Brevet fra Anne Franks pappa

«Kjære Marit, det er sant at jeg ikke hater «tyskerne». For det første må du aldri generalisere. Jeg hadde tyske venner som med sikkerhet aldri gjorde noe galt, noen hadde til og med gjemt jøder i sine hjem. Jeg var også overbevist om at hat avler mer hat og det vi trengte etter de forferdelige tidene med Hitlers regime var kjærlighet og forståelse».

Det er høsten 1979. I Øvre Årdal har Marit Winjor akkurat lest ferdig Anne Franks dagbok. Det var med sjokk og vantro hun leste historien til en jente akkurat like gammel som henne selv. Med mange av de samme lengslene, følelsene og tankene om livet, framtida, foreldre, gutter og forelskelse. Men Annes liv hadde endt i en likhaug knappe 35 år tidligere.

– For meg var Anne Frank det hverdagslige og begripelige mot det totalt ubegripelige.

På TV følger Marit en dokumentar om Holocaust som treffer henne som en knyttneve. Virkeligheten er overveldende, tåresprengende voldsom for den norske jenta. Det er en sjokkartet opplevelse. Så mange millioner døde. Så mye ondskap. Og midt i galskapen den lille, uskyldige jenta i Amsterdam.

Marit Skartvedts bokhylle er full av litteratur om andre verdenskrig. – Min erfaring er hvis man klarer å gå inn i denne historien, krigshistorien, få empati, er den veldig lett overførbar til mye annet, sier hun. Foto: Foto: John Trygve Tollefsen / dagsavisen

– Jeg tenkte: Hvordan var det mulig, hvordan kunne man gjøre det man gjorde i Tyskland? Hvordan var det mulig at alle bare satt og så på? Og så begynner man å stille disse spørsmålene ut fra et perspektiv som 14-åring. Så fortsatte jeg å lese. Jeg gikk på biblioteket og leste bøker om andre verdenskrig. Det høres kanskje sært ut, men jeg tenkte at jeg måtte gjøre noe og jeg sendte et brev til Hjemmets «Ønskebrønn». Jeg skrev at det jeg ville aller mest var å dra til Nederland, til Amsterdam og Anne Franks hus.

Les også: Men hvem er jenta på bildet?

Mens andre tenåringer kanskje drømte om å få treffe Frank Zappa, mannen bak denne høstens monsterhit «Bobby Brown», drømte Marit om å besøke huset i Amsterdam der tyskfødte Anne skjulte seg sammen med familien i mer enn to år.

– Jeg tenkte ikke så mye mer over dette brevet til Oslo, og fortalte ikke mamma om alt jeg leste, men en dag kom hun og spurte: Hva er det du har gjort nå? Hjemmet hadde ringt. Ikke lenge etter satt jeg på flyet, forteller Marit Skatvedt, som hun heter i dag. Anne Frank blir livet hennes.

I januar 1942 kom det menn fra hele det stortyske riket til den idylliske villaen ved innsjøen Grosser Wannsee. Noen kom i dress og frakk de to milene fra maktens korridorer i Berlin sentrum. Andre kom i uniform så langt østfra som Latvia, som SS-majoren Rudolf Lange. Han hadde personlig vært ansvarlig for drapene på titalls tusen jøder i Baltikum bare noen uker tidligere. Han visste av erfaring at løsningen på jødeproblemet ikke var skytevåpen, men gass. Så mange som en halv million jøder var allerede drept, men fortsatt hadde ikke nazistene noen strategi. Med den tyske ekspansjonen østover, begynte det å haste. Det måtte finnes en løsning for 11 millioner jøder. Emigrasjonspolitikken var mislykket. Ingen andre nasjoner ville heller ha jødene. De 15 mennene fikk servert konjakk og begynte på dagsorden: De skulle finne en «endelig løsning». Halvannen time tok det å ble enige om prinsippene for deportasjon og destruksjon. Skjebnen til Europas jøder var beseglet. Startsignalet var gitt.

