Barneverns- og barnefordelingssaker:– Det virker nesten som om dommeren har abdisert

Etter lov om barn og foreldre og etter lov om barneverntjenester kan psykologer opptre som sakkyndige eller fagkyndige i saker der oppdragsgivere er domstoler, fylkesnemnder og barneverntjenester. Psykologene foretar gjerne en eller flere observasjoner av barna og foreldrene, som de beskriver i en sakkyndigrapport.

ABC Nyheter skrev tirsdag om den sakkyndige psykologen Sverre Asmervik som reagerer på at noen av hans kolleger skriver sine sakkyndigrapporter med en skråsikkerhet, som de ikke alltid har dekning for. Han etterlyser mer refleksjon og tvisyn, og en åpenhet for at en bestemt atferd ofte kan gis flere tolkninger, ikke bare en.

Asmervik får støtte både fra psykolog og advokat Grethe Nordhelle og advokat Thea Totland som er daglig leder i Stiftelsen Barnas rettigheter.

– Det samme reagerer vi ofte på. Sakkyndige er ofte skråsikre og noen ganger begås det rene karakterdrap i rapportene, sier Thea Totland til ABC Nyheter.

Grethe Nordhelle mener det er et problem at sakkyndige kommer med konklusjoner i det hele tatt.

– Men hva er det bestillingen går på, hva er man kjøpt og betalt for å gjøre? Ved å konkludere sikkert i disse rapportene forstrekker man psykologens fagkompetanse, sier hun til ABC Nyheter.

Leder i foreningen for sakkyndige psykologer: – Når oppdragsgiver ber om en konklusjon, så får de det

– Belyst av Breivik-saken

Advokat og psykolog Grethe Nordhelle mener det ofte er slik at en sakkyndig selv opplever å ha gjort en god jobb, men så har de på grunn av manipulasjon eller annet ikke fått tak i virkeligheten i familiens situasjon. – Det er veldig krevende, derfor må sakkyndige utrede, og presentere ulike hypoteser, men ikke gi konklusjoner, mener Nordhelle. Foto: Privat

Nordhelle mener Breivik-saken, der to par sakkyndige kom med vidt forskjellige konklusjoner, og begge sakkyndigparene fremsto som sikre i sin sak, har vært viktig for å belyse problemene med bruk av sakkyndige, ikke bare i straffesaker, men også i barneverns- og barnefordelingssaker.

– Sakkyndiges rolle er ikke lett, så de må være veldig ydmyke. De må ikke komme til bombastiske konklusjoner. Det er viktig å utrede, men de bør ikke gi konklusjoner. Det må premieres at man leverer rapporter der alternative hypoteser fremsettes, sier Nordhelle og fortsetter:

– Da blir det vanskeligere for dommer å avgjøre og de blir nødt til å høre mer på andre vitner enn den sakkyndige. I dag nytter det nesten ikke å bli hørt om man kommer som psykolog som har vært på sidelinjen, som har hatt mye mer tid med familien, men som ikke er den sakkyndige. Det samme gjelder naboer, skole, barnehage – alle andre vitnesbyrd får mye mindre tyngde. Den sakkyndige har for stor makt og for stor byrde.

Bakgrunn: – Opprørende å se denne typen arbeid bli gjort på en såpass dårlig måte

– Problem at sakkyndige manipuleres

Nordhelle har med sin doble kompetanse som psykolog og advokat, jobbet mye med barnefordelingssaker, og forklarer at når en sakkyndig psykolog blir involvert er prosessen er den samme som i barnevernssaker; psykologen observerer foreldre og barn i hjemmet, har samtaler med dem, vurderer sakens dokumenter og skriver sin rapport. De aller fleste barnefordelingssaker blir løst utenfor domstolen, gjennom en meklingsprosess, men en sakkyndigutredning skjer i 10-15 prosent av sakene.

I barnefordelingssakene er manipulasjon et problem, ifølge Nordhelle, som har skrevet både boka «Manipulasjon. Forståelse og håndtering» og flere artikler om temaet. Hun mener det er altfor mange barn som får feil avgjørelse, fordi psykologen har blitt manipulert. Hun går så langt som å kalle det en systemsvikt.

