Bandittsøstrene i Sister Sonny lager «fin» musikk!

Se Video!

Barndomsvennene Pedro

og Fredrik flyttet til Bergen i 1994. For å gå på skole. Før dette hadde de spilt i ulike band på Kolbotn utenfor Oslo, stedet hvor de vokste opp. Da de flyttet til vestlandet hadde de en klar tanke om å starte et seriøst band.

—Vi tenkte at Bergen var byen. Dette var litt i etterkant av den første bergensbølgen med Barbie Bones, Pogo Pops, Chocolate Overdose og alle de tingene der. Bergen var popbyen i Norge på den tiden. Siden har vi bare blitt der siden det er så fint!, forteller Pedro.

—Vi har en eneste regel når vi lager musikk, det skal være fint! Fint å høre på! Pedro Carmona-Alvarez smiler og tenner seg en ny røyk. Han er i Oslo i sammenheng med at gruppen spilte på John Dee i helgen. Der fremførte de materiale fra den nye platen sin «The Bandit Lab» (som undertegnede syns er grådig «fin»)

Som et gammelt ektepar.

Med inspirasjonskilder som Sonic Youth og Swans var bandet i starten opptatt av at musikken skulle være støyende, kaotisk og uryddig. Samtidig har bandet alltid vært forankret i et popunivers hvor Beatles, Smiths og annen engelske «erke»-popmusikk har stor innflytelse.

—Jeg tror det med inspirasjonskilder er noe man har bruk for helt i begynnelsen når man skal starte et band, slik at man har referanser å jobbe rundt. Nå har vi jo jobbet såpass lenge at alle har forandret musikksmak i ulike retninger. Vi har få fellesreferanser nå, sier Pedro.

Han karakteriserer forholdet mellom medlemmene i gruppen som «et gammelt ektepar».

— Vi har spilt sammen såpass lenge og kjenner hverandre veldig godt både personlig og musikalsk. Definerer hele tiden hverandres roller i det vi gjør og alle har sin plass i «huset». Man gjør det man er best til å gjøre. Fortsatt har vi det veldig gøy sammen, vi er liten guttegjeng som drar på turne. Føles som om vi er fjorten år gamle - selv om vi er ekstremt seriøse på musikken og det vi gjør. Som personer er vi veldig lite pretensiøse. Vi har utrolig morsomt, sier han med et smil.

O-fags jobbing i banditt laborariumet!

Kan du forklare hvorfor dere kalte platen «The Bandit Lab»?

Navn:
Pedro Carmona-Alvarez
Født:
Chile, 1972
Yrke:
Forfatter, musiker
Bosted:
Bergen
Bakgrunn:
Kom til Norge når han var elleve og vokste opp på Kolbotn, utenfor Oslo. Flyttet siden til Bergen for å gå på Skrivekunstakademiet. Startet bandet Sister Sonny i 1994. Da han var 21 før-debuterte Pedro i Signaler, Cappelens årlige debutantologi.

Bibliografi:
–La det bare bli blåmerker igjen (dikt) 2000
– Helter (dikt) 1997

Diskografi
• The Bandit Lab 2001
• The Hot Butter Band EP 2001
• Case History/Motel 6, vinyl singel 2001.
• Duperbeach EP 2001
• While Others Dance, Sister Sonny 2000
• Lovesongs 1999
• Why I feel she is not to be trusted 1998.
• Holly Golightly EP 1996

Vil du vite mer?

Offisiell hjemmside: Sister Sonny

— «Bandit lab» er jo et bandittlaboratorium. Enten et laboratorium der det jobber banditter eller et laboratorium hvor banditter lages. Måten vi har jobbet med denne platen på, er at vi har jobbet litt sånn som man jobbet i O-fags timene: Man jobber i grupper. Man sender to stykker inn i b-studio for å lage en skisse, mens to andre sitter ute og jobber med kasse gitarer, mens to andre lapper sammen en sang man spilte inn i går. Vi jobbet i veldig små og forskjellige konstellasjoner hele tiden.

– Det føltes litt ut som et banditt laboratorium : Vi har kokt mye, jobbet med reagensrør og sett om ting smeller eller fungerer.