Otto Frank i 1936. Innsatsen hans for den tyske keiseren under første verdenskrig ble belønnet med Jernkorset. Foto: Foto: Photo collection Anne Frank House / dagsavisen

Den velstående, jødiske Frank-familien bodde i tyske Frankfurt da Hitlers nazister kom til makta i 1933. Pappa Otto, selv høyt dekorert offiser og veteran fra første verdenskrig, lot seg ikke be to ganger da han ble tilbudt jobb i Nederland. Han reagerte umiddelbart og flyttet familien ut av Tyskland, vekk fra den åpenbare faren. I Amsterdam stablet familien et nytt liv på beina. Ved kanalen Prinsengracht like ved borgerskapets prektige kirke Westerkerk etablerte Otto Frank en liten fabrikk som produserte pektin til bruk i syltetøy. Familien med de to jentene Margot og Anne fant seg godt til rette. I sju år levde de normalt, med lave skuldre. I mai 1940 begynte marerittet. De var innhentet av nazistenes raselover.

Sommeren for 75 år siden ble grepet strammet om Europas jøder. Systematisk ble de tatt, og sendt østover til dødsleire. Nederlenderne gjorde en svært etterrettelig og samvittighetsfull jobb. Takket være et velfungerende byråkrati med god oversikt over landets borgere, ble 76 prosent av landets jøder drept. Da Annes søster Margot, som da var 16 år, ble kalt inn til arbeidsleir, ble familiens fluktplan iverksatt. De kledde på seg så mange plagg de kunne, fordi jøder hadde ikke lov til å bære koffert, og gikk hjemmefra og til farens fabrikk midt i sentrum. Trikken var forbudt for jøder. Otto Franks fabrikk besto, typisk for Amsterdams smale, men dype bygninger, av to hus som lå bak hverandre. I de øverste tre etasjene i bakhuset flyttet familien inn sammen med fire andre jødiske flyktninger, familien van Pels og Fritz Pfeffer. Fire av Otto Franks nederlandske kollegaer var med på planen. Inngangen til fryktens hybel var dekket av en bokhylle. 1. august 1944 skrev Anne for siste gang i dagboka. 4. august ble de åtte arrestert. Noen hadde tystet på dem. Bare Otto Frank overlevde.

Inngangen bak bokhylla. Nøye forberedelser lå bak å forberede og kamuflere gjemmestedet der Frank-familien og fire andre skjulte seg i over to år. Foto: Foto: Anne Frank House/Cris Toala Olivares / dagsavisen

11. mars 1980 prydet 14 år gamle Marit Winjor førstesida på Hjemmet. Avbildet foran den kjente, flyttbare bokhylla, porten inn til Frank-familiens gjemmested. Saken bærer preg av en ung jente som er rystet over det hun får ta del i. I timer vandrer hun rundt i huset hun kjente så godt fra boka. Bildene i hodet blir virkelige. Annes utsikt fra loftet mot trærne i hagen blir hennes. Inntrykkene preger henne, og da hun og Hjemmets mann er tilbake på hotell Krasnapolsky, har hun ikke appetitt:

– Jeg beklager, sier Marit til Hjemmets journalist, men jeg klarer ikke. Jeg føler meg så dum. Her sitter jeg og glefser i meg fasan, og is med sjokoladesaus på, og så har jeg hodet fullt av krig og elendighet og tenker på dem som omtrent ikke hadde noen ting å spise. Jeg kan så levende se for meg konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen, der Anne Frank døde av underernæring bare to måneder før Nederlands frigjøring. Bare fordi du var jøde skulle du altså dø! Det var jo akkurat som om du ikke var menneske i det hele tatt.

Vel hjemme igjen gjør hun det som skal forandre livet hennes. Hun griper inn i historien. Marit skriver til Anne Franks pappa i Sveits.

I et rødt rekkehus i Bærum i mars 2017 sitter Marit og tenker tilbake. Skytteltrafikk fram og tilbake til biblioteket hjemme i Øver Årdal ble til særoppgaver om andre verdenskrig på skolen og senere til hovedoppgave i statsvitenskap om Hitlers antisemittisme. I dag jobber hun som politisk rådgiver i Hørselshemmedes Landsforbund.

