Staten eier, mediene styrer

Den verste stormen har lagt seg i Aker-saken - foreløpig. Klønete statsråder har vi hatt før, og vi vil få det igjen. Spørsmålet er om situasjonen som gjør dem klønete også vil komme igjen. Svaret er dessverre et ubetinget «ja». For Aker-saken viser nok en gang hvor viktig mediene er blitt i utøvelsen av statens eierskap.

Paradokset, og problemet, er at regjeringen i sitt aktive eierskap i liten grad ser ut til å ha fremmet det den selv mener er klokt. Årsaken er at den «aktive» delen av eierskapet sjelden er initiert av regjeringen selv - det er reaksjoner, på presseoppslag og påfølgende press.

Aker I

I 2007 annonserte staten at de skulle kjøpe en del av Aker Kværner gjennom et kronglete samarbeid med Kjell Inge Røkke. Dette kjøpet hadde formodningen mot seg, noe både vi i Minerva og mange andre gjorde ettertrykkelig oppmerksom på. Med statlig eierskap i Statoil, Hydro og som regulerende myndighet på norsk sokkel, er statlig eierskap i det største leverandørselskapet selvfølgelig problematisk.

Men Arbeiderpartiet merket seg at Fremskrittspartiet tok rollen som statskapitalistiske populister. Øyvind Korsberg i FrP kritiserte staten for ikke å kjøpe seg opp i Aker Yards da Røkkes Aker solgte seg ned. Ikke å kjøpe seg opp var en dårlig mediesak for Arbeiderpartiet. Da Røkke skulle selge seg ned også i Aker Kværner, må Regjeringen ha fryktet at Fremskrittspartiet i mediene ville ta rollen som forsvarer av den aktive næringspolitikken, og det nasjonale eierskapet.

For regjeringens del må man nesten håpe at hastekjøpet av problematiske aksjer på spesielt dårlige vilkår uten å konsultere ekstern ekspertise var et mediestunt - som på det tidspunktet var vellykket, om enn til en prislapp på 4,8 milliarder kroner. I så fall kan det sees som et forkjøpsangrep i en pågående mediestrategi. Alternativet er at regjeringen etter lengre tids overveielse bestemte seg for å kjøpe problematiske aksjer til spesielt dårlige vilkår uten å innhente ekstern ekspertise.

Hydro

Det er mulig å påvirke regjeringens eierskapspolitikk gjennom mediene. Samme måned, i juni 2007, fikk Næringsdepartementet beskjed om at Hydro - etter pålegg fra staten - ville avvikle sitt opsjonsprogram. Dette innebar blant annet at Hydro-sjef Eivind Reiten ville få utbetalt over 20 millioner kroner i vederlag. Kanskje var regjeringen opptatt med det uheldige Aker-kjøpet - i hvert fall foretok Næringsdepartementet seg ingenting, ettersom utbetalingen var i tråd med de avtalene som var inngått.

Inntil saken havnet i mediene. I slutten av juli brøt det løs. Regjeringen holdt stand en dag eller to, og gikk så til frontalangrep på Eivind Reiten, styreleder Jan Reinås og resten av Hydro-ledelsen. Hydro kjempet tilbake i omtrent to uker. Da ga minoritetsaksjonæren staten Reinås beskjed om at han må gå.

Aker II

Siste runde i Aker-saken begynte nå i påsken. Regjeringen var i hovedsak kjent med transaksjonene der Aker Solutions kjøpte selskaper fra andre deler av Røkke-sfæren - og kunne vært kjent med dem i større detalj om viljen hadde vært er. Statsminister Jens Stoltenberg hyllet Røkke og var positiv til handelen da den ble offentliggjort.

Dagen etter var mediene fulle av negative vurderinger av handelen.

En regjering som hadde sovet i timen var svar skyldig på alle punkter, og hadde bare et valg for ikke å fremstå som en svak og lettlurt part: Fullt motangrep. Angrepet pågikk for fullt så lenge det var håp om å vinne frem før Arbeiderpartiets landsmøte. Resultatet er svekket anseelse for selskapet, for Røkke - men aller mest for staten som næringspolitisk aktør.

Skummel trend

Disse sakene viser en skummel trend under den rødgrønne regjeringen: Det er mulig å påvirke regjeringens eierskapspolitikk gjennom mediene.

Det mediedrevne eierskapet avslører hvor passiv staten er når medienes søkelys ikke er på dem. Slik er det selvsagt på mange politikkområder - men i eierskapspolitikken er dette noe nytt, og noe ekstra betenkelig. Man kan mene mye forskjellig om opsjoner, om Eivind Reiten, om statlig eierskap eller om verdsettelsen av Aker-selskapene - men statens beslutninger som eier må være preget av langsiktighet, sammenheng og forutsigbarhet. Når pressgrupper i stedet kjører kampanjer i mediene, og Arbeiderpartiet i frykt for å miste svingvelgere skifter kurs, svekker det selskapene staten er eier i, det svekker bransjene de opererer i, og det svekker tilliten til staten som aktør. Da settes store verdier på spill.

Samtidig avslører det mediedrevne eierskapet hvor passiv staten er når medienes søkelys ikke er på dem. Flere av disse sakene kunne vært håndtert på forhånd, i det stille, og uten at staten hadde behøvd å gjøre annet enn å stille de riktige spørsmålene underveis. Dessverre er det all grunn til å tro at mediene vil fortsette å legge et tungt press på statlig eierskapsutøvelse i tiden som kommer. Hva er da løsningen for dem av oss som ikke ønsker at mediene skal forvalte det statlige eierskapet?

Det er i hvert fall tre svar: For det første må vi skaffe oss politikere med noe mer ryggrad . For det andre må eierskapet profesjonaliseres: Flere problemer må oppdages før de dukker opp, slik at staten kan ivareta sine legitime interesser på god måte. Og når problemer oppstår, må de håndteres i de dertil egnede organer, ikke gjennom at staten går til krig i mediene. For det tredje må det statlig eierskapet reduseres, og særlig bør staten selge seg ned til 34 prosent i selskapene der det er praktisk mulig.

Det vil gjøre disse konfliktene mindre frekvente og mindre betente.

En lengre versjon av artikkelen er publisert her.