ABCNYHETER

Få politiske tema engasjerer så mye som konflikten mellom Israel og palestinerne. Begge parter hevder å ha en religiøs rett til å bosette seg i landområdet.

Situasjonen for palestinerne under okkupasjon er blitt et viktig mobiliseringsgrunnlag for islamister i hele verden. Samtidig hevder Israel at de kan bruke alle midler for å slå ned på de som kjemper mot okkupasjonen.

61 år etter Israel ble opprettet har landet utvidet sine grenser flere ganger, men den palestinske befolkningen er tvunget på flukt.

Artiklene fra «Operation Cast Lead» har vært de mest kommenterte på ABC Nyheter den siste tida. Konflikten engasjerer folk over hele verden.

Her er noen av de mest kontroversielle spørsmålene bak konflikten.

«Er Gaza okkupert?»

Israel hevder nå at okkupasjonen i Gaza nå er over, etter at de jødiske bosetningene ble revet i 2005.

Men 1,5 millioner innbyggere kan ikke forlate verdens tetteste befolkede område. Det israelske flyvåpenet kontrollere luftrommet, hæren har stengt grensene og marinen har stengt kystlinja.

Er ikke det en okkupasjon?

De hevder også at sivile tap må påregnes, fordi Hamas skjuler seg bak sivile.

Men finnes det egentlig noen andre områder der Hamas kan operere?

Har ikke opprørsgrupper alltid operert blant sivile, inkludert jødiske grupper under statsdannelsen?

Legitimererer det angrep på en boligblokk eller moské at militante også skjuler seg i bygget?

«Kan man forhandle med terrorister?»

Bildet til høyre viser de oransje områdene tildelt jødene i 1947. De rosa områdene på kartet til høyre viser dagens Israel.

Likevel flere land, deriblant Norge, at vi må opprettholde en viss kontakt med Hamas, spesielt etter at organisasjonen vant valget i 2006.

Er det mulig å forhandle med en organisasjon med så ekstreme vedtekter?

Ber alle palestinerne om bråk når de gjorde Hamas til valgvinner i 2006?

Er det virkelig mulig for Israel å la palestinerne vende tilbake til hjemmene de forlot i 1947-1949?

Her er en oversikt over de viktigste hendelsene som har ført fram til dagens blodige konflikt. Kildene er bakgrunnsaker fra Reuters og BBC.

De første sionistene

På slutten av 1800-tallet begynte en gruppe europeiske jøder å organisere en ideologisk bevegelse med siktemål at jødene skulle etablere en egen stat.

Bakgrunnen var forfølgelse av jøder i Europa, samt at jødene hevdet at de hadde et religiøst og historisk krav til landområdet som den gang var Palestina.

Theodor Herzl var frontfiguren for bevegelsen som gradvis vokste fram etter at World Zionist Organization (WFO) ble dannet i 1897.

Balfour

Balfour-erklæringen fra 1917 la grunnlaget for en jødiske stat i Midtøsten.

I 1917 fikk sionistbevegelsen delvis medhold da den britiske utenriksministeren Arthur James Balfour lovet et «et nasjonalt hjem for det jødiske folket» i Palestina.

Den såkalte Balfour-erklæringen har vært gjenstand for svært mye debatt. Blant annet har historikere kommet fram til at Balfour bevisst unngikk å bruke ordet «stat», og i stedet lovet jødene et mer vagt «nasjonalt hjem».

Innvandring

Balfour-erklæringen var del av Det britiske mandatet for Palestina, som ble anerkjent i 1920. Området inkluderte mesteparten av det som i dag er Jordan, Israel og De palestinske territoriene.

Den jødiske befolkningen i Palestina hadde levd i fred med palestinerne i flere hundre år. Innvandringen førte imidlertid til konflikter.

I april 1929 ble 67 jødiske menn, kvinner og barn drept av arabiske gjenger. Mange jøder ble reddet av sine arabiske naboer.

Staten Israel blir

Omtrent seks millioner jøder ble drept i Holocaust under Den andre verdenskrig. Dette førte til ny sympati for sionistene, og en radikalisering av deler av sionistbevegelsen.

Menachim Begin var både ekstremist og statsmann i Israel. Foto: Scanpix

Det oppsto konflikt mellom britene og de nyinnflyttede jødene til Palestina.

Menachem Begin var leder for Irgun-bevegelsen som sommeren 1946 sto bak bombingen av King David hotell i Jerusalem, der 91 personer ble drept.

I landsbyen Deir Yassin ble over hundre palestinere drept av ekstremistgruppene Irgun og Stern, men det endelige tallet er uklart.

I 1947 bestemte FN at Palestina skal deles inn i en jødisk og flere arabiske stater. De arabiske landene gikk mot resolusjonen. 14. mai 1948 ble staten Israel opprettet.

Dagen etter ble Israel angrepet av Syria, Libanon, Egypt, Irak og Jordan. Landene blir senere kastet ut.

Da våpenhvilen ble undertegnet i 1949 hadde Israel utvidet sitt landområde med 50 prosent mer enn det som var nedfelt i FN-delingen. Egypt får kontroll over Gaza, mens Vestbredden blir okkupert av Jordan.

Flyktningeproblemet

I denne perioden forlot 720.000 palestinere sine hjem. Deres skjebne, og rett til å returnere, har vært blant de vanskeligste spørsmålene i fredsforhandlinger mellom Israel og Palestinerne.

