ABCNYHETER

Hvert år ved nyttår, viser NRK Per Aabels fremføring av eventyret til HC Andersen, om piken med svovelstikkene. PÅ denne måten advares vi mot den bunnløse nød og de groteske sosiale forskjeller som fantes før. Per Aabel er død, men piken med svovelstikkene lever. Hun har riktignok andre problemer enn tidligere, men lider igjen ekstrem nød.

Den 14. februar 2007 foreslo jusprofessor Asbjørn Strandbakken gratis utdeling av heroin. Justispolitisk talsmann for FrP, Jan Arild Ellingsen foreslo det samme i 2004 og var umiddelbart henrykt over utspillet. Men så ble Ellingsen bryskt trukket inn på kontoret til ledelsen i FrP og deretter sa han at det får holde med metadon og Subutex. Justisminister Storberget var umiddelbart negativ til jusprofessor Strandbakkens forslag. Storberget sier at Norge ikke er en ”narkolanger” og stiller spørsmål ved hvor vi skal få heroinet fra. Man kan undres over hvor justisministeren tror sykehusene får morfinpreparater til smertebehandling fra, men det er ganske symptomatisk at justisministeren uttaler seg på vegne av regjeringen og ikke helseministeren. Regjeringen er tydelig blindet fra å se heroin som medisin som mange er avhengige av. De ser heroin som kriminalitetsbefengt narkotika som må bekjempes med jernhånd.

I 1898, drøye femti år etter at HC Andersen ga ut sitt kjente verk, lanserte det tyske medisinfirmaet Bayer, heroin. Akkurat som andre morfinpreparater, utvinnes heroin av opiumsvalmuen. Det sies at en av medarbeiderne til oppfinneren C.R. Wright, var fra seg av begeistring for medisinen og at den fikk han til å føle seg heroisk. Derav betegnelsen heroin. Allerede i 1899 produserte Bayer et tonn heroin pr. år og eksporterte til 23 land. USA var storimportør. Man kunne få heroinpastiller, sugetabletter, alminnelige tabletter, vannoppløselig pulver og heroin eliksir. I perioden 1899 – 1905 ble minst 180 kliniske rapporter om heroin publisert rundt i verden. De fleste var positive, men noen forskere rapporterte at pasienter utviklet toleranse for middelet.

Franske og amerikanske forskere rapporterte tilfeller av ”heroinisme”, altså avhengighet. Istedenfor å innføre strengere medisinske restriksjoner, ble bruk og produksjon totalforbudt i USA i 1924. Dette året var 98 prosent av alle opiatavhengige i USA heroinbrukere. Da de legale forsyningskanaler ble stengt, tok kriminelle grupper over. Den regulering som samfunnet hadde fraskrevet seg ansvaret for, var nå i hendene på en skruppelløs underverden som med profitt for øye utnyttet alle på sin vei. Fra den fattige bonde i Afghanistan, til de mest sosialt utsatte verden over. Heroin er et særlig hurtigvirkende morfinpreparat, diacetylmorfin. Det omdannes med stor hastighet til rent morfin i kroppen, forøvrig skiller det seg fra andre morfinpreparater, kun ved at det er kriminalisert.

Legeordinert heroin er tenkt som nødhjelp og som et supplement til øvrig legemiddelassistert rehabilitering. Målet med legeordinert heroin er å bedre den fysiske og psykiske tilstand, samt styrke sosial integrering blant heroinavhengige som ikke i tilstrekkelig grad har kunnet profittere på de eksisterende tilbud. Et nederlandsk forsøk med legeordinert heroin viste i 2001 at de mest utsatte stoffavhengige hjelpes dobbelt så effektivt med en kombinasjon av heroin og metadon, enn bare med metadon. For 56,6 prosent hjalp kombinasjonen heroin/metadon på den fysiske tilstand, den psykiske tilstand og på deres sosiale funksjonsnivå. Det var mindre sidebruk, mindre kontakt med rusmiljøet, mindre prostitusjon og mindre kriminalitet. Blant 100 prosent av gruppen falt mengden kriminalitet med to tredjedeler.
Heroinutdeling bedrer de til enhver tid behandlingsresistente heroinavhengiges livskvalitet. En forskningsanalyse om heroinutdeling i Zürich i tidsrommet 1991 - 2005 (Publisert i Lancet 2006; 367: 1830-34 og omtalt i The Independent 2. juni 2006), forteller at utdeling av heroin, medførte at rekrutteringen til heroinmiljøet ble redusert med 82 prosent. De eneste kriterier var at man sannsynliggjorde sin heroinavhengighet og at heroinet ble injisert i lokalet det ble utdelt. Prosjektet førte til at de heroinavhengige som deltok i forsøket fikk en langt bedre helsetilstand. Med mulighet for å strukturere egen livssituasjon, fikk de bedre boligforhold, de ble bedre i stand til å opprettholde sosiale kontakter og hadde mindre sidebruk. Dessuten stupte mengden dødsfall. De heroinavhengige sluttet med opiater, eller gikk over til ren metadonbehandling like raskt som tidligere og antallet heroinavhengige i Zürich synker med 4 prosent pr. år.

