Rune F. Hjemås, Indianarar (Samlaget 2009, 192 sider)Små liv, store spørsmål

I sin andre bok og andre novellesamling viser Rune F. Hjemås at han er en dreven historieforteller og stemingsformidler. Gjennom 19 korte fortellinger skriver han om mennesker som står på utsiden av livene sine og kikker inn.

Hjemås er god til å fange og formidle stemninger. Setningene er enkle og sart utmeislede. Fremfor alt er det novellenes stemningsfullhet som gjør samlingen verdt å lese.

Foto: Det Norske Samlaget - Herborg Pedersen

Fortellingene bygges opp rundt hovedpersoner som stopper opp og gløtter inn på de illusjonene de levde i for bare et øyeblikk siden.

Forfatteren skriver med skrå, kloke blikk på kjærlighetsforhold som består, de som nettopp har tatt slutt, og de som tok slutt for lenge siden, bare ikke i hodet på hovedpersonen.

Språket er enkelt, solid og velformet. Hjemås skaper gode, diskrete og noen ganger overraskende bilder. Enkelte ganger er ordene så virkningsfulle at de lyser som små fyrtårn langt utover boksidene.

- Stemningsfullt

I mange av fortellingene blir handlingen noe sekundært som tjener stemningene. Det er allikevel de litt fyldigere av de jevnt over korte novellene som gir mest og som gir grunn til å glede seg til Hjemås tar fatt på romanformen. Noen av fortellingene treffer leseren på en nesten fysisk måte, som i «Arienette sluttar å snakke» , hvor en ung studentjentes ensomme studietilværelse skildres originalt, sårt og slående.

Personene er ikke alltid troverdige, men dette gjelder et mindretall av novellene. Noen fortellinger lar nok henge i luften til at handlingen og personene blir større enn seg selv. Andre er noe overtydelige.

Et gjennomgående tema er ung nostalgi. Det handler om det som ikke for så alt for lenge siden, men ugjenkallelig og nesten umerkelig, ble til fortid. Likevel spenner personene i novellene fra lengtende tenåringer til en gammel mann som lar seg drukne av livslede.

I tittelnovellen skriver Hjemås om en ung mann som tenker tilbake fordi han ikke kommer videre. Han skriver om å vokse fra det man trodde var en selv, ikke bare én, men flere ganger. Og han beskriver det godt.

«Aron trødde på og suste mellom blokkene på veg ned mot skolen. Han tenkte på sommarferien som hadde verka nesten uendeleg for noen veker sidan, han hadde sett den for seg som en lang og litt vinglete hengebru mellom barneskolen og ungdomsskolen. Og no var den snart slutt. Han tenkte at vegen såg annleis ut om sommaren når den ikkje lenger var ein skoleveg, husa, trea, alt var annleis da, han også.»

Hjemås skriver om å sitte inne når det er fint vær, han skriver poetisk om datanerders ansikter som lyses opp av det blå lyset fra en stue fylt med PC-skjermer. Han skriver om å se tilbake og ned for ikke å se mot en fremtid man ikke tror på selv.

Allikevel er det ikke pur melankoli og pessimisme. Novelleforfatteren skriver også med humor om vittige situasjoner, som i «Seksti meter». Hjemås er på sitt beste når de melankolske funderingene blandes med lett galgenhumor og forsiktig ironi.

«Indianarar» er god lesning om store ting i tilsynelatende små liv. Og om man kjenner etter, er det ikke fritt for at man kjenner en indianerfjær vaie på hodet.

Les også:

Bokfjes - Rune Hjemås