GIR INGEN SVAR: Mange har forsøkt å se framtiden i en glasskule, eller andre steder, men undersøkelser viser at en apekatt er like god – eller bedre – til å se hva framtiden bringer. (Foto: Science Photo Library)
Ekspertene spår ikke bedre enn en sjimpansje
Alle vil vite hvordan fremtiden blir. Og ekspertene gir oss sine svar. De er ikke til å stole på.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Katastrofen som ikke inntraff
I 1968 skremte biologen Paul Ehrlich verden med boka «The Population Bomb».
Han slo fast at 1970-tallet ville bringe med seg ekstrem massesult på globalt plan. Flere hundre millioner mennesker ville sulte i hjel bare i løpet av 1970-tallet. Matvareproduksjonen kunne ikke holde tritt med befolkningsveksten, fastslo Ehrlich.
Ehrlich var professor ved Stanford University og ble lyttet til. Han var heller ikke alene om å utgi bøker som beskrev globale sultkatastrofer på 1970-tallet. I «Famine 1975!» tok forfatterne, William og Paul Paddock, til orde for å kutte ut matvareleveranser til land som India og Egypt. De var uansett fortapte, og det var bedre å sende mat til land som hadde en realistisk sjanse til å klare seg.
Den globale massesulten uteble. Verden opplevde isolerte sultkatastrofer på 70-tallet, men ingenting på nivå med de «flere hundre millionene» Ehrlich anslo. Heldigvis var det heller ingen som tok rådene fra «Famine 1975!» på alvor. India og Egypt fikk fremdeles motta matleveranser.
Ekspertene hadde tatt feil – igjen. Mellom 1961 og 2000 ble verdens befolkning doblet. Samtidig økte antall konsumerte kalorier per hode med 24 prosent. I flere av de fattigste landene var kaloriøkningen langt over snittet.
TOK FEIL: «For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år», sa daværende statsminister Gunnar Knudsen i 1914. Måneder senere var Første verdenskrig i gang. (Foto: NTB scanpix)
NTB Tema
«For tiden er den politiske himmel verdenspolitisk sett skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»
Ordene tilhører den norske statsministeren Gunnar Knudsen. Han uttalte dem i februar 1914, bare noen måneder før første verdenskrig brøt ut.
Godt selskap
Knudsen var i godt selskap. Mange statsmenn og akademikere mente at en europeisk storkrig var utenkelig.
John Maynard Keynes, en av verdenshistoriens mest innflytelsesrike økonomer, klarte ikke å forutse den verdensomspennende depresjonen på 1930-tallet. Selv ikke etter at børsene i USA hadde kollapset.
«Det vil ikke bli noen alvorlige konsekvenser i London på grunn av det som har hendt på Wall Street», skrev han. Og la til at prognosene tvert imot så lyse ut.
Noen tiår senere kom Berlinmurens fall og sovjetsystemets kollaps. Ekspertisen ble tatt på senga.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenOg i månedene før nyttårsaften 1999 spredte Y2K-panikken seg. Datamaskinene kommer ikke til å takle datoskiftet. Det kommer til å bli kaos, advarte fagfolk. Så godt som ingenting skjedde 1. januar 2000.
På nivå med en sjimpanse
Faktum er at eksperter er elendige til å forutsi hva som kommer til å skje i fremtiden.
På begynnelsen av 80-tallet startet den amerikanske psykologen Philip Tetlock et langvarig eksperiment, der 284 eksperter ble garantert anonymitet og deretter jevnlig kom med forutsigelser om hva de trodde kom til å skje.
Til slutt omfattet det innsamlede materialet 27.450 spådommer. Da disse ble sjekket mot hva som faktisk hadde skjedd, viste det seg at treffsikkerheten ville vært like presis om ekspertene hadde kastet kron eller mynt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenAndre, mindre vitenskapelige eksperimenter, er kommet til samme konklusjon. Magasinet Brill's Content pleide å la sjimpansen Chippy konkurrere mot ekspertisen. Chippy valgte sine forutsigelser fra en kortstokk. Og treffprosenten hans var enten like god som – eller noe bedre enn – ekspertenes.
Artikkelen fortsetter under annonsenEuropa tar over?
Y2K: Stor spenning når de første datamaskinene slås på i Tokyo-børsen etter overgangen fra 1999 til 2000. Men datamaskinene kollapset ikke, slik mange hadde spådd. (Foto: Itsuo Inouye / AP / NTB scanpix)
I 1990 ga Jacques Attali ut en bok om hvordan verden ville se ut et par steinkast inn i fremtiden. Attali var rådgiver for president Mitterrand. Han var ingen hvem som helst.
