bak et stort antall direkte angrep mot egen befolkning, sykehus, medisinsk personell, hjelpearbeidere og en rekke andre handlinger som kan være å anse som krigsforbrytelser.