Pedro forklarer med entusiasme hvordan det hersket fullstendig anarki i studio under innspillingen. Platen har fått jevnt over svært gode kritikker. Alle medlemmene av «orkesteret» (som han liker å kalle det) spilte på ett eller annet tidspunkt både trommer, bass og gitar i en prosess som han betegner som «vitenskapskoking».

Om Pedro

Undertegnede var i grunnen litt nervøs før møtet med Pedro. Dette var mannen som ikke bare lager intelligent pop-musikk, men han har i tillegg gitt ut to bøker som har fått svært gode kritikker. Når vi endelig treffes er han ikke så skummel som jeg trodde, men han har et glimt i øynene som får meg til å forstå at her er det en som vet hva han holder på med.

Da han begynner å snakke om tekstene på den nye platen får jeg dette bekreftet.

— Det jeg har prøvd å gjøre med «Bandit lab» er å skrive om det man skriver om når man driver med popmusikk og det er kjærlighet. Forhold mellom mann og kvinne , mann og mann, kvinne og kvinne eller hva det måtte være. Jeg har prøvd å skrive om kjærligheten fra så mange sider og så mange vinkler som overhodet mulig. Platen er full av navn og forskjellige karakterer. Du finner navngitte mennesker som Teddy, Jimmy, Bug. Av karakterer finner du malere, hav-fruer, prinsesser, prinser og klovner. Platen er full av mennesker. Dette har gitt meg muligheten til å skrive om kjærlighetens politikk, de mekanismene som fungerer innefor et kjærlighetsforhold, uten å bli sutrete.

På spørsmål

om han opplever det kreative prossessen ulikt når han skriver bok og lager musikk blir Pedro engasjert.

— Det er helt annerledes å jobbe med fire andre, i forhold til å sitte alene i tre år. Klin alene. Dette er kanskje den største klisjeen, men alle forfattere sier det, og det er ordentlig sant :
Å skrive er fryktelig ensomt, det er ordentlig slitsomt og ensomt. Litteratur er ikke for pyser i det hele tatt.

Den forfyllede fiskerlandsbyen.

I det siste har media flommet over med stoff om «Bergensbølgen». Artister som Sondre Lerche, Røyksopp, Poor Rich Ones, Sylvia Wayne og selvsagt Sister Sonny har fått stor spalteplass i både norsk og utenlandsk presse. Hva er det som foregår i byen i vest som gjør at de plutselig lager så mye «fin» (som Pedro ville kalt det) musikk?

— Bergen er veldig lite og alle driver med forskjellige ting. Røyksopp og vi har veldig lite til felles, annet enn en slags grunnholdning til det vi driver med liksom. Det er ingen grunn til å rotte seg sammen for det er ingen som truer ditt terretorium. Man lager bare fin musikk liksom og det er det.

— Og jeg tror alle i Bergen ser veldig mye på hverandre, man går på hverandres konserter og man sjekker ut ting . Man har en slags sunn konkurranse: «Nå har de gitt ut en god plate, da må vi strekke oss litt lengre for å gi ut en enda bedre plate». Alle er venner, alle kjenner hverandre og alle er mer eller mindre kompiser til en viss grad. Pedro smiler.

– I Bergen finnes det ingen musikkbransje sånn som det gjør her i Oslo. Bransjen i Bergen er Mikal (Telle) og Torfinn (Andersen) liksom. Det er to gutter liksom. Hvor oppblåst kan du bli av det ? Vi slipper alle de promobabesene og alle de rævslikkende guttene som går rundt og henger i plateselskaper og som skal komme seg inn på alle de kule festene. Det er ikke så jålete. Det er mye selvironi og god selvinnsikt på de tingene i Bergen.

I følge Pedro

er uttrykket «Bergensbølgen» et resultat av tabloide behov. Neste gang kan det like gjerne være Trondheim.

— Det er gøy når for eksempel «The Face» og sånn kommer til Bergen og liksom «Bergen is the new New York». Det er fett det. Men det er fetere på papiret enn det det er i virkeligheten. Bergen er bare en liten forfyllet fiskerlandsby og det har det alltid vært liksom.