– Oppholdet i Nederland ble helt utslagsgivende for livet mitt. For interessen for krigen og jødene, for at vi sitter her nå, sier hun.

Etter turen og oppslaget i hjemmet fikk hun mange tilbakemeldinger, også fra norske jøder som fortalte sin historie. Men hun klarte ikke å slippe taket i Frank-historien. Hun skrev til pappa Otto, som overlevde Auschwitz og kom tilbake til Amsterdam i juli 1945. Han vet at kona Edith er død, men kjenner ennå ikke til sine døtres skjebne. Hans tapre hjelpere hadde tatt vare på det som var igjen etter at nazistene hadde tømt bakhuset for alt av verdi. Datteren Annes dagbok, slengt på gulvet, var reddet. Otto får den etter at Annes død blir kjent for han, og han begynner å renskrive den. Allerede i 1947 blir den utgitt. Resten er historie med over 30 millioner solgte bøker, teateroppsetninger og film. Besøkssenteret og huset ved Prinsengracht er i dag et av Nederlands mest berømte og besøkte steder.

Marit Skatvedt skrev brev og fikk svar. Det forandret livet hennes. Foto: Foto: John Trygve Tollefsen / dagsavisen

– Hun må være den mest innflytelsesrike enkeltperson kanskje fra hele krigen. Enkeltskjebner er ofte en inngangsport til å berøre folk. Å forholde seg til at seks millioner døde, klarer ingen. Men ei jente på 14 år, som vi alle har vært eller har kjent, får oss til å se at bak tallene er det mennesker på lik linje med alle oss andre.

Frank mottok tusener av brev fra hele verden. Men mindre enn ti brev ble sendt fra adresser i Norge.

En dag i slutten av april 1980 lå det brev fra Sveits i postkassa i Fritjof Nansens vei 10, Øvre Årdal.

– Først svarte han meg kort, overrasket over å få brev fra Norge. Så skrev han igjen og han fortalte mer om hva han selv gjorde da han kom ut fra leirene, hvordan han kunne fortsette å leve etter å ha mistet alt. Det husker jeg fascinerte meg veldig. Hans svar, det høres pompøst ut å si retningsgivende, men hans svar ga meg veldig mye. Han som hadde mistet alt sa til meg at først og fremst skal du aldri hate og det har jeg alltid tenkt på. Det må ha vært et utrolig spesielt menneske som kan si noe sånt. I hvert fall i dag, når man går til angrep på hverandre for ingenting. Det er så utrolig mye hat, sier Marit.

I dert andre brevet fra Otto Frank, som også er sitert i innledningen av artikkelen, skriver han om den første tida tilbake i Amsterdam:

«Da jeg vendte tilbake fra konsentrasjonsleiren, var det mennesker overalt i Nederland som hadde mistet sine kjære. Barn kom tilbake uten sine foreldre, mødre eller fedre uten sine barn. Og fra mange, mange familier var det ingen som returnerte. Derfor var min triste skjebne delt med hundrevis av andre og vi sørget alle våre tapte familiemedlemmer. Ved siden av å bygge opp igjen forretningen slik at mine trofaste hjelpere kunne tjene til livets opphold igjen, prøvde jeg å finne slektningene til unge mennesker som ikke lenger hadde foreldre. Jeg hjalp rådville kvinner som ikke lenger hadde ektemenn. Jeg besøkte folk som hadde kommet hjem syke og som var på sykehus. Alle disse aktivitetene hjalp meg litt videre i livet fordi jeg kunne være til hjelp for andre ulykkelige mennesker».

I 1945 var Otto Frank 56 år gammel. Han flyttet inn hos ekteparet Miep and Jan Gies som hadde hjulpet med å holde Frank-familien skjult, og ble hos dem i sju år. I 1952 giftet han seg på nytt med Elfriede «Fritzi» Geiringer, som selv hadde overlevd, men mistet mann og barn i Holocaust.

