ABC Nyheter

Effektiviserings- og kapitaljag kan således påtvinges oss “ukritisk” og helt uten anstrengelser, av sjelløse kapitalsterke aktører som samvittighetsløst og med målrettet effektivitet går inn for å pulverisere livsnødvendige kvaliteter som ivaretakelse, anstendighet, rettssikkerhet, forsvarlighet, moral og etikk. Menneskeverdet er i det hele tatt i opprivende forvitring.

Men ulvene kan bare få lov til å herje i flokk så lenge vi tillater det. Derfor bør det settes et stort fokus på HVEM som til en hver tid tillater at denne fornedrende og skruppelløse utviklingen kan holdes i hevd. Når mennesker velger å være tause, er de feige, unnvikende og kalkulerende. Det fordres ingen kløkt for å tie misligheter i hjel – det er tvert i mot den enkleste sak av verden!

Protester mot overstyring, sosialkriminalitet, lovbrudd og maktmisbruk som blir fremmet av grupper uten makt og kapital, blir ignorert og forkastet. Allikevel er det mange ganger misbrukere av den makt de er betrodd som kupper overskrifter, forsider og debattprogram der de blir ønsket velkommen og smilende står frem for å utbroderer plattheter og svada som opp i dagen inneholder grove løgner. Disse kan fremsettes med største bravur, fordi de ansvarlige vet at deres renkespill mest sannsynlig aldri vil medføre negative konsekvenser.

Loven ser ut til å favorisere de høyt utdannede, de taleføre, de som har makt og posisjon, og de som har innehar ”retten til å definere språket”. Alle andre ser ut til å bli regnet som ”berme”. I teorien fremholdes det at alle er like mye verdt, har lik rett til å uttrykke seg og lik rett til å bli hørt og trodd på, men i praksis fortoner virkeligheten seg fullstendig annerledes.

Vi har et ”hjelpeapparat” som støtter opp om dette, med sine uttallige plankekjøringer av standardsvar i klagers disfavør som sendes ut fra de foretak som har monopol på ”Justis”.

”Flinke” rådgivere og konsulenter utarbeider tilforlatelige formuleringer på departementenes sider, som gir et skinn av at allmuens interesser blir ivaretatt. Krystallklart utformet lyser de mot oss som var de laget for beskyttelse og rettferd. Leser man det hele nøye, blir man slett ikke beroliget da helgarderinger som går imot den assistanse man tror at vil bli providert, ofte dukker opp til trengsel. Den ene lovparagrafen, slår med andre ord ”den andre i hjel”. Systemet tar vare på seg selv og ikke ”deg”, der det ofte imøtegår fortvilte klager som inneholder solid underbygging, med sine standardformular som mange ganger kun tilkjennegir at ikke et eneste element i klagens innhold har blitt oppfattet. Dette gjelder spesielt de ”klageadganger” man angivelig har når det gjelder sosialkontor og Nav.

På papiret ser forsikringene om bistand ved eventuelle misligheter flotte ut, i praksis er disse ingenting verdt. Ingen innrømmelser blir gitt, verken i personlige tilsvar eller ute i offentligheten, og udugelighetene som får inn flere klager på seg blir mange ganger overflyttet og omplassert i stillhet hvis klagestrømmen skulle bli for plagsom og utgjøre et stort problem.

Disse klarer seg således uten en eneste ripe i lakken, og ingen utenforstående vil derfor noensinne kunne bli gjort oppmerksomme på hvor og hvorfor “problemene” forflyttes.

Slik opprettholdes status quo, da uegnede aktører ikke lukes ut men blir gitt nye muligheter til å opprettholde sin uakseptable virksomhet på evigvarende grønne enger.

Jeg har lenge bevitnet bare med Nav, at et helt hav av argumenter og kritikk som måtte tilkjennegjøres overfor grove overtramp knebles resolutt, og lagres forsvarlig i et samkjørt kollegialt overformynderi der aktørene selv ser ut til å være godt kjent med at slike varsler kun vil “brenne ut” av seg selv innbyrdes og som oftest aldri nå fram til domstolene! All makt er gitt etatene.

