- Nazisoldatene var normale

- Nazisoldatene var normale
- Nazisoldatene var normale
Artikkelen fortsetter under annonsen

<pTiden er inne for å diskutere andre verdenskrig og nazismen på en ny måte, mener den tyske forfatteren Uwe Timm.</p

Denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Artikkelen fortsetter under annonsen
Uwe Timm

Født: 30 mars 1940 i Hamburg

Yrke: Forfatter

** Uwe Timm var den yngste sønnen i sin familie. Hans eldre bror var 16 år eldre og vervet seg frivillig som elitesoldat for nazistene.

** I boken «For eksempel min bror» utforsker han hva som skjedde med broren.

- Nå kan vi diskutere mer åpent, vi trenger ikke å tie, sier den anerkjente tyske forfatteren Uwe Timm.

Det er som om litteraturen og filmene om andre verdenskrig har åpnet seg de siste årene. Der vi før ble presentert et fordømmende og distansert bilde av nazistene og et glattpolert bilde av motstanderne begynner andre historier å dukke opp.

Å se enkeltmennesket

De har kommet i en jevn flom de siste årene. I fjor fikk Bjørn Westlie Brageprisen for sin bok «Fars krig» om faren som var frontkjemper under andre verdenskrig. Vi fikk en nyansert biografi om Jens Christian Hauge. Tidligere i år gav Kjartan Fløgstad ut romanen «Grense Jacobselv» der han forsøker å stille til rette de som slapp unna krigsoppgjøret.

Bare i løpet av den siste måneden har Helle Aarnes sin bok «Tyskerjentene» og Håkon Gundersens film «Svik» minnet oss om at det er historier som ikke har blitt fortalt og at andre verdenskrig er et tema vi er langt fra ferdige med.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

- Bøkene fokuserer mer på hverdagens følelser. Man prøver å forstå hvordan man kjente det. Å se på det enkelte mennesket og å forstå det psykologisk. Jeg tror at det er det som er nytt. Man kan belyse deres indre uten å si at det er greit, hva de gjorde. Nå kan vi gjøre det uten å bli anklaget for ikke å fordømme det de har gjort, sier Timm.

Broren var nazistenes elitesoldat

Med boka «For eksempel min bror» som kom ut for et par år siden var forfatteren med på å starte skredet som skulle komme. Han tror ikke at det er en tilfeldighet at disse historiene kommer nå.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det var rett og slett ikke forsvarlig å stille så sterke spørsmål mens familien min levde

- Det var rett og slett ikke forsvarlig å stille så sterke spørsmål mens familien min levde. Jeg risikerte å såre min mor eller min søster. Jeg kunne ikke ha skrevet boken før, sier Timm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«For eksempel min bror» handler om Timms eldre bror Karl-Heinz som var soldat i Waffen SS Totenkopf divisjon. Med et dødningshode på uniformen sloss han og døde for nazistenes sak. I boken utforsker han hvem broren var og hva som fikk ham til å verve seg frivillig til å bli en av nazistenes elitesoldater.

Forfatteren var tre år gammel da Karl-Heinz reiste ut i krigen. Det eneste han husker er gleden og latteren i det broren løfter ham opp i været etter at de har lekt gjemsel.

- Det er også mitt problem

Etter krigen ble Karl-Heinz minnet om familiens seloppofrende fortapte sønn. For dem hadde han ingen forbindelse med nazistenes grusomme handlinger. Timm tror at det var brorens lydige pliktfølelse overfor deres dominerende far som fikk ham til å verve seg.

- For meg er dette veldig viktig fordi det også er mitt problem. Min far var en gammel offiser med en smadrende oppførsel. Jeg tror at det handlet om opplæring, plikt, tapperhet, lydighet og om å følge reglene. Det var slik han oppdro min bror, og det var slik han forsøkte å oppdra meg, sier Timm.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Kunne det vært meg?

Uwe Timm vokste opp i et Tyskland fundamentalt forskjellig fra sin bror. 28 år gammel i 1968 ble han en del av en generasjon som tok avstand fra sine foreldre. Timm reagerte på farens dominans med opprørsk uvilje, men et ubehagelig spørsmål lurte i bakhodet. «Hva om jeg hadde blitt født 16 år tidligere, slik min bror gjorde?»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hvordan kunne dette skje med disse menneskene?

