Krigsfangene feirer frigjøringen og friheten

Tidsvitnene Magnhild Bråthen og Sigurd Syversen ved det norske minnesmerket i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, der de søndag deltok i mennemarkering for frigjøringen for 70 år siden.  Syversen satt i leiren Sachsenhausen, mens Bråthen var blant de 103 kvinnene som i løpet av krigsårene var fanger i Ravensbrück. Foto: Anne Marte Vestbakke / NTB scanpix.
Tidsvitnene Magnhild Bråthen og Sigurd Syversen ved det norske minnesmerket i konsentrasjonsleiren Ravensbrück, der de søndag deltok i mennemarkering for frigjøringen for 70 år siden. Syversen satt i leiren Sachsenhausen, mens Bråthen var blant de 103 kvinnene som i løpet av krigsårene var fanger i Ravensbrück. Foto: Anne Marte Vestbakke / NTB scanpix.
Artikkelen fortsetter under annonsen

70 år etter frigjøringen gjør det fortsatt vondt å gå inn porten. Men Magnhild Bråthen (91) vender stadig tilbake til konsentrasjonsleiren Ravensbrück.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Gomorron.

Med den svenske sjåførens hilsen tør fange 24141 i Ravensbrück kvinneleir endelig å tro at to års fangenskap er over. Grytidlig om morgenen 8. april 1945 står Røde Kors' hvite busser klare for å hente Magnhild Bråthen fra Våler og de andre skandinaviske krigsfangene.

– De ordene var som sang i mine ører. Følelsen kan nesten ikke beskrives: å gå ut porten og se rekken av hvite busser. Når jeg tenker på det øyeblikket, kjenner jeg det kribler i ryggen, sier Bråthen til NTB.

– Det er slik med friheten, det er ingen ting som er mer verdt enn fred og frihet, sier hun.

Skjelven

70 år etter at leirene Ravensbrück og Sachsenhausen ble befridd ved krigens slutt, er i alt ni norske tidsvitner og tidligere krigsfanger tilbake i Tyskland. Søndag markerer de frigjøringen sammen med forsvarsminister Ine Eriksen Søreide (H).

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Om lag 9.000 nordmenn ble sendt til fangenskap i utlandet under krigen. Rundt 2.500 av dem havnet i Sachsenhausen, leiren med flest nordmenn, mens 103 kvinner havnet i Ravensbrück.

– Når jeg går inn porten, er jeg skjelven, sier Bråthen. Hun har likevel vært tilbake i nazistenes konsentrasjonsleirer nesten 100 ganger.

Gjennom organisasjonene Aktive Fredsreiser og Hvite busser reiser hun stadig tilbake for å fortelle om opplevelsene. Brakkebyen bak murene er borte, men minnene forsvinner aldri.

Harde forhold

Hun het Pedersen da hun kom hit i oktober 1943 som 19-åring. «Forbrytelsen» hennes var ikke motstandskamp. To leieboere på gården hadde våpen og skutt en tiur. Leieboerne hadde stukket av, så Magnhild, faren og broren ble pågrepet i stedet.Etter opphold i fengselet i Fredrikstad og på Grini ble hun sendt til Tyskland.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

– De tok fra deg absolutt alt du hadde, sier hun om møtet med leiren.

– Du fikk på deg en serk, en kjole, ei underbukse og strømper og tresko. Fikk en bolle, et krus, ei skje. Fra da av var det alt du eide.

Oppstilling på appellplassen hver morgen i otta. Lange dager med tvangsarbeid. Dagsrasjoner bestående av en brødskive, litt suppe og kaffe. Elendige hygieniske forhold. Sykdom, lopper, kulde, nedverdigelser og avstraffelser.

– Det er rart hva mennesker kan overleve, sier Bråthen.

Sachsenhausen ble befridd av sovjetiske styrker 22. april 1945. Ravensbrück ble befridd 30. april. Men av rundt 132.000 fanger mistet anslagsvis 30.000 livet i kvinneleiren. Åtte av de norske kvinnene kom aldri hjem igjen.

Friheten

Kort tid før frigjøringen ble de skandinaviske fangene hentet ut i Røde Kors-aksjonen ledet av den svenske greven Folke Bernadotte. Evakueringen omfattet også andre krigsfanger, i alt rundt 20.000, før Tysklands sammenbrudd.

Artikkelen fortsetter under annonsen

7. april fikk Bråthen en ny, rød kjole etter å ha fått beskjed om å stille på appellplassen. Hun ventet hele natten før porten ble åpnet til friheten 5.30 søndag morgen.

– Vi hadde håpet hele tida. Vi visste ikke om vi kom til å overleve, så da håpet vi, sier hun.

– Vi kan håpe for verden i dag også, at den kan bli bedre. Det må en annen verden til, vi må bli snillere med hverandre.