Vanlig anstendighet, folkevett, empati og fornuftig skjønn er for lengst utradert fra samfunnspraksisen og erstattet med et menneskefiendtlig og ugjennomtrengelig maskineri. Ebba Wergeland belyser en del av sammenhengen i det marxistiske tidsskriftet Rødt;

“(…) Den nye sosialpolitikkens talemåter er ikke tilfeldig valgt. Hvis du spør mannen om når han slo kona sist, tar du for gitt at han driver med den slags. Hvis du sier at vi skal gjøre arbeid til folks førstevalg, tar du det for gitt at trygdesøkere vanligvis ikke har arbeid som førstevalg. Da er det rimelig at trygdekutt må til for at de skal «velge» arbeid framfor trygd.

Når vi får høre at trygdene må reduseres fordi «det skal lønne seg å arbeide», må vi jo tro at det til nå har lønt seg bedre å gå på trygd enn å arbeide. Igjen får vi forståelse for at trygdene må kuttes. Hver gang noen gjentar slike fraser, følger det underliggende budskapet med om at de fleste trygdesøkere er arbeidssky. Til slutt blir det en del av det vi tar for gitt.

Ordbruken er et ledd i kampen om virkelighetsoppfatningen. I land med demokratisk styresett er kapitalen avhengig av å framstille sine interesser som flertallets interesser. Når alle tror at trygdeordningene våre misbrukes og at sykefraværet er et samfunnsproblem, er de i neste omgang klare til å stemme for nedskjæringer og kutt. Kapitalen er alltid tjent med å få samfunnet til å tro at kapitalens problemer er samfunnets problemer (…)”.

Hvordan kan dette ha seg? Det ut til at en rekke momenter fra “Det frie ord” fra 1935 av Arnulf Øverland, i aller høyeste grad er aktuelle enda – 75 år etter;

“(…) “Grunnlovens § 100 lyder så”:

“Trykkefrihet bør finde sted. Ingen kan straffes for noget skrift, av hvad indhold det end måtte være, som han har ladt trykke eller utgi, medmindre han forsætligen og åbenbart har enten selv vist, eller tilskyndet andre til ulydighet mot loven, ringeakt mot religionen, sædelighet eller de konstitutionelle makter, motstand mot disses befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende beskyldninger mot nogen. Frimodige ytringer om statsstyrelsen og hvilken som helst anden gjenstand, er enhver tillatt.”

Proposisjonen fortolker dette:

“Den ytringsfrihet som tilsikres ved bestemmelsen i § 100, siste punktum, gjelder bare saklige oplysninger og meningssuttalelser, som fremføres på
en passende måte og i en sømmmelig tone.”

La oss nu resumere:

Vi har ytringsfrihet, men bare for saklige oplysninger som fremføres i en sømmelig tone, og vi må ikke opfordre til ulydighet mot lovene, ringeakt mot religionen, sedeligheten eller de konstitusjonelle makter. Hvad har vi da lov til?

Vi har lov til å være lydige! Javel, det vet vi!

Vi har lov til å være sømmelige. Det kunde vi også tenke oss. Den slags ytringsfrihet behøver man’ ikke å sikre oss ved noen lov!

At vi har lov til å synge halleluja og Ja, vi elsker dette landet, det vet vi!

Prester og borgerlige politikere og redaktører behøver ingen ytterligere ytringsfrihet. De har det, de trenger, og mere vil de ikke ha. Vi vet det.

Og hvis vi bare vil gjenta det bavl, som utgydes daglig i avisene og hver søndag i kirken, så står det oss fritt. Det er tillatt å opfordre til lydighet mot loven og myndighetene og til underkastelse under den væbnede makt; det er tillatt å lovprise
elendigheten, løgnen og uretten. Men verge oss mot den, protestere mot den på en slik måte, at det også blir hørt, det har vi ikke lov til (….)”.

“Prate skitt med hverandre på gatehjørnet, det har vi lov til. Tale sømmelig i forsamlinger, det har vi lov til. Men den som har et alvorlig ord å si til offentligheten, vil meget snart få erfare, at ordets frihet, som all annen frihet, er en frihet for makthaverne. For folket er den en illusjon og en løgn”.

Og jeg legger til det følgende fra Marcus Thrane;

“Et demokrati hvor den fattige nektes innflytelse, er den mest beklagelsesverdige og mest demoraliserende regjeringsform”.

