Satser alt på betalingsvillige lesere

Rupert Murdoch i samtale med Timothy Geithner. Kvinnen til venstre er Murdochs kone,  Wendi Deng. (Foto: Jonathan Ernst,Reuters via Scanpix)
Rupert Murdoch i samtale med Timothy Geithner. Kvinnen til venstre er Murdochs kone, Wendi Deng. (Foto: Jonathan Ernst,Reuters via Scanpix)
Artikkelen fortsetter under annonsen

Mediemogulen Rupert Murdoch plasserer aviser bak betalingsmur på nettet. Mediebransjen følger utviklingen med argusøyne.

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det startskuddet for de anti-sosiale mediers tidsalder , begynnelsen på slutten for delingskulturen på nett, eller det endelige beviset for at verdens mektigste avismann har mistet grepet?

Kritikken har haglet etter at Murdoch-eide The Times og Sunday Times denne uken lanserte nye nettutgaver som plasserer alt innhold bak en betalingsmur som også vil stenge Google ute.

Enn så lenge er det mulig å registrere seg gratis og teste ut de nye nettutgavene, men om fire uker er det betal eller forsvinn. Fra da av vil det koste £1 om dagen, eller £2 i uka å ta en titt på det som befinner seg bak betalingsmuren – en mur som i skrivende stund kommer opp med en gang du klikker på forsidene til «nye»Times eller Sunday Times.

Utover nisjeaviser som The Financial Times (FT) er det i dag ingen andre britiske nasjonale aviser som krever betaling for hele eller deler av innholdet sitt. Betalingsplanen lansert denne uken er dessuten mye mer omfattende enn den FT bruker, eller denNew York Times (NYT) har sagt de vil lansere i 2011 for den saks skyld. Spørsmålet er hvor mange som vil betale når de kan lese nettaviser gratis så mange andre steder?

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Murdoch har gjort karriere av å gå mot strømmen. Gang på gang har han motbevist kritikere som har avskrevet planene hans som useriøse eller urealistiske. Denne gangen er det flere av kritikerne som spør om de nye betalingsmurene er et utslag av at han rett og slett ikke forstår seg på internett.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Selv Storbritannias tidligere statsminister Gordon Brown har advart Murdoch om at lesere neppe er villig til å betale for innhold på nett. Men samtidig som kritikerne er mange og høyrøstede, er det også de som tror, og ikke minst håper, at Murdoch nok en gang vil gjøre kritikerne til narr. Spesielt i mediebransjen er det mange som gjerne skulle sett Murdoch lykkes med sjansespillet og vise at det er mulig for nettaviser å tjene penger på journalistikk.

Nå er det riktignok få i News International, Murdoch-selskapet som eier The Times og Sunday Times, som ikke tror de vil miste fryktelig mange lesere på å kreve betalt. Flere har sagt at nettavisene regner med å miste over 90 prosent av leserne i prosessen. Spørsmålet er om en mindre gruppe lojale lesere, som er villig til å betale for journalistikken, kan vise seg å være mer verdifulle enn store mengder vilkårlige lesere som havner på nettavisene via Google-søk eller lignende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før de nye nettutgavene ble lanserte hadde Times Online drøyt 21 millioner «tilfeldig forbipasserende» besøkende i måneden. Målt mot norske forhold vil en 90 prosent nedgang fortsatt gi en anselig leserskare. Men et slikt mindre, mer «eksklusivt» publikum er en helomvending fra det vi har sett fra Murdoch tidligere.

