De skjulte overgrepene

I forrige måned startet den såkalte Lommemann-saken i Follo tingrett, og flere andre saker som omhandler pedofili eller overgrep har gått for retten eller blitt rullet opp den senere tid.

Forklaringen til Erik Andersen om overgrepene vekker avsky. Mange i min omgangskrets har fortalt meg at de ikke engang orker å lese om saken.

Vi ønsker ikke å forstå hvordan noen kan begå overgrep mot barn. Men det skjer likevel, langt oftere enn vi ønsker å tro.

200.000 utsatt for alvorlige overgrep

Ifølge Felleskap mot seksuelle overgrep (FMSO) har minimum 200.000 personer vært utsatt for alvorlige seksuelle overgrep som barn i Norge. Dette er overgrep som er begått av jevnaldrende eller av voksne personer.

Dette tallet er basert på den laveste prosent som forskningen om incest og seksuelle overgrep oppgir.

Det antas å være store mørketall, særlig når det gjelder mannlige ofre, funksjons- og utviklingshemmede, ofre for kvinnelige overgripere, samt personer med en annen kulturbakgrunn.

Regner man med mildere former for overgrep og seksuelle krenkelser, er tallet langt høyere.

Overfallsvoldtekter

Disse overgrepene skjer i det skjulte. De er ikke sensasjonelle nok til å bli overskrifter, fordi de skjer hele tiden. Det er også overgrep som ikke skjer i det offentlige rom, og som derfor ikke truer allmennheten.

Dette så man et svært betegnende eksempel på under den såkalte voldtektsbølgen i Oslo vinteren 2006/2007. Politiet innkalte til utallige pressekonferanser om overfallsvoldtektene, jenter fikk råd om hvordan de skulle forholde seg om de i det hele tatt turte å bevege seg utenfor døren på kveldstid, og det foregikk en storstilt klappjakt på gjerningsmennene.

På samme tid opplyste vold- og sedelighetsavsnittet ved Oslo politidistrikt at det ble anmeldt 30 voldtekter i måneden. De fleste av disse var nachspielvoldtekter. En om dagen i gjennomsnitt. Og dette var kun de tilfellene som faktisk blir anmeldt. Men disse ble plassert i den private sfære.

I de aller fleste tilfellene er overgrepene begått av en person offeret kjenner. Det verste er at ofrene gjerne føler skyld og skam for det som har skjedd, og ikke tør å fortelle det til noen.

I de tilfeller hvor overgrepene er utført av et familiemedlem, vil lojalitetsfølelsen også spille en viktig rolle for at ofrene ikke snakker om det. Et lite barn vil heller ikke være i stand til å skille hva som er rett og galt i slik situasjon. Barn har en ekstrem lojalitet til voksne mennesker, og særlig til sin nærmeste familie. Det er noe vi alle må ta ansvar for.

Kan forgripe seg på andre

Ofre for alvorlige overgrep utvikler ofte psykiske problemer som følge av overgrepet. De heldige får hjelp, men det er langt fra alle som søker hjelp eller får den hjelpen de trenger.

I tillegg mener psykiatere at noen av disse barna som selv har blitt utsatt for overgrep, kan ende opp med å forgripe seg på andre selv. Erik Andersen hevder selv å ha blitt utsatt for overgrep.

Vi ønsker ikke se det som noe formildende, kanskje ikke engang som en forklaring, men vi kan ikke se bort fra at det kan ha vært noe av bakgrunnen for de ugjerningene han selv har begått.

Stemplet som syke

Men selv hjelpen kan være belastende. I dagens samfunn er psykiske lidelser fortsatt tabubelagt, og ikke noe man snakker om med hvem som helst.

Overgrepsofre blir stemplet som syke, når de egentlig bare har hatt reaksjoner på ting som har hendt dem. Dette igjen kan føre til ytterligere skam, ensomhet og nederlagsfølelse i et samfunn som fokuserer på vellykkethet.

Ifølge en fersk rapport fra Folkehelseinstituttet vil om lag halvparten av befolkningen få en psykisk lidelse en gang i løpet av livet. Men de fleste føler seg svært alene med sine psykiske plager. Paradoksalt nok.

Vi liker ikke å forholde oss til overgrep. Vi vemmes over at noen kan begå overgrep mot barn, og mot mennesker generelt. Vi ønsker å demonisere overgriperne. Vi skal heller aldri akseptere overgrep. Her må det være en absolutt nulltoleranse.

Men vi kommer ikke bort fra at dette er menneskelige handlinger, for de er begått av mennesker. Mennesker som Erik Andersen som lever et tilsynelatende normalt liv som en familiemann, driver sitt eget billakkeringsfirma og som var støttekontakt for barnevernsbarn.

Noen ønsker å fjerne disse menneskene fra samfunnet for godt, eller fjerne all deres seksualdrift ved tvungen hormonell behandling, som på folkemunne kalles "kjemisk kastrering". Denne debatten er en pågående debatt i Norge, og det er en debatt som det er viktig at vi tar. Men uansett hvordan vi stiller oss til denne formen for behandling, og uansett hvilket sinne eller hat vi kan føle overfor de som har begått slike overgrep, er vi nødt til å finne årsaken til at overgrep blir begått i første omgang. Ellers vil de bare fortsette å skje.

Nedprioritert

Det er derfor samfunnets ansvar at vi bemidler penger til forskning på dette området, og av vi tilbyr et adekvat behandlingstilbud til både ofre og overgripere. Det er politiets ansvar å sørge for at sakene tas alvorlig og etterforskes, og regjeringens ansvar å følge opp dette, og bemidle nok penger og ressurser til arbeidet.

Man kan si mye om medienes dekning av Lommemann-saken og andre tilsvarende saker, og at man fokuserer i overkant mye noen få saker, men den får oss til å snakke om overgrepsproblematikken.

Leder for politijuristene, Curt A. Lier, uttalte til TV 2 for noen uker siden at politiet har vært altfor lite flinke til å prioritere overgrepssaker. Han sa det delvis skyldtes ressurser, men også kultur. Lommemannsaken har også avdekket en rekke kritikkverdige forhold i etterforskningen av saken. Dette er viktig å få frem i lyset. Det er viktig at vi alle er klar over det, og at det gjøres noe med det.

"Tales, ikke ties i hjel"

Det er også viktig at vi både snakker og skriver om overgrep i seg selv, slik at vi en gang for alle kan fjerne tabuet forbundet ved dette. "Overgrep skal tales i hjel, ikke ties i hjel" er mottoet til flere av landets organisasjoner som jobber med overgrepsproblematikken.

Det betyr ikke at vi skal bli hysteriske, men vi må ta stilling til at det faktisk skjer.

Dette vil føre til at flere barn tør å snakke med noen om overgrep de har blitt utsatt for, flere saker vil bli anmeldt, flere overgripere blir oppdaget, og flere overgrepsofre vil kunne få hjelp tidlig slik at de ikke utvikler alvorlige psykiske lidelser. Og forhåpentligvis kan vi fjerne den skammen ofrene bærer på ved at vi slutter å skyve det under teppet.

For én ting har Erik Andersen helt rett i: Det er ikke barna som skal bære skammen for det han har gjort. Selv om vi stikker hodet i sanden for å bevare vårt trygge og gode verdensbilde, vil det stadig bli begått nye overgrep. Og ved å tie det i hjel, bidrar vi til at enda flere overgrep blir begått i det skjulte.