Jeg vil i denne forbindelse trekke frem hypotese 4 i ”Katarsis”, tidsskrift for studenter ved det psykologiske fakultet som på utmerket vis beskriver mye av den gradvise forflytningen av naturlige begreper som pågår for en ytterligere avpolitsering av menneskelige problemer, ved hjelp av de mange ignoranter som dessverre (blant flere anstendige) innehar retten til å definere språket – og derav begrepene;
“ Mot et sykere samfunn “?

“(…) Stadig flere aktører bidrar til og/eller profitterer på hva Habermas kaller de profesjonelle ekspertsystemenes kolonialisering av livsverden (3), der definisjonsmakten over hva som er sykt og hva som er friskt gradvis har forflyttet seg fra folk til fagfolk, fra enkeltindividets selvforståelse til de medisinsk gyldige tanker, følelser og verdier. Disse aktørene er:

a) Fagmiljøene: Det har blitt hevdet at for ekspansive ekspertsystemer kan lede folk inn i lært hjelpeløshet ved deres omforming av stadig mer biologisk variasjon, naturlige påkjenninger og livets eget trøbbel til diagnoser med krav på spesialisert utredning og behandling (1).

Det har fra flere hold blitt pekt på en tendens i senere tid til hyppig tilvekst av nye, tidligere ukjente «folkesykdommer», som blant annet kjennetegnes av at de rammer 10-50% av befolkningen, at diagnostikken skjer i gråsonene mellom vanlige menneskelige følelser som angst, blyghet og nedtrykthet, og at disse nyoppdagede folkesykdommene representerer skreddersydde indikasjoner for selektive serotoninreopptakshemmere (SSRI) (2).

I lys av dette har Per Fugelli, professor i sosialmedisin, advart mot hva han hevder er en tendens til at «i stedet for at folk kan være stolte av sin annerledeshet og verdsette at man er ulike andre, så tror flere og flere mennesker at de må ha eksperthjelp for å bli normale», og advarer videre mot farene ved at fagmiljøene på denne måten bidrar til å skape det som kan bli et ensrettet sorteringssamfunn, hvor nyttige livsproblemer og eksistensiell tvil risikerer å bli redusert til nevrobiologiske avvik (4) (…)”.

c) Enkelte politiske og kommersielle krefter, som ønsker nedbygging av velferdsstaten og en enda friere markedstenkning, ivrer for en ytterligere avpolitsering av menneskelige problemer. Om sykdom ensidig lokaliseres ”inne” i enkeltindividene, flytter det fokus bort fra de negative bivirkningene av det konkurransesamfunnet disse aktørene selv er vinnerei, og ønsker å bevare.

Slik blir politisk patologi i form av sosial urettferdighet og grov skjevfordeling forstått som biologisk patologi i cellene, organene og tankene, isolert fra omgivelsene og de politisk gitte livsbetingelsene.

Om oppmerksomhet og ressurser kanaliseres for ensidig inn mot problemløsning på individnivå, kan man sett fra dette perspektivet stå i fare for å overse at helse og sykdom har sin rot ikke bare i livsstil, men også i livsforhold, og kanskje i vel så stor grad samfunnsmessige forhold som biokjemiske.

Kanskje lar vi oss forføre til å diagnostisere, patologisere, behandle og medisinere enkeltindivider, uten at vi samtidig evner å løfte blikket og flytte søkelyset utenfor cellen, utenfor enkeltindividet? (…)”.
http://katarsis.uib.no/2008/mot-et-sykere-samfunn/

Jeg avslutter med et utdrag av John O. Egelands kronikk ”Keiserens nye fjær”, som langt på vei viser hvordan omfattende manipulering fra kyniske og grådige aktører med lyssky agenda som beklageligvis befinner seg i maktposisjoner, klarer å holde seg på toppen og kreve all oppmerksomhet;

“I Norge har forenklet markedstenkning og byråkrati gitt grobunn for en slumsekultur som dekkes over med fine ord (…)”.

“ARBEIDSLIVETS parter vil strides om hvor skjæringspunktet for bærbar kvalitet befinner seg. Globaliseringen forsterker den konflikten fordi både produksjon og en rekke tjenester lar seg flytte.

Innenfor offentlig sektor pågår en løpende kamp mellom forvaltning og forretning, mellom juridisk og politisk ansvar og økonomisk ansvarlighet. Vi ser gryende tendenser til at individet skal tjene staten, ikke forvente rettsstatens beskyttelse mot overgrep fra offentlig myndighet (…)”.