Forskerne konkluderer med at nedgangen i rekruttering skyldes at synet på heroinbruk har gått fra å anses som en opposisjonell protesthandling til å anses som medisinert sykelighet. Heroinutdeling foregår i Sveits, Nederland, Tyskland, Canada, Belgia, Spania og England. De umiddelbare resultater har medført kraftig støtte fra politiet i Sveits, Nederland, Tyskland og England. Presidenten i the Association of Chief Police Officers, Ken Jones, krevde nylig at hardt belastede heroinavhengige i langt større utstrekning skal ordineres heroin, enn tilfellet er i dagens England. Etter seks år med heroinutdeling i Sveits, er kun 18,9 prosent av en gruppe som på forhånd ble ansett som behandlingsresistente, tilbake i et daglig illegalt heroinforbruk. En rapport fra Tyskland forteller at 39 prosent av en fra før oppgitt gruppe, hadde gått over til det etablerte behandlingssystem. Resultatene har fått den siste politiske motstand, nemlig fra kristendemokratene, til å forsvinne. En rapport fra Spania forteller at kriminaliteten har sunket med 90 prosent. I følge gratisavisen Dato (7. mars) skrev den danske Lægeforeningens formann Jens Winther Jensen, i siste leder i Ugeskrift for læger, følgende: “Det skal være muligt at forsøge at udlevere lægeordineret heroin. Vi kan konstatere, at mange forkrøblede skæbner og 300 narkodødsfald årligt dokumenterer, at en stor gruppe bliver tabt, og endnu flere lever et jammerligt liv med den politik, som for øjeblikket bliver ført. Vi mener, at der er en række erfaringer fra udlandet, der er meget svære at sidde overhørige. Derfor blander vi os nu i debatten,”

Den alvorligste form for rusmiddelbruk er den politiske. Justisminister Storberget og ledelsen i FrP er ekstremt kunnskapløse og sterkt preget av holdninger. De driver et politisk spill for å tekkes velgere og avviser derfor kategorisk en behandling som har vist seg heldig etter intensjonen i syv land. På generaliserende grunnlag diskrimineres og krenkes de som er avhengige av andre rusmidler enn alkohol. Politikere inntar en unaturlig overautoritær holdning i møte med brukere av illegale rusmidler. REHABpiloten initierte nylig en kvantitativ studie av klienter i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Studien er utført i samarbeid med narkoman.net, LAR-Nett Norge og Schering-Plough. Prosjektet er godkjent av Regionale komiteer for medisinsk forskningsetikk (REK) Øst-Norge. Til sammen er det rundt 4000 personer i LAR. Via LAR-Nett Norge og narkoman.net sin adresseinformasjon har de forespurt 674 av klientene i LAR. 227 har svart. Altså en svarprosent på 34. Det påpekes i rapporten at det er sannsynlig at det er de mest velfungerende LAR-brukerne som har svart og 75 % av disse sliter med angst og depresjoner. Cirka 40 prosent av dem sier de fremdeles bruker illegale rusmidler og brukerne melder om bivirkninger av slik art at det er høyst illevarslende.

Men uavhengig av hvor lite vellykket det etablerte behandlingsapparatet er, er stadig politikernes argumentasjon at det får være grenser for hvilke tilbud de illegale rusmiddelbrukerne skal tilbys. Slik ignorerer de den ekstreme nøden som piken med svovelstikkene lever under.

I den rådende desperasjon er vår tids Piken med svovelstikkene blitt personifisert, ved Rikke. 24-åringen bor under himmelen i Oslo og har både i en dokumentarfilm ved navn: ”Fyrstikken” (Utgitt av Prosjekt:101) og gjennom artikler og dikt i magasinet Erlik Oslo, fortalt åpent om traumatiserende opplevelser i heroinavhengighetens klør og vist oss sitt bosted under en motorveibro. I dokumentarfilmen ”Fyrstikken” leser Rikke et selvskrevet dikt: ”Jeg tenner en fyrstikk - og lar den brenne - liten flamme varmer godt. - den bøyer seg mot fingeren min - ettersom den blir varmere - mer nedbrent - men jeg lar den brenne. - jeg trenger den varmen - at jeg vil få vondt seinere - det tenker jeg ikke på da”.

Kortfilmen Fyrstikken kan sees her.

Innlegget er skrevet av Arild Knutsen, leder

Foreningen for human narkotikapolitikk