Den offisielle israelske tolkningen har vært at palestinerne reiste frivillig og hadde planer om å returnere dersom de arabiske nabolandene vant krigen. Palestinerne hevder jødiske militser og den nye israelske hæren tvang dem fra sine hjem i et forsøk på å åpne landområder for jødene.

I nyere israelsk historieskriving, representert blant annet ved Benny Morris, argumenteres det at palestinerne flyktet fra krigshandlingene og at dette passet inn i den overordnede israelske planen.

Israelske myndigheter uttalte i 1949 at flyktningene ikke skulle få returnere til sine hjem. Ifølge FN finnes det fire millioner flyktninger i Israels naboland.

Offisielt kart fra det israelske utenriksdepartementet viser landets utstrekning etter seksdagerskrigen i 1967.

Seks-dagers krigen

I Suez-krigen i 1956 ble Egypt ydmyket av Israel, og i 1964 blir Palestine Liberation Organisation (PLO) dannet.

I løpet av seks dager i juni 1967, tredoblet Israel sitt territorium. I løpet av timer knuste de det egyptiske luftvåpenet. Israel hevdet de handlet for å avverge et egyptisk angrep. Israel tok Sinai-halvøya fra Egypt, Golan-høydene fra Syria samt Gaza og Vestbredden. I tillegg okkuperte Israel øst-Jerusalem.

FN krevde i resolusjon 242 at Israel trakk seg tilbake fra de okkuperte områdene.

Fred med Egypt

Den neste krigen begynte i 1973 da Egypt og Syria angriper Israel i det som er blitt kalt Yom Kippur-krigen. Israel var uforberedt på angrepet og nabolandene fikk fornyet selvtillit, selv om Israel vant en militær seier. Deretter fulgte en periode med fredsforhandlinger med Egypt.

I 1979 undertegnet Israels statsminister Menachim Begin og Egypts president Anwar Sadat en fredsavtale, og de mottok begge Nobels fredspris. Sadat ble senere drept av islamister som gikk imot fredsavtalen.

På 1980-tallet ble Israel engasjert i en krig i Libanon, som ble invadert i 1982.

Kartet viser rutene hvor palestinerne flyktet i 1948.

Formålet var blant annet å fjerne PLOs leder Yassir Arafat, som hadde etablert seg i Beirut.

Intifada og Oslo-avtale

Den første intifadaen brøt ut i 1987 i flyktningeleiren Jabalya på Vestbredden. Palestinske ungdommer kastet stein mot israelske soldater og konflikten blir kjent over hele verden. Kampmidlene er alt fra sivil ulydighet til voldsbruk. Fram til 1993 ble 1100 palestinere drept og 160 israelere.

Etter mislykkede fredsamtaler i Madrid i 1991, innledet PLO og Israel hemmelige forhandlinger i Oslo. I 1993 blir Oslo-avtalen undertegnet og Yassir Arafat, Israels statsminister Yitzhak Rabin og utenriksminister Shimon Peres fikk Nobels fredspris.

Avtalen bante vei for en to-statsløsning, med grenser basert på FN-resolusjon 242. En palestinsk selvstyremyndighet ble opprettet.

PLO anerkjente Israels rett til å eksistere og avstod fra vold. Men avtalen forutsatte også at partene klarer å bli enige om viktige spørsmål, som for eksempel flyktningeproblemet.

Det har aldri skjedd.

Knuste fredshåp

Den radikale islamistgruppa Hamas nektet å anerkjenne Oslo-avtalen og tok i bruk selvmordsbombere i kampen mot Israel. Høsten 2000 gikk Ariel Sharon opp på Tempelhøyden som er regnet som hellig for muslimer. Besøket ble sett på som en provokasjon og den andre intifadaen begynte. Sharon ble valgt til statsminister i 2001.

Selvmordsbombere fortsetter å angripe, og Israel slår knallhardt tilbake. I mai 2002 ble Arafats kontor beleiret i tre måneder. Israel gikk til angrep på Gaza med mål om å drepe eller ta til fange alle lederne av Hamas. Håpet om fred ble knust, og Israel begynte byggingen av sikringsmuren rundt Vestbredden.

I 2004 gikk Israel inn i det sørlige Gaza for å ødelegge tunneller som ble brukt til smugling av forsyninger og våpen fra Egypt. Flere palestinske familier fikk sin hus ødelagt.

Dette beryktede bildet viser Ariel Sharon på Tempelhøyden. Besøket innledet den andre intifadaen.

Hamas vs. Fatah

I november 2004 døde Yassir Arafat i Paris, og Mahmoud Abbas ble valgt til palestinernes president. Abbas forsøkte å få Hamas til å slutte med selvmordsaksjonene, uten å lykkes.

Konflikten mellom PLO-partiet Fatah og Hamas ble opptrappet.

Ariel Sharon bestemte seg for å fjerne de ulovlige jødiske bosettingene i Gaza.

I januar 2006 vant Hamas overraskende det palestinske parlamentsvalget. Det internasjonale samfunnet boikottet den Hamas-ledede regjeringen. En samlingsregjering ble så etablert og Norge var blant få land som gjenopptok normale forbindelser med selvstyremyndighetene.

I 2007 tvang Hamas Fatah ut av Gaza, og de palestinske områdene er nå delt også politisk. Hamas etablerte et eget styre i Gaza, mens Vestbredden ble styrt av Fatah.

Hamas forsatte å sende Qassam-raketter mot Israel, noe som var bakgrunnen for at «Operation Cast Lead» begynte 27. desember 2008.