ABC Nyheter

- Og hvorfor skulle de være her, spør den iransk-kurdiske forskeren Golaleh Sharafkandi, en av to foredragsholdere på et seminar om tvangsekteskap og æresrelatert vold.

Hun avviser dermed at politikerne kan spille noen stor rolle i debatten, siden hele problematikken rundt tvangsekteskap har lange sosiale og kulturelle røtter.

- Det er befolkningens eget problem, og det er befolkningen som må ta tak i dette, sier hun videre.

Tall fra Intregrerings- og mangdoldsdirektoratet viser at flere søker bistand og et jevnt tilsig av saker gjennom første halvår 2009. Totalt har minoritets- og integreringsrådgivere fått 252 henvendelser. Dette er en økning fra rundt 170 i andre halvår 2008.

- Helt som forventet

Kurderen Jamal Mohsin leder foreningen Hana Senter mot tvangsekteskap, som er ansvarlig for arrangementet. Han hadde ikke store forhåpninger om at politikerne skulle dukke opp på seminaret.

- Og jeg fikk rett. Det er helt som forventet, sier han.

Foreningen tilbyr blant annet juridisk rådgivning, kontakt med politi og krisesentre og annen bistand. Foreningen er forholdsvis nyoppstartet, og siden juni 2008 har de jobbet konkret med 22 saker.

- Mange av disse kvinnene har blitt drapstruet, utstøtt av familien og blitt utsatt for vold. Flere av disse har nå hemmelig identitet og adresse, sier Mohsin.

Selvransakelse

– Vi må erkjenne at vi har et problem. Vi må revurdere motivene våre for å beskytte familiens og mannens ære, sa Sharafkan, som til daglig bor i Sverige. Hun lever i et arrangert ekteskap, med en mann som respekterer henne.

Som svært mange kurdiske og andre innvandrere både i Sverige og Norge står hun med et bein i hver kultur, en vanskelig situasjon.

Lydhøre og godt voksne kurdere, menn som kvinner, og mange unge jenter, var med på seminaret på Håndverkeren. De unge guttene glimret med sitt fravær. Mange grå hoder nikket da Sharafkan gikk gjennom dilemmaene foreldre står i når de presser barna til å gifte seg.

– Det er godt ment. De vil gi barnet et liv i en respektert familie. Kjærligheten kommer seinere, får de unge høre, men det gjør den ikke alltid, sier hun.

Æresdrap i Norge

Kurdere i Norge står høyt på lista over nasjonaliteter som sender jentene til hjemlandet for å gifte dem bort, sier Bahar Munzir, som både jobber i Norges Røde Kors og på Krisesenteret i Oslo.

– Det er et stort problem. Jenter ned til 15 år blir sendt ut, enten for å gifte seg straks, eller for å «bli litt mer kurdiske» før de blir gift, sier hun.

Men vold mot kurdiske kvinner er et minst like stort problem.

– Gifte kvinner blir slått av mennene, og æresdrap har skjedd i Norge mange ganger når mannen syns at kvinnene ikke passer på hans ære. Men mediene er ikke interessert. Det blir kalt familietragedie og lignende, men det er æresdrap, sier Bahar Munzir.

Storfamilien

Golaleh Sharafkan sier at kvinnens oppførsel og giftermål er avgjørende for hele den kurdiske storfamiliens status. Ofte er det slekta som presser fram et ekteskap av politiske eller sosiale grunner. Eller en jente sendes til Irak for å gifte seg med en slektning, som dermed får komme til Norge på familiegjenforening. Her kan de skille seg hvis de vil.

Pressmidlene er ikke alltid vold. En gråtende mor og en sorgtung far kan være virkningsfullt på en godt oppdratt samvittighet, og straffen for å følge sin egen vilje er utestengelse fra familien.

– Nordmenn og svensker kan ikke skjønne hvorfor det er så hardt for en jente å miste kontakten med familien. Men vi forstår det.

Ære og seksualitet

Kvinnens jobb er å beskytte familiens og mannens ære ved å passe på sin egen kropp.

– Vi er alle redde for at samfunnet skal si at min sønn er homoseksuell eller min datter lesbisk. Vi er redde døtrene ikke skal være jomfruer når de gifter seg. Men hvorfor er vi ikke like redde for at guttene ikke skal være det, spurte Sharafkan.

– Hva skal vi gjøre med dette? Vi må revurdere disse holdningene, slår hun fast.