Jokke & Valentinerne: «Levende (Så lenge det varer)» (Sonet/ Universal)Full på Jokke

Det er sjelden et pent syn når det inviteres til å ta bølgen ved en gravsten. Når et plateselskap mange år etter «finner noe» i en skuff. Men akkurat i dette tilfellet; Sonet har nemlig funnet et konsertopptak med Jokke og hans Valentinerne fra lille juleaften 1996, den gang Jokke & Valentinerne offisielt var oppløst, er det lett å forsvare utgivelsen.

Jeg tror Jokke selv er usedvanlig fornøyd med denne skiva. For mer enn noen annen plate presenterer dette livealbumet Jokke slik han var. En uflidd, ustemt, øsende, storbykjærlig, pønkenergisk og rockepoetisk koloss.

24 spors lydopptaksutstyr

Stedet er Sentrum Scene. Anledningen er som nevnt lille julaften, som var en spesiell tradisjon for bandet og fansen slik det er det for Young Neils i dag. Enda mer spesielt var det at det var rigget til med 24 spors lydopptaksutstyr. Av de mer enn 800 konsertene Jokke & Valentinerne gjorde var dette trolig den eneste med slikt utstyr på plass – og så glemte både band og bandapparat opptaket etterpå!

Bortsett fra på soundcheck-opptaket, «Et hundeliv», og mot slutten av konserten med låtrekka «Sola skinner», «Suksess» og «To fulle menn», hører du det velkjente øsende trioformatet med Jokke på gitar/sang, Petter Pogo på bass/kor og «hu som er eldst og får telle opp» May Irene Aasen på trommer/kor. Nå og da slipper det gamle originalmedlemmet Håkon Torgersen til på bass og Petter Pogo rykker da opp til gitar.

Lyden er prima. Man er på denne konserten med hud og hår. Ja, så til de grader at man også får oppleve lydsjekken i innledningen. Høyst originalt! Særlig når du får høre Jokkes typiske skjeve kommentarer til lydmann og band.

Treffende replikker

Jokke var aldri breial eller brautende. Men gud som han kunne treffe med replikken. Han hadde en sjelden ekte måte å uttrykke seg på . Det er mange av de gode replikkene her som når han stopper «Hvis jeg var deg (så ville jeg ha spandert en øl på meg)» et kort sekund, roper ut et sakte «ok» og følger på med et stikkende «gamle folk» med en klar snert mot publikum, før han teller opp i ren Ramones-tradisjon og det øsende riffet tar av igjen.

Selv om dette er ikke en dvd, kan man nesten «se» hvordan publikum eksploderer i takt med riffet – og replikken!

«Dette blir tatt opp. Så skrik jævla mye selv om du ikke digger det», er Jokkes oppfordring i innledningen av konserten som teller 17 sanger. Det kan ikke ha vært vanskelig å følge oppfordringen og å digge dette. Lille julaften, Jokkes eksploderende pønkpop-klassikere på løpende bånd, herlig kvisete storbypoesi, og et ukjent antall halvlitere som fant veien de utroligste steder. Som når Jokke midt i «Gjeld» utbryter «var det et kjærtegn eller?».

Det var nok en fulltreffer – og det høres i det minste ut som han likte det!

Nå har også de som ikke fikk sett Jokke på en scene muligheten til å kjenne på hvordan det var. Om julaften ble bra for bandet og de som var der denne kvelden i 1996 ville jeg ikke spilt bort for mange penger på. Men å få denne cd-utgivelsen, og forhåpentligvis snart vinylutgaven, er en julegave i seg selv. Du må ha vært snill, du rølpete rockjævel, som får denne i sekken i år. Det er bare å strekke hals og synge med på «Gutta» når konserten ebber ut – for snart må du ut for å pante flasker!