Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Uautoriserte oppfølgere – eller pastisjer – slik som «Skrinet», er bare én måte å gi klassiske figurer nytt liv på. De siste fire årene har den engelskspråklige forlagsbransjen opplevd en litteraturtrend kalt «mashup».
Oppskriften er som følger: Først tar man en litterær klassiker. Og så utsetter man den for et nådeløst møte med en helt annen, og helst ganske annerledes, sjanger. Resultatet er mashup.
Startskuddet gikk da forlaget Quirk Books ga ut «Pride and Prejudice and Zombies» i 2009. Romanen blandet originaltekst fra Jane Austens «Pride and Prejudice» med nyskrevne passasjer fra zombie-sjangeren.
Sidan da har flere forlag hoppet på mashup-toget, og minst 12 slike romaner er gitt ut. De omfatter blant annet «Android Karenina» (2010), der Leo Tolstojs «Anna Karenina» flettes sammen med elementer fra science fiction.
Foreløpig siste utgivelse i denne bølgen er «The Meowmorphosis» (2011). Den gjenforteller Franz Kafkas berømte novelle «Metamorfosen», med den avgjørende forskjellen at hovedpersonen Gregor Samsa denne gangen ikke forvandles til en ekkel kakerlakk – men til en kjempesøt kattunge!
SNÅL MIKS: I 2009 utga Quirk Books «Pride and Prejudice and Zombies». Romanen blandet originaltekst fra Jane Austens «'Pride and Prejudice» med nyskrevne passasjer fra zombie-sjangeren.
En annen måte å bygge videre på klassikerne på, er å gjenfortelle dem på en radikal måte. Mye kan skje når det som var marginalt i det opprinnelige verket, plutselig får en sentral plass.
I Tom Stoppards «Rosencrantz and Guildenstern Are Dead» blir to bifigurer i William Shakespeares «Hamlet» til hovedfigurer i fortellingen. Noe lignende gjorde Valerie Martins med «Mary Reilly», som gjenforteller Robert Louis Stevensons «Dr Jekyll and Mr Hyde» – sett fra hushjelpens perspektiv.
Dette grepet blir ofte kalt «parallellromaner», fordi handlingen i store trekk er den samme som i originalen. Den blir bare skildret fra et helt annet ståsted, og legger gjerne vekt på andre ting.
Denne vinteren kom Sherlock Holmes til Norge. I krimromanen «Skrinet» lar forfatteren Helge Fauskanger den engelske mesterdetektiven besøke Kristiania og Bergensområdet anno 1895, hvor blant annet øksemord og trusselbrev er blant utfordringene.
Fauskanger har ikke tatt mesterdetektivens Norges-besøk helt ut av løse luften.
I Arthur Conan Doyles novelle «The Adventure of Black Peter» lyder avslutningsreplikken til Sherlock Holmes slik: «Dersom De trenger meg i retten, vil min og Watsons adresse være et sted i Norge – jeg sender detaljer siden.»
Fauskanger er langt fra den første som har skrevet uautoriserte oppfølgere om Sherlock Holmes. Og Sherlock Holmes er ikke den eneste romanfiguren som er blitt brukt av nye forfattere.
Å resirkulere litterære figurer, helst etter at opphavsretten har gått ut på bøkene de opprinnelige opptrådte i, er ganske utbredt. Figurene får et nytt liv, både i romanform og andre medier.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen– Noen vil kanskje lure på hvor kreativt dette egentlig er. Er det noe mer enn litterært gravrøveri?
– Nei, vil noen alltid si til dette. Jeg liker derimot å tenke meg at min bok faktisk kan lede noen til de klassiske romanene, svarer Fauskanger.
– Selv hadde jeg moro av å ta for meg tre ting: Sherlock Holmes, St. Sunniva og jødisk kabbala-mystikk. Hva har disse tre å gjøre med hverandre? Vel, i utgangspunktet ikke særlig mye, får man tro. Derfor var det desto mer gøy å legge alle tre i samme litterære gryte, røre rundt og se hva det ble av det. Så mye kreativitet gjør jeg faktisk krav på!
