Som en tannpine

Jeg har hatt noen dager tannpine. Tett opp mot en uke. Nå skal man jo ofte skylde seg sjøl om man har tannpine. Dårlig puss og tannlegeskrekk er jo ofte nærliggende tanker.

Men nå gikk jeg til tannlegen morgenen etter jeg kjente symptomene. Jeg ville nemlig unngå akkurat dette. Den evige murringen opp i tanna. Småhevelsen i kinnet. Ikke dunkende smerte, eller tannbyll for den saks skyld. Bare en kjip pine som varer og varer og varer.

Tannlegen fant ikke noe feil med tanna. Ingen hull. Etter ett par tre røntgenbilder fant hun en liten skygge i tannkjøttet. Dette var mer enn hun kunne svare for så mens hun venter på at en spesialist skulle uttale seg fikk jeg beskjed om å ta to dispril og ringe om det ble verre.

Det er verst om natten. Da ligger jeg våken og kjenner det murrer der. Det gir seg ikke.

Og når jeg ligger våken om nettene tenker jeg på Liverpool.

Og denne sesongen som minner så om denne tannpinen. Det er liksom ikke noe konkret feil. Spillet er bra. Til tider veldig bra. Optimismen er for så vidt der enda. Bare man vinner neste kamp så er vi inne på sporet. Men det er evinnelig pine av stang ut og marginer mot. På samme måte som tannpinen ikke gir seg så gir ikke marginene mot seg heller.

Jeg tittet litt ekstra på tre spesielle kamper. Aston Villa, Fulham og Birmingham. Spesielt sistnevnte var dominansen total, men jeg tror jeg kom frem til at vi hadde gjennomsnittlig ballinnehav oppimot 70 prosent i de tre kampene. Vi hadde ballen hele tiden og motstanderen hadde store problemer med å komme over midtbanen i noen av dem. På de tre kampene slapp vi inn 8(!!) mål uten at motstanderen hadde ballen. Det blir ikke poeng av sånn.

Nå skal det sies at tannen ikke var 100 prosent i orden. Det er en gammel fylling der. Men den ble grundig undersøkt og evaluert av tannlegen. Hun syntes ikke det var noen vits i å bytte ut gulle gode fyllingen. Jeg sier ikke at det kanskje hadde løst problemet mitt, hun er jo tross alt eksperten, men etter hvert som murringen har fortsatt ser jeg jo at vi kunne jo prøve.

På samme måte har Benitez litt samme holdning.

Forsvaret vårt har vært utrolig lekk og vi mangler helt klart noen egenskaper, a la fart til å stoppe kontra i mot. Vi så vel alle at noe av forskjellen på Lyon og Liverpool var tempoet til deres angrepspillere kontra tempoet til våre forsvarere. Likevel ser han ingen grunn til å rokke ved for eksempel Carraghers posisjon. Ingen vits i å bytte bort gulle gode Carragher. Jeg sier ikke at det definitivt hadde løst problemet vårt, men etter hvert som målene triller inn på kontra så ser jeg jo at vi kunne jo prøve.

Som evig optimist teller jeg poengene opp på tabellen. En seier og tre viktige poeng så er vi der vi skal være. Klar til å slå nedenfra. Av en eller annen grunn er jeg fortsatt overbevist om at vi får den hjelpen vi trenger av Lyon i Italia og ligger i potten når CL-trekningen finner sted i desember. Jeg ser jo at oddsene ikke er på min side, samtidig som jeg jo skjønner at her går det mot rotfylling og det som verre er ved neste tannlegebesøk. Men man har det evinnelige håpet om at marginene skal snu og at tannpinen skal bli, om ikke borte, så bare litt mindre irriterende.

Første slagmulighet for Liverpool er i dag mot den såkalte "storklubben" Manchester City. En av de som skal utfordre oss og vår posisjon allerede i år. Penger pøset inn, sjel skuffet ut. Her er det kun resultat som gjelder. Og vi går til kamp, overbevisst om at nå snur det.

Vel til glede for alle mine røde venner. I morges var tannpinen borte.

På Mobilsvareren lå det beskjed om at "eksperten" hadde sagt at det eneste jeg trengte å gjøre var å bytte den gamle fyllingen. Gleden over å tygge dagens forkost på begge sider ble kun overskygget av sitringen i kroppen over at vi skal slå tilbake. Allerede denne helgen. Gud så deilig det er å slå tilbake etter en liten smule motgang. Den lille motgangen som gjør de magiske øyeblikkene enda større.

Citeh watch up!