John Gapper i Financial Times hevder Murdoch må bli elitist for å lykkes med den nye betalingsstrategien, og legger til at akkurat det er en egenskap Murdoch alltid har hatet. Når han har kjøpt opp aviser har han tatt dem «downmarket», gitt de en profil som er myntet på å tiltrekke seg flest mulig lesere - en profil mange har hevdet er fordummende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Større overskrifter, kortere artikler, mer generelle nyheter, mindre spesialisert innhold» har vært mantraet hans, noe vi ikke minst har sett etter at han tok over Wall Street Journal (WSJ) i 2007. Den gang da lovte han forøvrig at, for å få flest mulig lesere, skulle han gjøre det helt gratis å lese WSJ på nett. Det er et løfte han siden har gått bort fra.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men noe av det interessante her er at WSJ hevder de er i stand til å kreve høyere annonsepriser for de seksjonene som befinner seg bak en betalingsmur enn for dem som ikke gjør det. Grunnen er at lesere som betaler for innhold betraktes som mer verdifulle, mer lojale lesere.

For Times og Sunday Times på nett er håpet at de leserne som er villige til å betale vil bruke mer tid på nettavisene og utgjøre en klarere definert lesergruppe - begge faktorer som kan gjøre de mer attraktive for annonsører. Web analytiker Lawrence Dyson setter opp et regnestykke på bloggen sin som antyder at hvis Times mister 95 prosent av trafikken sin på nett, kan de likevel komme til å tjene mer penger hvis klikkratene går betydelig opp.

En annen oppside er at nettavisene kan få mye bedre kommentarfelt. De nye nettutgavene vil kreve at leserne oppgir informasjon som navn, e-post adresse og betalingsdetaljer ved registrering, og alle som vil legge igjen kommentarer må gjøre det under fullt navn. Kombinasjonen av at folk har betalt en «adgangspris» og at de ikke kan kommentere anonymt, kan skape et bedre debattklima på nett og et «nettsamfunn» hvor lesere både er identifiserbare og føler en form for tilhørighet.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Betalingsmurer kan «igjen plassere journalister der hvor de egentlige hører hjemme: i sentrum for et samfunn av lesere», skriver Greg Hadfield, tidligere sjef for digital utvikling for The Telegraph Group. Han legger til at dette, journalister som han som leser kan ha en relasjon til, også er noe er villig til å betale for.

Her har Telegraph, med MyTelegraph, i større grad lykkes med å skape et «interessesamfunn» av folk med mange av de samme verdiene, enn hva de fleste andre britiske nettaviser har gjort. En av grunnene til det, utover skribenter som engasjerer seg i kommentarfeltet, er avisens klare konservative verdiprofil - en profil som er mye skarpere enn The Times' politiske profil. Sistnevnte har blitt utvannet under Murdoch, hvis redaktører har lagt seg på en mer kjendisorientert, mindre spesialisert redaksjonell linje.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Der er vi også ved en av hovedutfordringene for nettavisene som betalingsaviser. For å lykkes med å kreve betalt må avisene nødvendigvis tilby noe som ikke er fritt tilgjengelig andre steder. Det er rimelig å anta at folk forventer både unikt innhold og kvalitetsinnhold for å være villig til å betale for det. Her har Times en snuoperasjon å gjøre, og de må gjøre det i en situasjon hvor de, som så mange andre mediebedrifter, kutter kostnader og reduserer staben.

Og om Murdoch uten å blunke satser Times-avisenes fremtid på betalingsdrømmen, er ikke hans løytnanter i besittelse av den samme stoiske roen. «Hvis betalingsmuren spiller fallit, får jeg store problemer», sier News Internationals kommersielle sjef, Paul Hayes, til Mediaweek.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dessuten, hvis historien er noe å gå etter, er sjansen for å mislykkes med betalingsmuren betydelig. Blant nasjonale aviser har de fleste tidligere forsøk på å ta betalt på nett gjort nettopp det. Selv om også NYT har varslet at de jobber med en betalingsløsning på nett, var deres siste forsøk langt fra noen suksess.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I Storbritannia har de fleste nasjonale nettaviser, også Times, tidligere prøvd ut betalingsløsninger og mislykkes. Til nå er det bare nisjeaviser som FT som ser ut til å klare å skape en fornuftig forretningsmodell rundt betalt innhold på nett.

Spørsmålet er om Murdoch nok en gang kan vise verden at det finnes en vei selv på steder få andre er villige til å utforske, eller om historien vil vise at Murdochs tid er forbi.