Norge lot to krigsforbrytere slippe unna med drap

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge var allerede fritt og nazismen knust. Men tyske offiserer drepte to fanger tolv dager etter kapitulasjonen. Riksadvokaten ville dømme de skyldige til døden, men de kom seg unna og slapp straff.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

BJØRNSTAD/ NAMSSKOGAN (ABC NYHETER): I dag finnes det ikke lenger spor igjen etter nazistenes fangeleir som for 70 år siden lå klemt inn mellom jernbanelinja og elva Namsen.

Og i krigslitteraturen er fangeleiren i den bitte lille bygda Bjørnstad ikke engang omtalt.

Men her ble to krigsfanger drept, tolv dager etter frigjøringen.

Det er en av de siste tragediene i historien om Andre verdenskrig i Norge.

Og verst av alt, de skyldige slapp unna med ugjerningen.

Wehrmacht-offiserene var identifisert, satt fengslet og var tiltalt, men ble likevel sendt til Tyskland - selv om riksadvokat Sven Arntzen ville dømme dem hardt:

«Jeg skal be herr statsadvokaten om å nedlegge påstand om dødsstraff», konkluderte han i en påtegnelse til saksmappen 30. november 1945.

Se video øverst i artikkelen.

Erkjenner angrep

Den tiltalte Max Julius Weiner, kommandant ved Bjørnstad leir. Foto: Politiet/ RiksarkivetDen tiltalte Max Julius Weiner, kommandant ved Bjørnstad leir. Foto: Politiet/ Riksarkivet

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

De to utpekte drapsmennene var stabsfeldwebel Max Julius Weiner (43), som var leirens kommandant, og hans nestkommanderende, feldwebel Herbert Paul (47).

De satt høsten 1945 i en krigsfangeleir for tyske soldater på Rotvoll utenfor Trondheim.

I avhør vedkjente begge seg at de hadde kastet håndgranater og skutt med pistol på ubevæpnede krigsfanger 20. mai 1945.

Krigen var slutt i Europa da drapene skjedde, og det var nå egentlig opp til norske myndigheter å få dømt de to offiserene, som kastet håndgranater og skjøt på russerne bak piggtrådgjerdet som fortsatt omkranset leiren.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Feiret freden mens nazi-troppene fortsatt hadde sine våpen

Bjørnstad var en av de siste fangeleirene de tyske okkupantene bygde i Norge.

Også tiltalt, nestkommanderende Herbert Paul. Foto: Politiet/ RiksarkivetOgså tiltalt, nestkommanderende Herbert Paul. Foto: Politiet/ Riksarkivet

Da leiren ble påbegynt 25. mars 1945 (palmesøndag) av arbeidere tilknyttet «Organitation Todt», hadde Stalins Røde hær allerede befridd Finnmark.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og i Sentral-Europa var man inne i krigens sluttfase. Både sovjetiske og amerikanske styrker sto ved Tysklands grenser.

I begynnelsen av april ble et par hundre sovjetiske krigsfanger plassert her ved foten av Børgefjell, helt på grensa mellom Nord-Trøndelag og Nordland.

Alkohol og mat

Stille flyter Namsen. På bredden ser en Bjørnstad leir som ble revet allerede høsten 1945. Foto: Harald Buvarp/ NamdalsmuseetStille flyter Namsen. På bredden ser en Bjørnstad leir som ble revet allerede høsten 1945. Foto: Harald Buvarp/ Namdalsmuseet

Isen hadde gått i Namsen, og våren hadde såvidt kommet til Namsskogan. Etter fem år var nazismen beseiret og krigen slutt i Europa.

De to sovjetiske tidligere krigsfangene, Arkadij Demidow (42) og Peter Dronow (ukjent alder), var egentlig frie menn som ventet på transport til sine hjem da de 20. mai 1945 ble angrepet og drept.

Det skjedde etter at russerne hadde tatt seg til rette i det tyske proviantlageret.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der hadde de holdt fast to bevæpnede vakter og hentet seg mat og brennevin.

Det fikk den tyske kommandanten, som selv skal ha vært påseilet denne kvelden, til å gå amok.