– Et viktig problem som de færreste virkelig forstår betydningen av i praksis, er at sakkyndige lar seg manipulere av en forelder, og kommer til en konklusjon hvor de tror de har gjort en god jobb, men de har i rapporten ikke utredet noen alternative hypoteser.

Med manipulasjon menes at man er taktisk, presenterer noe annet enn virkeligheten og får andre til å tro på det, forklarer Nordhelle, som sier det er svært utfordrende å gjenkjenne manipulasjon når man selv blir utsatt for det. Hun forklarer videre at hvis den ene parten er manipulerende vil den gjerne bygge seg selv opp og psyke den andre parten ned, slik at den ikke virker så god som den ville vært uten trakasseringen som skjer i kulissene.

– Psykologen ser den andres oppførsel og skriver kanskje at det er en emosjonelt forstyrret person, men mulige forklaringer på hvorfor vedkommende er det, kommer ikke frem. Det samme problemet er det med barn som blir instruert eller manipulert, hva ser de sakkyndige da? De ser det som den manipulerende parten ønsker at de skal se. Og barn er det lett å manipulere, sier hun.

– Her er det mange faktorer som kommer inn, som gjør at det er veldig krevende å være sakkyndig og vite hva virkeligheten egentlig er, fortsetter hun.

Les også: Hundrevis protesterte mot norsk barnevern

– Systemsvikt

Noen bruker mye tid og krefter på manipulasjon, forklarer Nordhelle.

– Resultatet kan være at sakkyndige får sympati med den manipulerende personen, som får for mye tid med barnet på bekostning av den andre forelderen.

– Jeg har ikke tall på hvor mange sakkyndigrapporter jeg har lest gjennom 30 år, men det er mange. Og jeg kaller det en systemsvikt, for det er ikke bare enkeltsaker, dette er noe som skjer igjen og igjen på systemnivå. Og det er tragisk. Det er for mange tilfeller der det svikter, der det er en sikker konklusjon, uten tvil og uten alternative hypoteser, fortsetter Nordhelle.

– Så en god sakkyndigrapport er en rapport der tvilen kommer tydelig frem og flere hypoteser presenteres?

– Ja, det er en god rapport. Jo flere hypoteser som er utredet, jo bedre er det. Og rapporten bør uttrykkelig si noe om svakhetene i det de drøfter, presisere hva som er usikkerhetsmomenter. Da løftes den krevende oppgaven over til dommeren istedenfor å la den sakkyndige ha så stort ansvar, svarer Nordhelle.

Les også: Barnevern mot romfamilier bekymrer Europarådet

– Det virker som om dommeren har abdisert

Daglig leder i Stiftelsen Barnas rettigheter, advokat Thea Totland, opplever ofte at sakkyndige psykologer er skråsikre i sine rapporter, og hun mener dommeren ofte lener seg for mye på sakkyndigrapporten når beslutningen om hva som er barnets beste, skal tas. Foto: Barnasrettigheter.no

Sakkyndige psykolog Sverre Asmervik erfarer at dommere synes det er vanskelig å dømme i strid med sakkyndiges konklusjon. Dermed vil en feilaktig konklusjon i en sakkyndigrapport ofte lede i en feilaktig dom. Advokat Thea Totland i Stiftelsen Barnas rettigheter kjenner seg igjen i dette.

– Når man får papirene to uker før man skal i retten, vet man hva som blir dommen, fordi retten som regel følger den sakkyndiges konklusjon, sier hun til ABC Nyheter.

Totland mener det er viktig at man gjør en helhetsvurdering av omsorgssituasjonen til barnet, og ikke legger for mye vekt på sakkyndiges rapport.

– Det vi ser i mange saker er at barnevernet er bekymret for noe ved omsorgen, det kan være riktig eller mindre riktig. Da bør man også høre med fastlege, BUP, skole, barnehage og så videre. De andre rundt barnet vil antakelig kjenne familien og barnet bedre enn sakkyndig og barnevernet, og har kanskje et annet syn på barnets situasjon enn den sakkyndige. Selv om det skulle være tilfelle tillegges den sakkyndiges syn på saken normalt større vekt enn andre fagpersoner som kjenner familien bedre, mener advokaten.

Hun viser til en masteroppgave fra 2009 ved Universitetet i Oslo som kom frem til at det var bare ni prosent av barnefordelingssaker som ble undersøkt, hvor retten ikke i det hele tatt hørte på sakkyndiges konklusjon.

