ABC Nyheter

Det er aldri noen grunn til å sjekke hvor Norges og Danmarks utenriksministere befinner seg i dette landskapet. Der er det bare å holde rede på hva USAs utenriksminister mener om saken, så vet man det.

Igjen prøver ABCs EU-journalist å skape myter om EU. De skal visst ha mislykkes i å stå sammen. Sammen om hva? EU har ingen intensjon om å ta ledelsen av den internasjonale styrken som skal håndheve flyforbudssonen over Libya. Pr. i dag er det vel det man kaller en koalisjon av villige som har ansvaret. Mange mener NATO bør få kommandoen. EUs rolle blir å stramme til sanksjonene mot Ghadaffi, legge planer for og gjennomføre humanitære operasjoner, og gi økonomisk støtte for gjenoppbygging av landet/regionen. Ingen organisasjon er bedre i stand til dette enn nettopp EU.

At Tyskland er lite villige til å sende fly og tropper er naturlig. Det har også historiske årsaker. Heldigvis er det slik at land innen EU selv kan bestemme om de vil delta i militære aksjoner som ikke er ledet av EU selv. Noe annet ville stride mot all fornuft. Det kan derfor ikke ses på som at EU ikke klarer å stå samlet om ikke alle 27 land bidrar militært i aksjonen mot Libya.

Har Norge et prinsippiellt standpunkt til slike saker eller blir Støre enig med den som taler sist.

De er enige om en ting, og det er at de ikke kan tillate Gadafi å drepe flere sivile. Om EU landene tar og bomber noen gamle tanks og noen biler, hva betyr det. Det er kun jordiske ting som egentlig man burde ha blitt kvitt uansett. Det som derimot er kritikkverdig av EU land som Tyskland er at de henger seg på denne Amr Moussa og hans underlige form for retorikk. Amr Moussa er bekymret for at det går med noen få soldater og få sivile, som like gjerne kan være soldater de og, men hopper bukk over at vi her snakker om mer en 8.000 tusen sivile libanesere som allerede er døde. Mens Amr Moussa sinker prosessen for at man skal bringe Gadafi til taushet, går det med langt flere liv på grunn av unnfallenhet av samme person. I mens krangler EU land om den vidre strategi. Tysklands utenriksminister viser sitt sanne jeg, at tyskland like etter den andre verdenskrig investerte stort i Libya, og har vansker med å se at deres økonomiske interesser forrykkes, ved at vennskapet til Gadafi nå går opp i limingen. Det ser ut til at menneskeliv ikke betyr så meget for tysklands utenriksminister.

Svar til Vermes: At EU gjennom Lisboa-traktaten har en målsetting om å snakke med en stemme betyr ikke landene er forpliktet til å stille med militære styrker i en operasjon som ikke er ledet av EU selv. På EUobserver kan man også lese: German foreign minister Guido Westerwelle said he acted in a national tradition of military restraint and that Germany would have had to send soldiers to Libya if it had backed a UN resolution on the no-fly zone.

Jeg mener fortsatt du forsøker å skape et inntrykk, en myte, av at EU gjentatte ganger mislykkes å stå samlet i internasjonal krise. Hvilke andre eksempler har du på denne påstanden og hvilke andre alternativ har Europa for å forsøke å stå samlet i slike kriser? PS! Ikke en gang NATO klarer å stå samlet denne gang.

er det å få klarhet i hva det er som gjør at verdenssamfunnet ikke er istand til å bli enige; faktisk: enige om noe som helst?
Hva skal man da med internasjonale organisasjoner når effekten ikke står i forhold til resultatene? Fordi det tar seg fint ut på papiret? Store fagre ord er alfa og omega i internasjonalt samkvem?
Hvem bryr seg med å stille slike basale spørsmål i forbindelse hva vi foretar oss?
Det er naturligvis mye enklere og lettere å fortsette som nå: late som ingenting og diskutere Keiserens nye klær.
Hvis man vil noe, hvorfor er det så vanskelig å gjennomføre?
Eks: 2/3 av FNs 192 medlemsland respekterer ikke FNs Konvensjon om Menneskerettigheter. Faktisk så bryter 2/3 denne konvensjonen daglig med de konsekvenser det har for menneskene.
Men hvordan kan FN gjøre noe med det når det er majoriteten av FNs medlemsland som begår disse bruddene på konvensjonen?
FNs menneskerettighetsråd er en stor vits; FN er en stor vits, FN er en "feriekoloni" for avgåtte politikere, FN er et supperåd i beste Wesensteen-ånd, FN er en resolusjons- og papirproduserende mastodont som passer som hånd i hanske for pratmakerne med de store vyer og fagre ord. Sålenge det ikke kreves at de skal gjøre noe.
Naturligvis kan det ikke oppnås enighet om Libya. Tyrannene sitter trygt som aldri før. Menneskene blir utsatt for overgrep som aldri før. Og slik skal det visstnok være. De kaller det "folkerett". Ikke folkets rett, men tyrannens rett til å ha kontroll over folket. Det er noe av det FN har gitt verden.
Kanskje det er tid for å gjøre som menneskene i østblokken gjorde med kommunismen på 1990-tallet: kaste FN på samme historiske skraphaug?
Erstatte FN med FDN = Forente Demokratiske Nasjoner der medlemskravet er folkestyre og menneskerettigheter?
Er det for mye forlangt i kaoset?