For selv om de om lag 150 sovjeterne ikke lengre formelt var krigsfanger, ble de boende i de to brakkene som var satt opp inne i leiren i det avsidesliggende jordet ved Namsen. Utenfor piggtrådgjerdet fortsatte de tyske soldatene vaktholdet og de hadde beholdt sine våpen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Les også: Den tyske panikkdagen

Før den tyske kapitulasjonen hadde fangene levd på svært begrensede rasjoner. Og først den 17. (eller 18.) mai fikk vaktene beskjed om at også «fangene» skulle få utdelt alkohol.

«Denne dag ble det gitt 30 flasker brennevin til den russiske tillitsmann. Neste dag fikk de 50 eller 55 flasker vin. Den 20. fikk de 40 flasker alkohol ("Schnaps")», fortalte feldwebel Paul i sitt avhør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Samme dag hadde den tyske vaktstyrken blitt redusert med 19 mann. Nå var det 14 tyske soldater igjen.

Etter å ha hentet seg de nye forsyningene gikk fangene tilbake til brakkene sine.

Klikket for kommandanten

Vaktene ved lageret, som fortsatt var bevæpnet, gikk naturlig nok til kommandant Weiner og fortalte om «plyndringen» de hadde vært utsatt for.

Ut fra dokumentasjonen i saken, som i dag ligger hos Riksarkivet, ser det ut til at det klikket for den fulle mannen.

Han spente på seg beltet og pistolene, tok med seg to håndgranater og gikk ut. I hans versjon av hendelsene fremstilles det slik at 8-10 russere skal ha beveget seg langs vannkanten mot den tyske bebyggelsen:

«Før jeg kom til porten på østsiden av krigsfangeleiren, kom der noen russere mot meg med truende miner. Jeg kunne se at de hadde drukket. Noen hadde stokker. I det øyeblikk trodde jeg russerne ville angripe meg, bemektige seg våpnene og storme brennvinslageret», heter det i kommandant Weiners forklaring til politiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

«Jeg så meg nødsaget til å kaste to håndgranater», oppsummerte han.

Les også: EV13K, en norsk spion i kampen mot nazistene

Men bortsett fra forklaringen fra hans medtiltalte, støtter ikke andre andre vitnemål Weiners beskrivelse. Ingen andre enn de to tiltalte siteres på at russerne skal ha opptrådt truende.

Leirens kokk, gefreiter Rudolf Matz, ble beordret som vaktpost sammen med en kollega:

«Vi gikk ut og så først ingen ting. Nioltre og jeg ble av feldwebel Paul stilt som vaktposter ved vannkanten. Der så vi den sterkt sårede russer ligge. Det gikk 1/2 time. Så måtte jeg kontrollere om det hadde gjemt seg russere langs vannkanten. Jeg fant først 5 fanger som hadde 1 død hos seg», fortalte han.

Matz beklaget seg også over de to øverste offiserene, som «tok seg meget ofte en tår, således også den 20. mai. Hvis de ikke hadde gjort det, hadde meget sett anderledes ut».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ikke selvforsvar

Tre timer etter skytingen ankom løytnant Henrik Hafstad Bjørnstad leir. Han var tilknyttet de britiske spesialstyrkene i «Waxwing» og hadde sabotert jernbanelinjer i området mot slutten av krigen.

Også han presiserte i sin rapport at det luktet sterkt alkohol av stabsfeldwebel Weiner, som det også hadde gjort ved tidligere inspeksjoner av leiren.

Til Hafstad sier sovjeterne at håndgranatene plutselig hadde blitt kastet over piggtråden, og at en russer som ikke klarte å gå satt utenfor brakka og solte seg da han ble drept. De fortalte også at det hadde blitt skutt mot to russere som kastet seg ut i den kalde Namsen, for å rømme.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Dette kan umulig være snakk om selvforsvar», konkluderte spesialsoldaten som også viste til at flere tyske soldater avviste at det skulle ha vært nødvendig å angripe.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Skytingen fant sted femten minutter etter hendelsen ved lageret. Hadde skytingen funnet sted da, så kan det ha vært rettferdiggjort», skrev Hafstad i sin rapport.