Attali mente at Europa og Japan snart ville ta over som verdens ledende makter. Fram til rundt 1990 var det ikke helt uvanlig blant forståsegpåerne å trekke fram Japan som fremtidens dominerende stat. Sjefen for analysesenteret STRATFOR, George Friedman, skrev sågar boka «The Coming War with Japan». Den kom ut i 1991, samme år som den japanske økonomien gikk inn i en stagnasjonsfase den fremdeles sitter fast i. EU anno 2012 ser heller ikke ut til å stå på terskelen til verdensherredømme.
Artikkelen fortsetter under annonsenRever og pinnsvin
Dersom ekspertenes bud på hva fremtiden vil bringe, er upålitelige, hva har vi å gå etter? Ingenting?
Helt bekmørkt er det ikke. Noen eksperter er hva Tetlock kaller «rever». Uttrykket har han lånt av den greske poeten Arkhilokhos: «Reven vet mange ting, mens pinnsvinet vet én ting.»
Artikkelen fortsetter under annonsenMed andre ord – noen eksperter tviholder på én stor teori, og lar seg styre av den. De er «pinnsvin». Andre er mer tilbøyelige til å vurdere flere aspekter av en sak, og pakker vurderingene sine inn i flere forbehold. De er «rever». Og revene har som regel interessante ting å si om fremtiden. Dessverre er den omstendelige stilen deres ikke særlig medievennlig. Publikum ønsker seg klar – eller bombastisk – tale. Og det får de fra pinnsvinene.
Evig fremtid for spådommer
Selv om vi vet at ekspertene har tatt feil tidligere, fortsetter vi å lytte til dem: Får vi et boligkrakk? Vil Kina bli mektigere enn USA?
Artikkelen fortsetter under annonsenHvorfor fortsetter vi med det? Forfatteren David Grann besvarer det spørsmålet grundig i boka «Future Babble». Kjapt summert opp lyder svaret slik: Fordi det er mer skremmende å gå inn i fremtiden uten i det minste å ha forsøkt å gjette hva den bringer. Det ligger rett og slett i vår natur, mener Grann, å forsøke å se fremtiden for oss. Selv om historien viser at vi gjetter feil hele tiden.
– Trenger norsk fremtidsinstitutt!
SUNN SKEPSIS: – Jo mer skråsikkert et fremtidsutsagn er, desto mer skeptisk bør man være, sier Eirik Newth. (Foto: Jon Michael)
– Den viktigste konklusjonen vi kan trekke av Tetlocks funn, at vi trenger et norsk institutt for fremtidsforskning, sier Eirik Newth.
Som forfatter, blogger og foredragsholder har han vært opptatt av fremtidsforskning i mange år.
– Fremtidsforskere er trent opp til å være «rever», og uten dem blir det altfor lett «pinnsvin» med sterke og medievennlige utsagn som får dominere. Og jo da, jeg innrømmer at jeg av og til har fungert nettopp slik selv, ler han.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsen
Mer treffsikkert
Ifølge Newth er det enkelte områder innen fremtidstenkningen som er omgitt av større forutsigbarhet enn andre.
– Befolkningsutviklingen er et slikt område, og visse områder av teknologien er et annet. Eksempelvis har utviklingen innen IT de siste 40 årene fulgt «Moores lov», som forteller oss at kapasiteten til mikroprosessorer fordobles rundt hvert annet år. Moores lov har dannet utgangspunkt for ganske treffsikre spådommer om mindre, lettere og tynnere datamaskiner. Apples iPad ble spådd for mange tiår siden, påpeker Newth.
Beste bommert
– Jo mer skråsikkert et fremtidsutsagn er, desto mer skeptisk bør man være. Omvendt kan man feste større lit til mer generelle utsagn, som «vi vet noe om morgendagens brede behov og det kan vi snakke høyere om», slik Jonas Gahr Støre skrev om eldrebølgen i Dagsavisen nylig, sier Newth.
Artikkelen fortsetter under annonsen– Har du selv noen favorittbommerter fra prognosenes historie?
– Det må være «Hvem i helvete har lyst å høre skuespillere snakke?», som filmprodusenten Harry Warner uttalte da lydfilmen kom i 1927.
Kilder:
* Philip Tetlock: «Expert Political Judgment», Princeton University Press, 2005.
* David Grann: «Future Babble», Dutton/Penguin, 2011.
Les også:
