ABC Nyheter

Hvis man sitter og snakker i mobiltelefonen, eller sender en sms, eller bøyer seg ned for å ta opp en banan på gulvet, og man så skjener over i motsatt kjørebane, og dreper to familiefedre, momentant - vil ikke da en liten straff, for eksempel to måneders betinget fengsel, virke allmennpreventivt, og også minne en selv på at visse bilkjøringsvaner er mindre gode enn andre?

Det tror jeg. Det ville min bror trodd også. Men han er død.

Jeg er for såvidt enig med disse professorene. Den som uaktsomt rygger over f.eks sitt eget barn har vel fått straff nok for sin skjødesløshet. På den annen side, dersom uaktsomt drap ikke lenger skulle være straffbart så vil det kunne åpne for en mulighet til å kamuflere et overlagt drap som uaktsomt drap, og derved går man fri. Man rygger f.eks. med vilje over sin utro ektefelle, men tvilen må komme tiltalte til gode og det anses for uaktsomt drap, og man går fri.

Og hva med de tilfeller hvor det ikke er noe tilknytning mellom den uaktsomme og offeret. Der jeg kommer fra er det veistrekninger hvor enkelte ungdommer gjerne tester farten, og kommer da ofte opp i 200 km. Jeg husker engang hvor en bil kom ut fra en tverrgate. Resultatet var kollisjon. To personer ble drept, begge satt i den bilen som kom fra siden. Gjerningsmannen overlevde, mirakuløst nok, uten alvorlige skader.

Skulle denne personen gå fri, til tross for at han bevisst skapte en faresituasjon hvor liv og helse åpenbart ble utsatt for risiko?

Det strider mot rettsfølelsen.

Denne uttalelsen fra disse professorene viser hvor lang avstand det ofte er mellom kriminologer og rettsfølelsen. Noen ganger er det så man bare kan riste på hodet. Enkelte synes å ville avskaffe fengselsstraff helt. Mon tro om empatien med fanger og kriminelle er blitt så stor for disse, at de ikke evner å sette seg inn i offerets situasjon.

Selvfølgelig er det urimelig å straffe forfølge folk som har gjort noe forferdelig dumt som har gitt de verste konsekvenser. Jeg og de fleste jeg kjenner har vært i situasjoner som godt kunne endt med at det hadde blitt tatt ut en slik tiltale. Det er min overbevisning at dette kan skje hvem som helst, uten unntak, selv mennesker som ikke gjør disse dumhetene i et kjøretøy.

Så hvorfor straffer vi?
Vi har en tendens til å ønske å straffe alt vi ikke liker. Våre politikere har en tendens til å ønske seg å bli likt av oss. Derfor har vi endt opp med et lov system som til en viss grad i forhold til enkelte typer adferd eller fenomener virker både tåpelig og tilfeldig.

Hva er bra med at vi straffer?
Vel, de som ikke var tilstede da det skjedde, men som ønsker seg så mye kontroll at de kunne forhindret det hele, de lever med en innbilt trygget om at den almenpreventive effekten vil forhindre flere slike tilfeller.

Dette er kanskje til en viss grad riktig. Sett at den almenpreventive effekten fra en sak kan påvirke våre felles adferds valg så mye at et tilfelle fører til o,o1 færre nye tilfeller neste år. I så fall er noe av denne effekten ikke innbilning. Denne effekten oppnås ikke uten en kostnad.

Hva er konsekvensen av en strafferettslig forfølgelse for den som blir tiltalt?
Er det ikke rimelig å anse dette som en dobling av ulykken så lenge straffen er fengsel ?
Nye pårørende mister kontakten med sine nærmeste, mange individers livsevne reduseres for fremtiden, potensialet for både godt og vondt reduseres uten reell kontroll over hva som blir borte.
Den tiltalte etter ulykken bærer kanskje en form for skyld eller ansvar som er uavklart, og det kan være riktig å sette i gang en prosess for å søke og avklare disse forholdene. Engelskmennene har et bra system for dette som vi kanskje kunne lære litt av, en slags offentlig høring om tragiske eller mystiske dødsfall der almenheten ikke uten videre klarer å slå seg til ro med det som har skjedd. En slik høringen fungerer også på et vis som en del av en kollektiv sorg prosess, som vi i vårt samfunn også kunne hatt stor nytte av å ha. Dette er rett og slett en mer dannet måte å forholde seg til det tragiske på, hva enten det skyldes uhell eller overlagte handlinger.
Om det finnes elementer i vedkommendes personlighet som utgjør en tydelig abnormitet som er en klar risiko for gjentakelse eller nye uhell, er det kanskje viktig å avdekke en slik. I så fall bør det ikke være en strafferettslig sak, men en forføynings sak i forhold til vedkommendes førerkort og fremtidige trafikk adferd.

Straff bør handle om overlagt adferd etter min mening, det utilsiktede eller uaktsomme er det vårt kollektive ansvar å forebygge gjennom oppdragelse, holdningsskapende arbeid, positiv stimulans og egne adferds valg. Vår naturlige samhandling i samfunnet og måten vi velger å organisere oss på bør gjenspeile disse holdningene og sende et tydelig oppdragende signal. Dersom det ikke lykkes fullt ut må vi kanskje kunne leve med det resterende som ulykke, for å kunne verdsette lykke?

Det blir en smule konstruert denne problemstillingen, om en kan kalle det så.

I første rekke blir resonnementet og filosoferingen omkring dette faktiske lovbruddet, generalisert ned til det trivielle. Premissene for hele spørsmålsstillingen og eksemplene, egner seg dårlig som rettesnor for den både fartsoverskridende, uforsiktige og ikke minst uforsvarlige kjøringen mange bedriver.

Det er klart. En far eller mor som er så "uheldige" å kjøre over sitt eget barn hjemme på gårdsplassen, eller i ulykker der omtrent hele familien blir drept, men sjåføren overlever - så virker det nok som en dobbelt-straff for vedkommende, som allerede har blitt straffet hardt, å skulle bli dømt til fengselsstraff for uaktsomt drap i tillegg.
I så fall må det være opp til rettsvesenet å finne de formildende omstendighetene, like så mye som det helt motsatte, i de tilfelle hvor føreren helt klart har kjørt i påvirket tilstand, eller på annen måte har vært uansvarlig, slik at menneskeliv går tapt.

I et sitat som står nevnt mot slutten av artikkelen, sier kriminalprof. Hedda Giertsen - :
"I utgangspunktet mener jeg at det er uforståelig fordi det ikke var noen hensikt!" Hva mener hun med et slikt utsagn? En som skal forestille å være professor?
Man blir nok etter hvert noe vant til livsfjerne teoretikere eller rabulister med tåkete hjerner, men det er et tankekors at to tilsynelatende kapasiteter innenfor hvert sitt fagområde kan komme med slike lettvintheter.

Ikke det at ikke debatten om dette kan være viktig, men det minner om den liberale holdningen som brer seg innenfor strafferettspleien, og snart har pulverisert det individuelle ansvaret hver enkelt har til en slags kombinert genetisk betinget og deterministisk årsakssammenheng.
Om dette er den rette veien å gå i disse stadig mer korrumperte og kriminaliserte samfunnstider, er jeg for min egen del absolutt skeptisk til.

Men nå lærte jeg noe helt fra barnsben av, som dessverre mer og mer skyves i bakgrunnen: nemlig at hver især har ansvaret for sine handlinger! Basta. Eneste unntak, er der folk helt opplagt verken forstår omfanget av eller er så psykisk syke at de må ansees som "strafferettslig utilregnelige".
Men konsekvensen av det, er at slike bare slippes ut igjen. . . for det finnes verken tilbud eller tiltak å by denne kategorien mennesker.

Men rent avslutningsvis vil jeg nok både hevde og påstå: at både Arnulf Kolstad, prof. i sosialpsykologi samt prof. i kriminologi, Hedda Giertsen, er på ville veier. Verken mer eller mindre.

Dette er vel en dårlig spøk? Hvorfor skal alle fritas for ansvar etter å ha gjort noe galt her i landet? Vi har ikke lenger noe som kan minne om et rettsvesen her i Norge! Straff dem hardt! Folk må forstå at de må skjerpe seg når de kjører bil!

Hvorfor er det de som må skjerpe seg?Er det ikke vi som må skjerpe oss?Hvorfor er det alltid alle andre?
Det skuller i tilfelle vert felgselstraff for å i heletatt å sette seg bak rattet tidlig om morgenen,noen ganger blir det ikke spist frokost og vi stuper rett ibilen. Er eg våken da?Det er overhode ingen spøk å være søvnig.

De fleste av oss bilførere har vel opplevet å være litt uoppmerksom et bitte lite øyeblikk i trafikken,men det har gått bra.Vi kan vel ikke sette oss inn i hvor forferdelig de må ha det som har vært ekstremt uheldig som har ført til at menneskeliv har gått tapt på grunn av dette De straffer nok seg selv resten av sitt liv,og burde slippe å måtte gå i retten og få mere straff. Unødvendig og pengesløsing når vi ser hva en rettsak koster samfunnet.

Menigsløst å straffe noen som handler i vanvare, hevdes det fra professorialt hold, og i de tilfeller der ektefelle, barn eller andre nære er involvert. De som har vært så uheldige å utføre disse vanvarer blir straffet nok med den enorme belastningen de sansynligvis vil bære med seg resten av livet, er noe av argumentet som blir lagt til grunn.

Det må selvsagt være en enorm tragedie for de involverte i slike tragedier, vi føler alle symptati med de som rammes.

Men skal ikke samfunnet reagere (dog humant og empatisk) i tilfeller der samfunnets normer blir overtrådd?

Jeg tror jeg mener at det skal samfunnet gjøre, fordi samfunnet må sette sine grenser for den enkelte borgers adferd, av hensyn til øvrige borgere.
Måten samfunnet skal reagere på - bør vi som samfunn drøfte, slik at samfunnets reaksjoner står i forhold til de verdinormer som vi som samfunn til enhver tid har.

Dettte er en vanskelig og følsom diskusjon som må føres med respekt for alle de som har vært involvert i slike tragedier. Men diskusjonen bør også inneholde elementer som samfunnets normer og forebyggende elementer.

Jeg deler langt på vei de syn som de tre foregående skribentene gir uttrykk for - at man neppe planlegger en ulykke med de fatale følgene den kan få. Likeledes at det i de fleste tilfeller bærer straffen i seg selv å ha forvoldt en fatal ulykke.
Var på et trafikksikkerhetsseminar uken som var, og kunne høre UP presentere forskningsresultater.
Man hadde dukket dypt ned i materien og analysert seg fram til årsaken til trafikkulykker med forskjellig utfall.
Felles for tilnærmet 98% av ulykkene var førerfeil, som fordelte seg på uoppmerksomhet, manglende erfaring, manglende risikoforståelse, ikke forvisse seg om at kjøretøyet var i forskriftsmessig og forsvarlig stand før kjøring, manglende bruk av bilbelter og klanderverdig føreradferd.
Det siste igjenn fordelt på flere parametre som agressiv kjøring, for høy fart i forhold til forholdene.
For å nevne noe.
Etter å ha overvært dette seminaret,sammen med egen erfaring, er min holdning helt klart at risikoen for straffeforfølging har i seg selv en preventiv virkning.
For ikke lenge siden var det forøvrig en debatt på dette forumet om adgangen til å inndra kjøretøyet i spesielle tilfeller.

Jeg ser det argumenteres for helt andre reaksjoner enn straffeforfølging. Men jeg ser ingen eksempler på hva slike alternative reaksjoner kan være.
Så må man huske at det er domstolen som dømmer.
Ingen andre.
Derfor stiller jeg meg tvilende til hele prinsippet om andre reaksjoner.
En reaksjon må jo under alle omstendigheter være forankret i en rettskraftig avgjørelse.
Hvem andre enn vår dømmende myndighet skal i såfall ha myndighet til å reagere?

En anmeldelse er ingen dom, selv om jeg ser at det i mange tilfeller trengs litt folkeopplysning om dette.
En anmeldelse utløser etterforskning, og etterforskningen kan gjerne ende med at saken henlegges som intet straffbart forhold.
Jeg har den tilliten til rettsaparatet vårt at retten klarer å vurdere bevismaterialet som legges frem i hvert enkelt tilfelle, og å dømme forstandig ut ifra det.

Og for bare å ha nevnt det: Jeg er selv yrkessjåfør.

Det er klart dette kan virke urimelig, og etter uttalelse fra de som en gang vedtok loven, har denne loven blitt benyttet helt på siden av det som var intensjonen. Da loven ble vedtatt i Odelstinget, (tror det er her lover blir vedtatt), var meningen å ta disse som opptrer helt klart uaktsomt og uakseptabelt. Altså de som kjører påvirket av rusmidler, himmelhøyt over fartsgrenser osv. Det var IKKE intensjonen å straffeforfølge f.eks. en bestefar som har rygget over barnebarnet med traktor!!!!!!!Ved et tragisk uhell!!
Jeg tror det er riktig å dømme for uaktsomt drap i de tilfeller hvor det helt klart er berettiget. Hadde vel et eksempel fra Strømmen eller Lillestrøm hvor en unggutt kjører i en vanvittig fart inne i sentrum og feier ned flere fotgjengere på fortauet, og i tillegg var beruset. Da bør nok denne lovhjemmel tas frem. Og, som sagt, det var intensjonen med loven!!

"I utgangspunktet mener jeg at det er uforståelig fordi det ikke var noen hensikt. Det var åpenbart en ulykke og en tragisk hendelse", sier Hedda Giertsen.

Men det er faktisk nødvendig med strafferettslig reaksjon (med basis i straffeloven). DA har domstolen myndighet til å iverksette passende reaksjoner mot skadevolder enten det er en ungdommelig (eller eldre) råkjører med liten empati med andre trafikkanter eller en sjåfør med et lite sekunds uoppmerksomhet. Det siste hender de fleste av og til - noen ganger med tragisk utfall.

Råkjøreren kan f.eks få inndratt førerkortet svært så lenge (kanskje for alltid), få beslaglagt sin
bil (biler) av politiet og sitte inne et passende tidsrom. Den "et øyeblikk uoppmerksom" kan få en mildere straffereaksjon alt etter omstendighetene. Det er likevel sant at de aller fleste som kommer ut for dette, straffer seg selv betydelig hardere enn noen domstol kan gjøre.

Om vi er ærlige med oss selv, er vi alle mer eller mindre uaktsomme i løpet av en dag. Hadde dagens HMS standarder blitt lagt til grunn da biltrafikken så sin begynnelse, hadde det aldri blitt godtatt at vi kunne møte trafikk i 80 km/t med en avstand på en meter eller to.

Når en ulykke skjer er det som regel mulig å finne en uaktsomhet som årsak. Spørsmålet er om det er riktig å dømme den uaktsomme ut i fra konsekvensen av sine handlinger. En liten uoppmerksomhet kan få de grusomste konsekvenser, men 100% oppmerksomhet er ikke menneskelig. Likeledes kan man komme heldig unna den groveste lek med eget og andres liv.

Uaktsomhet bør derfor straffes i seg selv, og i mindre grad ut fra heldige eller uheldige konsekvenser.
Agresiv kjøring bør straffes svært hardt før noen kommer til skade.
At uhell skjer, kan ikke avskaffes med straff.