Vitne ble truet med skyting

Nordmannen Rolf Johnsen (29) jobbet som telegrafist på jernbanestasjonen ved siden av leiren. Han ble vitne til deler av det brutale overfallet.

Etterpå ble han pågrepet av feldwebel Herbert Paul som skal ha truet med både krigsrett og skyting.

Dette ble frafalt etter en halvtimes tid, og offiseren henvendte seg da direkte til telegrafisten:

«Han uttrykte at de tyske soldatene var nødt til å passe på russerne for at disse ikke skulle røve alt den fattige norske sivilbefolkningen eide», fortalte Johnsen.

Først to dager etter drapene overtok norske fallskjermsoldater kontrollen av forlegningen. Og dagen etter reiste alle tyske soldater fra Bjørnstad, fortalte vitnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men da starter del to av tragedien.

Var tiltalt, slapp fri

Den 23. august ble Weiner og Paul arrestert i Rotvoll leir. Hvordan de så kan ha blitt skipet ut med S/S «Hercules» til Lübeck i Tyskland den 20. januar 1946, er svært uklart.

Den norske påtalemyndigheten ble først oppmerksom på at de to tiltalte kunne ha sluppet unna etter at tiltalen ble klar drøye to uker senere, den 5. februar 1946.

Artikkelen fortsetter under annonsen

28. juni 1946 slo rikspolitisjefen fast at det var «maktpåliggende at de to ovennevnte blir funnet», og ga uttrykk for at feldwebel Herbert Paul fortsatt kunne være i landet.

Det siste er både rett og feil.

I fangeleiren på Ski satt en mann som også het Herbert Paul. Han fryktet for å bli sendt tilbake til Tyskland, og ba om få bli i Norge. Denne Herbert Paul hadde allerede en avtale med en nordmann på Gjøvik som han hadde reddet fra konsentrasjonsleir, om å starte hos ham som gartner.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne Herbert Paul jobbet for SS, men bisto også norsk motstandsbevegelse. Det var ham som reddet den senere statsministeren Einar Gerhardsen hjem fra en tysk konsentrasjonsleir høsten 1944.

Nå ble han mistenkt for å ha drept to fanger i Namsskogan. Om den mistanken bidro til at Gerhardsen unnlot å besvare hans henvendelser, og bidro til at han likevel ble sendt til en usikker skjebne i Tyskland 20. juni 1947, er usikkert.

Les mer om denne SS-mannens samarbeide med norsk motstandsbevegelse i Krigssommeren.

Det som er sikkert er at drapsmannen Herbert Paul og hans overordnede Max Julius Weiner, unnslapp rettssak og en mulig dødsdom.

Den 19. juni 1946 beklaget Statsadvokaten for landssviksaker i Nord-Trøndelag at de to kom seg unna:

«Jeg beklager at jeg ikke på et tidligere tidspunkt tok skritt til å få de tiltalte overført til norsk fengsel, men gikk ut fra at de var i trygg forvaring i fangeleiren og tenkte meg ikke muligheten av at de ville bli fjernet derfra uten varsel til påtalemyndigheten.»

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Bar gravminne på aksla

Peter Dronows begravelse i Namsos ble fulgt av mange. Foto: Harald Buvarp/ Namdalsmuseet Peter Dronows begravelse i Namsos ble fulgt av mange. Foto: Harald Buvarp/ Namdalsmuseet

I dag finnes ikke lengre spor etter gravene til Arkadij Demidow (Trones kirke) og Peter Dronow (Namsos), som ble drept av tyskerne etter krigens slutt.

Lokalavisa «Nordtrønderen Namdalen» fortalte i sitt førstesideoppslag mandag 4. juni 1945 om Demidows begravelse i Trones:

«Førre dagen fekk Arkadij Demidov gravminne reist. Kameratane hans på Bjørnstad laga det. To av dei fekk permisjon og reiste med det 4 mil med toget. Ei halv mil til slutt bar dei det på akslene sine, og reiste det så på plass.»

Da Peter Dronow ble begravd i Namsos hvor det også var leire med russiske og sovjetiske fanger, fikk det også oppmerksomhet. Et stort følge fulgte ham til graven, noe som også ble fotografert og dokumentert.