O helga röst

Jussi Björling er flere ganger blitt kåret til forrige århundres største tenor. Åse Nordmo Løvberg (84), vår egen operastjerne, samarbeidet flere ganger med ham mens hun var ansatt ved Stockholmsoperaen på 1950-tallet.

- Det finnes ikke maken til ham i dag, og det kommer heller aldri til å finnes noen som Jussi. Han har en egen klang som ingen har kunnet etterligne, ikke engang Pavarotti, sier hun.

Björling døde på høyden av sin stemmeprakt, i 1960. Da var han bare 49 år gammel. Livet hans hadde vært eventyrlig. Det rommet store kontraster, fra det strålende prosjektørlyset på Metropolitan i New York, der han i 1958 skal ha satt rekord ved å bli klappet inn igjen 28 ganger - den forrige rekorden hadde visstnok Kirsten Flagstad - til nattsvart depresjon og intense fyllekuler.

En unik innspilling

O helga natt ble spilt inn i Stockholm i februar 1959, halvannet år før hans død. Noen dager tidligere hadde han vært innlagt til observasjon for hjerteproblemer. Det er dette som gjør innspillingen så unik, mener Bertil Bengtsson, en av initiativtakerne til det skandinaviske Jussi Björling-selskapet.

Klikk på bildene i teksten for større versjon.

- Björling visste hvor syk han var. Det kan man ane i den sterke innlevelsen. O Helga Natt er en fantastisk innspilling fra begynnelse til slutt. Jussis stemme hadde aldri vært bedre. Sangen traff ham i rette øyeblikk, sier Bengtsson.

Björlingkvartetten, her forsterket med den yngste broren Karl. David Björling i midten, Jussi stående til høyre. (Foto: Jussi Björling-museet i Borlänge)

Jussi Björling ble født i Borlänge i Dalarna i februar 1911 – man vet ikke den nøyaktige datoen - og vokste opp i Stora Tuna like ved. Hans oppvekst var alt annet enn vanlig. Moren døde da Jussi var seks år, og det ble faren David som kom til å stå for oppdragelsen av Jussi og brødrene Olle og Gösta. Yngstebroren Karl ble plassert hos slektninger. David Björling var selv en habil sanger og oppdaget tidlig Jussis potensial.

Fra Jussi var fire år gammel, utgjorde han trekkplasteret i Björlingkvartetten, som ellers besto av faren og brødrene. De mange sangturneene rundt om i Sverige gjorde at guttenes skolegang ble heller sporadisk. David Björling hadde sine høyst særegne pedagogiske metoder. En av dem var å unngå at sønnene kom i stemmeskiftet, ved å massere strupehodene deres hver kveld i den mest kritiske perioden. Om behandlingen virket, er vel usikkert, men ingen av dem skal noengang ha kommet i stemmeskiftet. Stemmene sank bare gradvis.

«Den største lykken for meg ville være å vite at far var fornøyd,» skrev senere Jussi Björling. Han sa en gang at det meste han kunne om sangteknikk hadde han lært av faren. For eksempel å trykke ned mellomgulvet og spre kraften utover, samtidig med at han pustet inn. «Jeg legger grunnlaget for en tone på samme måte som man bygger grunnmuren på et hus,» fortalte han. «Jo høyere tone, desto bredere fundament. Til slutt setter jeg den høye c som et tårn over alt sammen.»

Debut som lyktetenner

Da Jussi var 15 år, døde faren av sprukken blindtarm under en turné i Skåne. Uten ham gikk Björlingkvartetten snart i oppløsning. Jussi endte opp bak disken i en lampeforretning i Ystad. Via en russisk stumfilmpianist kom han i kontakt med sjefen for Stockholmsoperaen. Mens han ventet på å få prøvesynge, livnærte han seg ved å vaske biler for en drosjeeier.

Jussi Björling debuterte på Stockholmsoperaen som 19-åring i 1930. Det var i en beskjeden rolle som lyktetenner i Puccinis Manon Lescaut. Hans offisielle debut var i Mozarts Don Giovanni samme år. Gjennombruddet kom i København under en konsert i Tivoli året etter. Den danske pressen trodde ikke sine egne ører da den tykkfalne unggutten begynte å synge, og spådde ham en verdenskarriere.