- Det har vært viktig for meg å stille meg selv spørsmålet: Hvordan ville jeg ha reagert på den tiden i historien? Hvordan ville jeg ha reagert på det presset og i forhold til den ideologien som rådet da? Spør Timm.

Det tok mange år før sinnet mot krigsgenerasjonen stilnet såpass mye at han våget å stille seg selv de ærlige vanskelige spørsmålene.

- Er det mulig å si nei? Ville jeg sagt nei? Hvordan kunne jeg sagt nei? Hvordan kunne de la være å ha medfølelse? Hvordan kunne dette skje med disse menneskene? Fortsetter Timm spørrende.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gåtefull dagbok

Etter sin brors død fikk familien tilsendt en pakke med brorens eiendeler. Blant uttørket tannpasta, en kam og noen militære utmerkelser fantes en liten notisbok. Det var forbudt for soldater å skrive dagbok, likevel inneholder boken nedtegnelser fra fronten. Karl Heinz notater er likevel så distanserte at det er vanskelig å forstå hva som egentlig hendte rundt ham. Notisboken forteller lite om hva han tenkte, mente eller følte. Han skriver ikke som en overbevist nazist, men heller ikke empatisk i forhold til det han er vitne til. Timm tror at det var plikten og soldatrollen som drev hans bror, men kan likevel ikke forklare hvorfor broren brøt reglene for å skrive en dagbok som var så intetsigende.

- Jeg vet ikke. Jeg tror at han syntes at alt var så forferdelig at han ikke kunne skrive om det som faktisk skjedde. På et tidspunkt tror jeg at han sluttet å skrive fordi han ikke kunne uttrykke det som skjedde eller hva han følte, sier Timm.

Artikkelen fortsetter under annonsen
Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er likevel setninger i notisboken som tyder på at Karl-Heinz ikke var en passiv soldat i krigen han kjempet: «75 m. røker Ivan sigaretter, mitt MG fråtser».

68`erne mister fotfestet

Det er ikke bare krigsgenerasjonen som er gamle, også 68’erne begynner å dra såpass på årene at de har mistet det grepet de en gang hadde i forhold til hvordan virkeligheten skal defineres og diskuteres.

- 68-generasjonen krevde en total fordømmelse. Det har tatt noen år før man har kunnet nærme seg disse tingene på en annen måte, sier Uwe Timm.

Han mener at det som fortelles om andre verdenskrig nå på et vis er mer interessant og at det gir større forutsetninger for å forstå hva som skjedde under andre verdenskrig enn tidligere. En front mot front svart-hvit fremstilling av andre verdenskrig vil ikke nødvendigvis hindre oss fra å gjenta historien, tror forfatteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg syntes at det er på tide å si: Her er gråsonen. Det er den som er det interessante området

- Bildene vi har av virkeligheten er som et anker i språket. Man skriver at tyskerne var de verste facistene, men facismen var en generell tendens i hele Europa. I Norge hadde dere Quisling og Hamsun. Hamsun skrev viktige bøker om de fattigste i samfunnet, men hadde synspunkter som var rasistiske. Nordmennene sendte ham inn i psykiatrien. Det er ingen løsning, da bare stenges problemet ute. Med en slik måte å tenke på finnes ingen grånyanser. Alt er bare svart-hvitt. Det er for lett rett og slett, sier forfatteren.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hva er et normalt menneske?

Uwe Timm tror at lydighet og respekt for autorieteter er aspekter som har mindre relevans i dag enn under krigen, men peker på at fremmedfrykt og høyreorientert politikks framgang i Europa bør minne oss om at vi fortsatt har elemeneter i vårt samfunn som man fant hos nazistene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Når vi ser på historien må vi huske at det er normale mennesker som lager den. Det var normale mennesker som utførte grusomme handlinger og det var normale mennesker som gikk i mot dem. Det er alltid mulig å si nei. Jeg syntes at det er på tide å si: Her er gråsonen. Det er den som er det interessante området, avslutter Timm.