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenLes også: Tiden er en bølle
Gjenbruk av andres romanfigurer kan imidlertid være kontroversielt, særlig dersom opphavsretten ennå ikke er utgått. I 2009 ga svensken Fredrik Colting ut «60 Years Later: Coming Through the Rye». Dette var en høyst uautorisert oppfølger til JD Salingers kultroman «Catcher in the Rye». Salinger saksøkte Colting og fikk utgivelsen stoppet i USA.
Artikkelen fortsetter under annonsenPer Christian Opsahl er advokatfullmektig og var tidligere administrerende direktør i Den norske forleggerforeningen. Han mener det skal mye til før en romanfigur kan bli beskyttet av åndsverkloven.
– Utgangspunktet er at det råder kunstnerisk frihet i Norge. Selv nyere romanfigurer er det nok mulig å bruke i selvstendige kunstneriske verker. Om noen for eksempel skulle skrive en ny roman hvor Jan Kjærstads Jonas Wergeland-figur opptrådte, ville ikke det nødvendigvis bli oppfattet som noen krenkelse mot Kjærstads romaner, sier advokaten.
Les også: Forfatteren av «Til Huttetuenes land» er død
Det finnes imidlertid flere lover enn åndsverkloven. Romanfigurer kan være beskyttet av varemerkeloven og markedsføringsloven.
– Noen romanfigurer er registrert som egne varemerker. Den engelske skolegutten Harry Potter er nok beskyttet på denne måten. Dersom navnet på romanfiguren også forekommer i tittelen på boka, kan man støte på problemer, understreker Opsahl.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Markedsføringsloven kan tre i kraft dersom, for eksempel, en ny roman forsøker å gi seg ut for å være en fortsettelse av en kjent romanserie. Det er jo villedende markedsføring, noe dette lovverket skal beskytte imot.
Artikkelen fortsetter under annonsenArvingene etter Arthur Conan Doyle har varemerkeregistrert figuren Sherlock Holmes. Man kan derfor ikke benytte navnet hans i kommersiell sammenheng uten å betale for rettighetene. Men i en kunstnerisk sammenheng er det fritt fram.
I «Skrinet» er Sherlock Holmes i høy grad til stede i selve teksten, men han er derimot ikke avbildet på omslaget. Grunnen er at omslaget regnes som et reklameprodukt, mens teksten er et kunstnerisk produkt.
– Hvilke råd vil du gi en forfatter som leker med ideen om å gjenbruke andres romanfigurer?
GJENBRUK: – Selv nyere romanfigurer er det nok mulig å bruke i selvstendige kunstneriske verker, sier advokatfullmektig Per Christian Opsahl, tidligere direktør i Den norske forleggerforening. (FOTO: Terje Bendiksby / NTB scanpix)
– Ideer er i utgangspunktet ikke beskyttet. Her er det fritt fram. Det er imidlertid viktig å være forsiktig med titler. Ellers er jeg ganske sikker på at forlaget til forfatteren ganske raskt vil oppdage eventuelle rettslige problemer, sier Per Christian Opsahl.
Les også: Her er dronningens boligfavoritter
Jussen er én ting. Men er det noen kunstneriske ulemper ved å bygge videre på andres originalverk?
– Jeg måtte jo følge Conan Doyle-novellen jeg tar utgangspunkt i, svarer Fauskanger.
– Dermed oppdaget jeg at et sentralt plottpoeng i min egen historie sto i fare. Da var det bare å trå til med intensiv omskrivning for å harmonisere min tekst med Conan Doyles, og jeg fikk heldigvis berget skuta i land, sier forfatteren.
Les også:
Tysk strid om nyutgivelse av Hitlers manifest
Verden må lære at Munch er norsk