Jussi Björling og hans kone Anna-Lisa (sittende til høyre) feirer nyttår med operakolleger i New York ca. 1950. (Foto: Jussi Björling-museet i Borlänge)

Få år senere sto jubelen i taket hos det kritiske wiener-publikummet. I London ble han kalt den nye Caruso, en betegnelse som skulle komme til å følge ham hele livet. I 1937 tok han båten over til New York. Den første konserten i Carnegie Hall i november ga ham et navn i USA, landet hvor han nådde høyest i sin levetid. Han sa opp kontrakten med Stockholmsoperaen, og fra da av var det Metropolitan som ble hans faste kunstneriske base, med årlige gjestespill i hjemlandet.

På dette tidspunktet hadde han giftet seg med sopranen Anna-Lisa Berg, som han hadde møtt på Stockholmsoperaen. Hun skulle bli det faste punktet i Jussis liv, og følge ham på så å si alle turnéer i årene som fulgte.

Rundt 1950 hadde Jussi Björling nådd toppen av sin karriere. Tre år på rad ble han kåret til beste sanger uansett sjanger av tidsskriftet Musical America. Vinteren 1950/51 sang han tre store roller på Metropolitan, tittelrollene i Verdis Don Carlos og Gounods Faust og rollen som Des Grieux i Puccinis Manon Lescaut. På samme tid gjorde han det som skulle bli en av hans mest berømte plateinnspillinger, Perlefiskerduetten, sammen med barytonen Robert Merrill.

Gjeddefisker

Hva var det som gjorde Jussi Björling til stjerne? Med sin korte, kompakte kropp hadde han ikke det utseendet man kanskje forbinder med klassiske elskerroller. «En omvandrende kamin» ble han en gang kalt. Han hadde enkle vaner, og hans kjæreste hobby var gjeddefiske. Men sangen forvandlet ham. Det var i sangens «mörkerblixtrande universum» han hadde sitt liv, skriver forfatteren og journalisten Yrsa Stenius i sin biografi om ham.

Den engelske musikk-kritikeren Stephen Hastings mener at av alle det tjuende århundrets tenorer, er Björling den som hadde den mest perfekte kombinasjonen av stemme, musikalitet og teknikk. Han sang tilsynelatende uanstrengt. En anmelder på 50-tallet lente seg forbløffet tilbake i stolen da han første gang opplevde Björling på scenen: Man så ikke at han tok sats, man så ikke at han pustet, man hørte ingen sukk, ingen dramatiske pauser, ingen glidninger opp og ned. Han bare leverte musikken – fullendt.

Flere kolleger har fortalt at han aldri øvde før en framførelse. Noen mente det var fordi han var lat, andre fordi han ikke trengte det, på grunn av teknikken han hadde fra barnsben av. Åse Nordmo Løvberg husker en gang hun sto brudekledd ved siden av ham i Verdis Trubaduren.

- Like før han skulle synge, hvisket han inn i øret mitt: «Skal jeg synge Bæ, bæ, lille lam for deg, Åse?» Så stilte han seg opp og sang en fantastisk arie!

Måtte helt ned på bunnen

Hun minnes i det hele tatt hans humor. «Akta näsan, Åse!» advarte han henne en gang like før en en romantisk scene. Men han hadde også en mørkere side. I sin biografi «Jussi» forteller Anna-Lisa Björling at hun tidlig skjønte at ektemannen drakk. Da ble han en annen person, oppfarende og provoserende, og forandringen kunne skje i løpet av sekunder. Til slutt forsvant han, og kunne bli borte i dagevis. Når hun fant ham, var han ikke egnet selskap for verken folk eller dyr, skriver hun. Så gjaldt det å få ham inn i en drosje, forsøke å ikke ta notis av sjåføren, som naturligvis kjente igjen Jussi Björling, og håpe at ikke naboene fulgte for godt med når hun bukserte ham inn i leiligheten.

Jussi Björlings popularitet skyldes ikke minst at svenske folkesanger utgjorde en stor del av repertoaret hans. (Foto: Sony BMG Sweden)

Ifølge Yrsa Stenius var alkoholen for Jussi Björling en måte å komme bort fra sine egne krav, som han hadde fått innprentet i barndommen og som økte i takt med berømmelsen. Stenius mener det ble en større og større avstand mellom den genierklærte sangeren og mennesket Jussi Björling: «Jo større han ble som sanger, desto mer krympet han i skrekk». Mens noen kunstnere søker tilflukt i sin egen stjernestatus, hadde ikke Björling noen slik forsvarsmekanisme. Alkoholrusen ble hans siste tilfluktssted. Men den ble også et sted å hente erfaringer fra, mener hun. Som om han måtte helt ned på bunnen som menneske for å nå dit han ville med sin sang.

