ABCNYHETER

Og enda verre skal det bli når selveste Utenriksministeren presenterer rapporten som viser at verden ikke en gang vet om Hamsun og Ullman er norske! Dette landet som har fostret kjemper som Nansen, Grieg og Ibsen. A-ha og Gro. Er fredsnasjon og et fyrtårn i verden. Ja, verdens lys så og si. Hva skjer når 19 andre land blir spurt om oss? Jo da, de vet at vi har lang kyst, mørke hele vinteren, konge og olje, men -  ellers er vi et ganske kjedelig rikt gjesp oppi nord. De – utlendingene altså – vet ikke engang at våre   «verdensnavn» er norske. For alt det de vet kan de være danske - eller svenske. Gud forby!

I rapporten fra Synovate, bestilt av Utenriksdepartementet, får vi som hatten passer: vi oppfattes som provinsielle og selvopptatte. Et rikt land som vil ha oljeformuen sin i fred. En nasjon som riktignok deler ut fredspris, men som ingen andre i alle fall oppfatter har en sterk internasjonal fredsbyggende posisjon ellers. Og da hjelper det jo ikke så mye at vi selv oppfatter oss sånn.

Men det skal bli enda verre. For i uka som gikk heiste Reiselivsbransjen varselflagget og. De får flere og flere bekymringsmeldinger om norske turisters oppførsel i utlandet. Ifølge reiselivsbransjens direktør Rolf Forsdahl er vi selvgode, selvsentrerte, kunnskapsløse og uhøflige gjester der ute. Knipser med kamera i tide og utide, vandrer på hellig grunn i shorts og bikini, krangler på priser og er overstadig beruset. Sånn sliter på gjestfriheten, så klart. Og omdømme. For som Utenriksdepartementet skriver: et positivt omdømme er ikke noe man skaper, men noe man fortjener.

Synd det. For ifølge oss selv fortjener vi det. Vi er såre tilfreds, for ikke å si selvtilfreds, med tingenes tilstand i Norge og landets rolle i verden. Særlig når det er OL selvsagt og vi nærmest gjør reint bord. Nå står jo den norske nissen med olje til knes og skriker «Heia Norge», selv om skjegget aldri så mye blir puttet i postkassa av våre naboer. Hvem har vel tid til skamrødme i en slik tid for nasjonen?

Da utenriksministeren prøvde seg på et øyeblikks fornuft i OL-rusen, ble ham som kona som prøvde å friste mannen vekk fra stafetten på TV. Jonas Gahr Støre sa om undersøkelsen Synovate har gjort for Utenriksdepartementet, at han tror rapporter som denne kan være nyttig for å få det norske, tidvis oppblåste, selvbildet i vater.  Her kan det altså være grunn til å minne om det gamle jungelordtaket: «Timing is everything!». Det finnes knapt en verre timing for å ta ut lufta av det norske selvbildet, enn midt under OL. Da var nok min gode venns ironiske kommentar her om dagen langt mer tidsriktig: «alle er imot oss norske. De andre brekker staven vår, sender feil vær inn i bakken, doper seg, sender kriminelle inn i landet vårt, oppfører seg kort og godt annerledes og usømmelig. Godt vi har oss selv.»

Du skal se at det eneste som mangler av tirader fra utlandet nå er at Petter Northug kommer til å bli husket som svensk, når OL-demensen har lagt seg over verden.

Det forsmedelige er jo at selv om NRK har teppebomba oss med OL i to uker og oppnådd nærmest en kollektiv massesuggesjon foran skjermene, så er det ikke alle andre land som fatter like stor interesse for vintersport generelt eller Norges suksess spesielt. Det er med andre ord slik at OL-medaljene er storveise, for oss, men hjelper ikke det grann på hvordan verden ser oss eller hva de vet om oss.  Wall Street Journal har som eksempel på dette funnet følgende forklaring på mysteriet om at et pittelite land kan sope inn så mange medaljer: «Norges suksess skyldes mange faktorer. Det er et vintersportsted i nesten hver eneste by. I tillegg har de et statsfinansiert program som finner talenter i de tidligere tenårene, og som følger dem gjennom utviklingen.» Ser man det.

Vi hadde lysløyper på Stovner og, men jeg kom aldri med i et sånt talentprogram åpenbart. Det var vel der i kladdeføre på Stovner at det glapp for undertegnedes OL-interesse.  Men jeg gruer meg til at OL er over i morgen. Ikke fordi jeg har sett noe av det. Ikke et sekund faktisk. Men det er så mange andre som har gjort det! Det har vært en sann svir å jobbe uten masete telefoner og mails. Og kvelder uten TV, fylt til randen med vinterferieaktige tilstander kryssord og filmer.  Men mandag er det slutt. Da er de tilbake igjen. Telefonene og grunnen til at jeg betaler NRK-lisensen. Det eneste gode med neste uke er at det litt etter hvert antagelig går an å føre en samtale om annet enn smøre-team og medalje-sjangser. Klovnebuksene derimot! De har jeg også fått med meg!  Heia Norge!