Chelsea Kain. (Foto: Aschehoug)
Chelsea Cain: «Ondskapens hjerte» (Aschehoug 2008, oversatt av Thorleif Sjøgren-Erichsen, 335 sider)Antihelt på tomgang
En tøtsj seriemordergalskap à la «Nattsvermere» skaper ikke nok engasjement for intrigen i Chelsea Kains debutroman.
Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
Artikkelen fortsetter under annonsen
Den deprimerte, livstrøtte og selvdestruktive detektiven er en gjenganger i krimsjangeren, helt fra den opiumsrøykende Sherlock Holmes til den eksistensielt plagede inspektør Morse.
Det nyeste tilskuddet til stammen heter Archie Sheridan og er hovedpersonen i Chelsea Cains debutroman «Ondskapens hjerte» (originaltittel «Heartsick»). Sheridan setter en ny standard for hvor langt nede i gørra en politimann kan være og fortsatt lykkes med å fakke skurken.
Dypper skolejenter i klor
Ikke bare er han deprimert og tungt selvmedisinerende, han har også et inderlig, nesten kjærlig forhold til seriemorderen han jaktet på i over ti år. Nærmere bestemt den blendende vakre Gretchen Lowell, som meldte seg selv etter å ha kidnappet og torturert Sheridan på det groveste, to år før bokens handling finner sted.
«Ondskapens hjerte» er første bok i en serie om etterforskeren Sheridan. Og kanskje er det grunnen til at bokens hovedhistorie, jakten på seriemorderen som har fått navnet «Etter skoletid-kveleren», som voldtar og dreper skolejenter før han dypper dem i klor, aldri blir særlig spennende. Etterforskningens gang blir for tilfeldig skissert opp, og som leser sitter vi aldri med følelsen av at nettet snører seg rundt den gale morderen. Vi får ikke ta ordentlig del i jakten, plutselig vet vi bare hvem det er.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenDen egentlige spenningen er knyttet Archie Sheridans psyke og hans forhold til Gretchen Lowell. På hvilke utspekulerte vis torturerte hun ham, og hvorfor lot hun ham gå? Og én ting er sikkert: Dukker det opp en innesperret psykopat i begynnelsen av en bok, kan du regne med at han eller hun har noen grusomme avsløringer gjemt i ermet mot bokens slutt.
Artikkelen fortsetter under annonsenArtikkelen fortsetter under annonsenPop-psykologi
Cain har fått strålende kritikker for sin debut. Hun har komponert en forholdsvis medrivende fortelling, som hopper naturlig mellom jakten på «Etter skoletid-kveleren» og Sheridans minner fra kjelleren hvor han ble holdt fanget. Selv om bokens tema kan synes dystre og tunge, er tonen slett ikke dvelende, noen ganger går det heller for fort.
Og det er svakheten ved Cains prosjekt: Det interessante ved boken – forsøket på å gi en realistisk skildring av sjelelivet til personer som opplever traumatiske hendelser – blir aldri riktig fullført. I stedet får vi servert pop-psykologi, litt om Stockholmsyndromet, litt om emosjonell og fysisk avhengighet, før vi må ut på jakt etter en seriemorder vi aldri bryr oss særlig om.
Artikkelen fortsetter under annonsenBokens oversettelse synes også å ha gått unna i et litt for høyt tempo. For eksempel er bokens norske tittel langt fra så tvetydig som den originale tittelen «Heartsick», som uttrykker ambivalens i forhold til hvem sitt hjerte det refereres til: Archie Sheridans, eller en av de to seriemorderne?
Det er mulig at Archie Sheridan vil bli en av de store antiheltene i krimlitteraturen; han synes eslet til noe stort. Da må imidlertid både sjelelivet og kriminalgåtene granskes på bedre vis enn i denne romanen.