91 år gamle Frank unnskylder i brevet at han ikke kan skrive mer. Helsa er sviktende. Slik avslutter han brevet:

anne frank Foto: Foto: Photo collection Anne Frank House / dagsavisen

«Jeg orker ikke å skrive så mye. Jeg håper du har forståelse. Men jeg ble så glad av å lese det du skrev om at du vil gjøre det du kan for å skape en bedre verden. Pass på deg selv. Jeg sender deg mine varmeste hilsener».

– Det var spesielt, sier Marit om å gripe inn i historien og få svar.

– Brevene har blitt mer og mer verdifulle for meg etter hvert som årene har gått. Og det var derfor jeg på et tidspunkt forsto at jeg måtte dele dem, at flere måtte se hva han forteller.

For noen få år siden tok hun kontakt med Holocaustsenteret i Oslo, som veldig gjerne ville ha brevene. Snart ble de sendt videre til Amsterdam og Anne Franks hus, som blant annet forsker på hvordan Anne har påvirket yngre mennesker.

– Det syntes jeg var en kjempegod løsning, og slik det burde være, sier Marit.

Holocaustsenteret ordnet med oversendelsen. Og tilfeldigvis skulle Marit omtrent på den tida på ferie til Amsterdam.

– Jeg hadde med meg min sønn Martin, som da var akkurat like gammel som meg under besøket i 1980. Han syntes også det var spesielt. Vi dro til Prinsengracht for å skrive under på en del papirer. Der ble vi møtt av representanter for museet, og noen av dem hadde jobbet med Otto Frank. De fortalte at han hadde hatt en veldig sterk hånd med i bøkene og stiftelsen. En av dem var veldig beveget, hun var jøde selv. Det var en veldig fin og spesiell stund for oss alle.

Les også: Her ble seks unge nordmenn henrettet

For å gjøre det komplett, booket Marit dem inn på samme hotell som hun bodde på i 1980, Krasnapolsky på Damplassen. Noen steinkast unna Annes skjulested.

– Det var en stor dag for oss å få brevene. Vi er veldig glad for at folk vil dele, og vi skulle gjerne beholdt dem her som del av vår dokumentasjon over norske ungdommer engasjement, sier Ewa Mohr, leder for dokumentasjonsavdelingen på Holocaustsenteret.

– Men brevene tilhører en felles europeisk arv. De hørte hjemme i Amsterdam. På Anne Franks hus ble de veldig glade for de originale brevene og ukebladet, for de var ikke registrert tidligere. De var ikke i arkivet.

Den livslange, vonde fascinasjonen for krigens ubegripelighet, har gitt Marit mange erfaringer. Det personlige og akademiske engasjementet hennes i antisemittisme har alltid provosert noen. Hun opplever at jødenes tragiske historie sauses sammen med staten Israels kontroversielle politikk.

– Jeg bla alltid plassert holdningsmessig og politisk et sted jeg ikke ønsket å være. Jeg ble veldig fort ble plassert i bås. Jeg har bodd i Midtøsten i fire år, og jeg ser absolutt Israel-Palestina-konflikten fra begge sider. Men jeg har alltid måttet forsvare antisemittisme som tema. Jeg har vært i mange diskusjoner om dette, og ble lei av å forsvare meg. Det var noen år hvor dette var veldig fremtredende.

I høst tok hun mot til seg og meldte seg på NRK P2s «Salonghistorier». Lett skjelvende, alene med en mikrofon på scenen på Kulturhuset ved Youngstorget fortalte hun sin historie. Om Anne, Otto og brevene. Et lite bidrag i kampen mot glemselen.

Marit Skatvedt Foto: Foto: John Trygve Tollefsen / dagsavisen

– Det var skummelt, men budskapet er så viktig, sier Marit om radioopptredenen.

– Min erfaring er hvis man klarer å gå inn i denne historien, krigshistorien, få empati, er den veldig lett overførbar til mye annet som foregår rundt oss i dag, sier Marit, med referanse til verdens stadig mer tilspissede tilstand, til hatretorikk og menneskegrupper som settes opp mot hverandre. Derfor er hun overrasket over hvor svakt krigshistoriens lærebok står i skolen i dag.

