PLATE: Motorpsycho: «Heavy Metal Fruit» (Rune Grammofon)Allerede en klassiker

Motorpsycho: «Heavy Metal Fruit»

(ABC Nyheter): Det er imponerende av Norges ledende progressive rockband å levere som de har gjort med trilogien «Little Lucid Moments» (2008), «Child Of The Future» (2009) og nå altså «Heavy Metal Fruit». Det hele på under to år.

Les også: Storslått og kompromissløst

Etter at Bent Sæther (bass, vokal) og Hans Magnus «Snah» Ryan (gitar, vokal) har spilt seg inn med det nyeste tilskuddet i bandet, trommeslageren Kenneth Kapstad, har de blomstret i den viktigste perioden i bandets 20-årige historie.

Ja, for selv om Motorpsycho har satt større brøytestikker i bakken gjennom et par tidligere avgjørende svinger, så er den musikalske tyngden bak disse tre siste albumene av elevert karakter.

Aldri vært bedre

Motorpsycho har aldri vært bedre, og på «Heavy Metal Fruit» banker de sammen syrete westcoast-vokal, freakete jazzrock-trips, klassiske tunge rockriff som heller helt over mot stoner-kategorien kombinert med jammende progressive partier som treffer med en kirurgs finslipte kniver.

Du skal ha kjørt bil i noen år for å holde denne kjerra på veien for å si det sånn.

Les også: Aldri hatt større motor

Motorpsycho fremstår som det bandet i Norge som tar tak i stolte, norske tradisjoner som har evig stjernestatus i internasjonal musikkpresse. En frittløpende skapervilje der man krysser sjangere slik Jan Garbarek og Terje Rypdal farget 1960- og 70-tallet med alle prosjektene de var med på. Motorpsycho er i den samme kreative flytsonen som sistnevnte. Med alt av beat, bluesrock og 70-talls elektrisk jazzgitar var Rypdal med på å legge på tape. For ikke å snakke om «Min Bul». En av tidenes rareste syre/jazzrock-trips noensinne.

Kun seks spor

Motorpsycho-gutta var kanskje ikke engang født i 1969/70 da «Min Bul» ble produsert, men når man hører noen av de mest jazza partiene på «Heavy Metal Fruit», skulle man ikke tro det var 40 år i mellom de to utgivelsene.

Det er bare seks spor på «Heavy Metal Fruit». Lange sanger, den siste et nesten 20 minutter langt mesterverk kalt «Gullible’s Travails» (trolig et ordspill på «Gullivers Reiser»), endres underveis i fire navngitte partier.

Det er ikke mange band i verden i dag som kan lage en låt som dette. Detlåter som et Pink Floyd i metalversjon.

Les også: Radioklassiker

Ikke så hardt, ikke så stoner, men dæven så trippy, suggererende og fullt av den store herlige komplekse bandidentiteten Pink Floyd har vunnet verden med gang på gang.

Ikke for hvermansen

Motorpsycho lager ikke musikk for hvermansen. Du må ha sertifikat for å kjøre bil. Du må likeså være sertifisert rockentusiast for å få det store utbyttet av den musikken disse trønderne presenterer. Det hjelper selvsagt å være litt skrudd i hodet i retning det sære, det originale, det uvanlige, det psykedeliske, det freakete, det trippy og det litt komplekst sammensatte i rocken.

For såpass utfordrende er Motorpsychos musikk, faktisk. Bandet blander sammen de streite linjene innen rock, ja til tider nesten popharmonier, med svært så uredde og freakete jams.

Les også: Motorpsycho!

Jeg har hatt stor glede av Dumdum Boys’ comeback og av Sivert Høyems karriereutvikling etter Madrugada.

Tar rocken et steg videre

Men om det skal trekkes frem ett band i Norge som tar rockens utvikling et steg videre, som har vært dypere i hulesystemet Zappa og Rypdal begynte å grave ut på 60-tallet enn noen andre, så er Motorpsycho det eneste riktige valget.

Gjennom den psykedeliske syredryppende Sabbath-foten på «Starhammer», som for øvrig åpner albumet med halvannet minutt med svake lyder i det fjerne og trekker selv en sjakkspillers tålmodighet mot kanten, via den feberhete rockeren «X-3», den psykedelisk westcoast-jammende «The Bomb-Proof Roll And Beyond», den kosmisk støvete balladen «Close Your Eyes» og den jazzprogressive «W.B.A.T.» – som etter tre minutter slår over i verdens mest sugende rockriff, er dette litt av en reise for den som interesserer seg for faget. Og da har jeg ikke kommet til den nær 20 minutter lange kolossen «Gullible’s Travails (Pt I-IV)».

Tørr å eksperimentere

Jeg tuller ikke når jeg trekker inn Pink Floyd-assosiasjoner på sistnevnte som må være en av de mektigste låter Motorpsycho noen gang har levert. Vi befinner oss tettere på «A Saucerful Of Secrets» enn «The Wall», for å sette skapet der det hører hjemme.

Chopin sjokkerte den klassiske musikkens veldannede kretser da han begynte å eksperimentere med tempo. Frank Zappa sjokkerte den konservative rockfan med å skru lyder sammen og få det til å bli musikk på «Uncle Meat» i 1969. Omtrent samtidig skrev Terje Rypdal musikkhistorie gjennom det mest skrudde og syrete jazzinspirerte albumet «Min Bul».

Motorpsycho-gutta er ikke helt der ennå. Det de imidlertid har er noe av den samme bakgrunnen som sine banebrytende kolleger. Mye av den samme uredde eksperimenterende attityden.

Om ikke «Heavy Metal Fruit» blir stående tilbake som en rockklassiker er det bare å legge ned Stortinget.