– Da blir det slik jeg vurderer det, nesten slik at sakkyndige overtar bevisvurderingen, og gjør jobben som retten egentlig skal gjøre. Det man også ser i dommer er at retten klipper og limer side etter side fra sakkyndiges rapport og konkluderer i samsvar med sakkyndige, sier Totland.

Hun understreker at det er behov for sakkyndige psykologer. Hun forklarer at hun kunne tenke seg et system hvor sakkyndige går inn og vurderer de sterke og svake sidene til foreldrene.

– Det kan bli en lenger eller kortere liste, men så må det være opp til retten å foreta en juridisk vurdering. Det er det dommeren som har utdannelse og trening til å gjøre, psykologer har en annen faglig bakgrunn, sier hun og fortsetter:

– Det virker nesten som om dommeren har abdisert noen ganger.

Hun får støtte fra Nordhelle:

– De fleste dommere sier «Vi har ikke noe annet å forholde oss til. Det er de sakkyndige psykologene som er spesialistene, vi har ikke holdepunkt for å konkludere med noe annet». Men de kan innkalle mange flere vitner enn de er villige til i disse sakene og lytte mer til dem for å få et mer helhetlig bilde, mener hun.

Les også: Tsjekkias president med hard kritikk av norsk barnevern

– Sakkyndige skal ikke avgjøre saken

Ingjerd Thune som er leder i Dommerforeningen, viser til at det er opp til advokatene å gjennomgå den sakkyndiges rapport, peke på svakheter i denne og føre bevis som viser at den sakkyndige tar feil og ikke har rett i sine vurderinger. Foto: Domstoladministrasjonen

Ingjerd Thune som er leder i Den norske Dommerforening, skriver i en epost til ABC Nyheter at hun er enig i at når retten oppnevner en sakkyndig til å foreta en fagkyndig utredning, så bør ikke den sakkyndige få i oppdrag å komme med en sikker konklusjon, og avgjøre saken.

– Det er dommeren som skal gjøre det på grunnlag av den totale bevisførselen i saken, som kan være partsforklaringer, vitneforklaringer, fremlagte dokumenter, sakkyndige vitner, som psykologer og andre fagpersoner som har vært inne i saken før sak ble reist for retten, samt en eventuell fagkyndig utredning, skriver Thune som understreker at dette er hennes personlige synspunkter.

Videre skriver Thune at den sakkyndige for eksempel kan gis i mandat å vurdere barnets tilknytning til hver av foreldrene, barnets eventuelle egne ønsker og de konsekvenser en eventuell flytting fra for eksempel den ene parten til den andre parten må antas å få. Den sakkyndige kan også få i oppdrag å vurdere barnets utvikling og behov, partenes omsorgs- og samværskompetanse og samarbeidsmuligheter som grunnlag for fastsettelse av samværets omfang. Eventuelt kan den sakkyndige mer generelt gis i mandat å utrede de psykologfaglige spørsmål saken reiser, forklarer Thune.

– Dommeren skal treffe sin avgjørelse på grunnlag av en helhetsvurdering av alle bevisene i saken. Partene kan selv innkalle vitner i saker etter barneloven og barnevernloven, og partene avgjør selv hvilke og hvor mange vitner de vil føre, understreker hun.

– Opp til advokaten å vise at sakkyndige tar feil

Thune mener det er mange dyktige sakkyndige, som gjør en grundig og god jobb når de foretar sine utredninger.

– Dersom det foreligger en grundig fagkyndig utredning kan det ofte være grunn til å legge vesentlig vekt på denne. Men det må foretas en konkret vurdering i den enkelte sak om det er grunnlag for det. Min erfaring er at dommerne foretar denne vurderingen, skriver Thune.

Hun viser til at det er opp til advokatene å gjennomgå den sakkyndiges rapport, peke på svakheter i denne og føre bevis som viser at den sakkyndige tar feil og ikke har rett i sine vurderinger.

– Det er ikke min erfaring at dommerne ikke legger vekt på partsforklaringer, vitneførsel og sakkyndige vitner som partene fører for retten, sier Ingjerd Thune, leder i Den norske Dommerforening, til ABC Nyheter.