– Jeg har måtte kjempe for at ungene mine skulle få reise med Hvite busser til Berlin, og jeg syns det er utrolig trist at det er skoler som nedprioriterer det. Jeg er overbevist om at hvis man klarer å få disse elevene engasjert og empatiske, er det så mye universell læring i historie. Den får dem til ikke å bli likegyldige, sier Marit.

– En gang sto det mellom Hvite busser og en tur på fjellet, faktisk. Da ble en kontaktlærer med nedover på eget initiativ, og fortalte om en gutt som gikk for seg selv og gråt: Det syns jeg var så fint. Ungene var så engasjert og tok det så seriøst. Jeg kan ikke fatte at ikke skolene ser at dette er en utrolig viktig reise.

«Jeg tror vi har godt av å se hvordan det virkelig var for at det samme ikke skal skje igjen», sa 14 år gamle Marit til Hjemmet i 1980. Hennes siste ord i reportasjen var: «Annes historie er til skrekk og advarsel for menneskeheten. Måtte det aldri skje igjen». Voksne Marit mener det samme, men livet har lært henne en bitter lekse som setter unge Marits ord i et spesielt lys.

Det flate vårlyset fyller stua i Bærum. Marit har levd livets sitt så godt hun har kunnet. Et normalt, engasjert liv. Mer kan ingen kreve, selv bærende på Anne Franks historie. Hun har oppdratt tre barn som alle har fått større doser historie enn normalt. En går fortatt på videregående, en skal bli ingeniør og en studerer juss. Marit håper jusstudenten skal skrive om menneskerettigheter. Otto Frank ville vært fornøyd med sin brevvenn.

Les også: Familien Lenin ofret og Putin forakter

I norske skolegårder brukes «jøde» igjen som skjellsord. Selv i noe så banalt som russesanger finner Marit stygge spor av intoleranse og menneskesyn. Et uttrykk for hvordan vi forholder oss til hverandre, snakker om hverandre som mennesker. Hva var det Otto Frank, som hadde mistet absolutt alt, skrev til henne? Om å være et godt menneske. Om ikke å hate, men dyrke forståelsen og kjærligheten. Hun finner lite av det i verden nå.

– Det jeg tenkte før var at dette ikke måtte skje igjen. Men det skjer igjen, og det vil alltid skje igjen. Jeg har ingen illusjoner. Det kommer til å skje igjen og igjen. Jugoslavia, Syria. Men man må jo prøve.

anne frank Foto: Foto: Photo collection Anne Frank House / dagsavisen

Det siste brevet fra Otto Frank datert 22. mai 1980 er preget av at han er syk og gammel. Signaturen er hakkete, og åpenbart er han i dårligere forfatning enn da han signerte det første brevet, 25. april. Arkivar Karolien Stocking Korzen ved Anne Franks hus i Amsterdam forteller til Dagsavisen at brevene er spesielt interessante for dem fordi de var blant de aller siste Otto Frank skrev.

I januar 1981 kommer det et håndskrevet postkort til 5870 Øvre Årdal. Til Miss Marit Winjor. Det er postlagt i London der «Fritzi» Franks datter Eva bor. Det er respons på julekortet Marit sendte til Otto Frank. Det er kona «Fritzi» som skriver:

«Kjære Marit, takk for din vennlige julehilsen. Jeg har dessverre triste nyheter til deg. Min kjære mann, hr. Frank, døde 19. august etter lang tids sykdom. Han har vært som en far for mange unge mennesker. Med ønsker om et godt 1981 sender jeg deg mine beste tanker. Fritzi Frank».

– Jeg visste ikke at han var død før jeg fikk postkortet. Han var jo gammel, så jeg husker det ikke som en stor overraskelse. Men det var trist. Jeg hadde så mye mer å spørre om, og nå ville jeg ikke få flere svar. Men noen svar fikk jeg jo, og noen viktige livsregler. At først og fremst må du aldri hate.

Artikkelen er publisert Dagsavisen