Vårlunsj med Jussi

- Jeg så aldri Jussi beruset på scenen, sier Åse Nordmo Løvberg.

- Men jeg visste at han likte å ta seg en fest. Hun husker en vårlunsj i Stockholm hjemme hos en av de andre tenorene. Den varte til langt utpå kvelden.

- Til slutt sa Jussi: «Alla dom andra kan åka hem, men Åse stannar kvar!». Dagen etter klokka ti ringte de til meg fra Operaen og spurte om Jussi var hos meg. Nei, sa jeg, jeg har ikke sett ham siden i går. Det viste seg at han hadde gitt blaffen i prøvene, og gått ned på kaia og drukket sammen med dem som holdt til der. Da hadde han det koselig. Alle hadde så store forventninger til ham, sier hun.

Utover på 50-tallet hadde Jussi Björling et krevende program, med konserter og plateinnspillinger i inn- og utland. Han var flere ganger i Norge, til sammen åtte ganger i årenes løp. I 1952 opptrådte han på Jordal Amfi sammen med den norske sopranen Anne Brown. Der sang han også i 1955, da med tyske Elisabeth Schwarzkopf ved sin side. «En av de største konsertene som er holdt i Norden», skrev Aftenposten. Men på denne tiden begynte Jussi å merke at hjertet ikke fungerte helt som det skulle. Alkoholen tok nå også mer overhånd. Anna-Lisa prøvde å holde ham sysselsatt med konserter og plateinnspillinger. Det gjorde at hans legendariske versjoner av blant annet Puccinis La Bohème og Verdis Requiem er bevart for ettertiden.

I 1954 opptrådte han ved Festspillene i Bergen. Kritikerne var lunkne, kjøligst var den utsendte anmelderen fra Aalborg Stiftstidende, som mente Björling var indisponert. «Der ymtedes om at han havde smagt lidt for meget paa den farlige, norske «pjolter» aftenen før...»

Daværende festspilldirektør Frank Meidell Falch nøyer seg med å konstatere at Björling gjennomførte konserten, selv om han neppe var på høyden den dagen.

- For oss var det uansett en opplevelse å ha ham i salen, sier Meidell Falch.

«Och ljuset skimrar över land och hav»

Helt til det siste gikk ryktene om at Jussi Björlings eneste «sykdom» var spriten. Åse Nordmo Løvberg husker de lange billettkøene hver gang han kom hjem til Stockholm.

- «De står der bare for å se om Jussi er edru eller ikke», sa Birgit Nilsson (svensk sopran, red.anm.). «Nei, de kommer for å høre ham synge», sa jeg. Det var ikke så rent lite svartsjuke der borte i forhold til Jussi, sier Nordmo Løvberg.

Jussi Björlings siste opptreden var en friluftskonsert på Skansen i Stockholm 20. august 1960. Natten til 9. september døde han av et hjerteattakk hjemme på Siarö i den stockholmske skjærgården.

«Jussi er død», lød Aftonbladets løpesedler. Fornavnet var nok. Han hadde blitt en sjeldent folkekjær artist ikke bare i sitt eget fødeland, men i hele Norden. I Norge var innspillingen hans av Ack Värmeland du sköna en gjenganger i Ønskekonserten. Likevel ble det stille rundt ham etter at døde, minnes Åse Nordmo Løvberg.

- Ingen snakket om ham lenger, sier hun.

Men i dag får han en stadig større tilhengerskare. Både det skandinaviske og det amerikanske Jussi Björling-selskapet holder sangskatten hans levende. Det samme gjør Jussi Björling-museet i Borlänge.

«Hva skal jeg spille først?» undret en Björling-fan nylig på det amerikanske Jussi Björling-selskapets nettsted. Han ønsket å innvie en venninne som aldri hadde hørt den svenske tenoren. «Hun liker Domingo, Pavarotti og Bocelli», fortsatte han, «men etter å ha høflig forklart at disse bare er gode sangere, lovet jeg å vise henne hva virkelig sang er». Han endte opp med å velge O helga natt.

Les mer om musikk i ABC Nyheter.