
Hvordan skal vi huske Hamsun?
Å redusere dikteren Knut Hamsun til en nazist er feil måte å huske ham på, mener litteraturprofessor Atle Kittang.
Nyheter
Fakta
Atle Kittang (f. 1941) er professor i allmenn litteraturvitenskap i Bergen. Han har blant annet skrevet «Luft, vind, ingenting: Hamsuns desillusjonsromanar frå Sult til Ringen sluttet. (1996)
Forfatteren Knut Hamsun ble født for 150 år siden i august 1859. I 1920 mottok han Nobelprisen i litteratur. Hamsun var 80 år da Norge ble invadert av Tyskland i 1940. Han støttet nazismen og sendte til og med sin nobelpris til propagandaminister Joseph Goebbles.
Hamsuns kriger - Jublieumsarrangement ved Akershus festning i Oslo fra onsdag 2 september - søndag 6 september.
Siste kommentarer
I anledning 150 års jubileet for Hamsuns fødsel starter i dag arrangementet «Hamsuns kriger» på Akershus festning. Personer fra vidt forskjellige faglige miljøer skal drøfte, diskutere og holde foredrag om Knut Hamsun.
ABC Nyheter stiller fem like spørsmål til personer med ulike tilnærminger til Hamsun.
I dag intervjuer vi litteraturprofessor Atle Kittang.
Hvordan bør vi huske Hamsun?
Få ville ha hugsa nazisten Hamsun dersom Hamsun berre hadde vore storbonden til Nørholm og ikkje ein stor diktar også. Dagens tendens til å skrive diktaren ned til nazisten er difor på alle vis ein feil måte å hugse Hamsun på. Det betyr ikkje at den motsette strategien - å skilje kategorisk mellom nazisten og diktaren - er rettare. Snarare tvert imot. Vi bør hugse Hamsun som eit diktarmedvit så samansett at dei reaksjonære forenklingane han sanneleg ikkje gjorde noko for å underslå, faktisk ligg der som integrerte element i ein forfattarskap av verdsformat. Det er eit paradoks - som vi bør halde fram med å gruble over.
Kan eller bør et forfatterskap vurderes uavhengig av forfatteren selv?
Det ligg i mitt første svar at svaret her er «nei». Men kva meiner vi med «forfatteren selv»? Ein forfattar er ikkje identisk med meiningane sine, og alle Hamsuns bøker er på ein eller annan måte større enn sin forfattar.
Hva er det viktigste Hamsun gjorde for Norge?
Han sette nye standardar for kunsten å skrive. Og han let etter seg bøker vi ikkje blir ferdige med.
Hvilken bok er din favorittbok av Hamsun? Hvorfor?
Eg omgår valgets kval ved å nemne tre bøker: Mysterier, Under
høststjernen og Konerne ved vandposten.
Har forfattere et politisk samfunnsansvar?
Skulle dei ha eit større politisk samfunnsansvar enn andre
samfunnsmedlemmer - utover det ansvaret som ligg i å gi samfunnet god
litteratur (noko som sanneleg er krevjande nok)?




































































Kommentarer (30)
Johan Langved
2. september 2009 - 16:08
nasist
Bodil Eikeset
3. september 2009 - 11:18
Hamsun under krigen
For meg er Hamsun den forfatter som har gitt meg de beste stunder noensinne og jeg blir aldri lei av å lese hans bøker. Han var en stor menneskekjenner og språket hans er besnærende.
Alle dere som trekker frem nazisten Hamsun og dermed forkaster hans bøker, dere har virkelig godt glipp av noe vidunderlig i deres liv.
Eivind Carlsen
2. september 2009 - 16:27
Hva vi skal huske...
Antar Kittang kan verifisere dette.
Jørgen Jacobsen
2. september 2009 - 16:36
Tankekors
Han forsatte jo å være NASIST
Asbjørn GAbrielsen
3. september 2009 - 9:41
Ikke innmeldt
Sebastian Grzywacz
2. september 2009 - 16:38
Knut Hamsun var mye mer enn bare enn nazist!
Gunnar Melstveit
2. september 2009 - 16:51
Det var nok andre, og
Gunnar Melstveit
2. september 2009 - 16:52
Hamsun meldte seg ikke inn i
Roger Sten Snarli
2. september 2009 - 17:19
Neivel (?)
Roger
AAse Madsen Lammethun
2. september 2009 - 17:33
Var Hamsun i røynda Nazist?
slik vi har lært den i kjenne.Tykkjer Hamsun tvert i mot var eit omsorgsfult og varmt menneske.
Dette å setja folk i båser er noko vi mennesker er flinke til,men det er det skrivne ord og slik kvar enkelt av oss leser som gjer oss glede av Hamsuns dikting.
Per Bruun
2. september 2009 - 20:30
Hamsun
Sigrun Brenntrø
2. september 2009 - 20:34
Han kunne jo ikke melde seg
Asbjørn GAbrielsen
2. september 2009 - 20:48
Hamsun i 1959
Asbjørn Kongsness
3. september 2009 - 9:39
Hamsun
for skrivekunst
- Knut Hamsun (1859 - 1952) satte nye standarder for kunsten å skrive. Og han etterlot seg bøker vi ikke blir ferdig med. Det var det viktigste Hamsun gjorde for Norge. Svarer professor i allmenn litteraturvitenskap, Atle Kittang. Bra vi får slike innspill i debatten knyttet til Hamsun - jubileet. For ham blir vi ikke ferdig med. Som AFP-pensjonist denne høst har jeg lest "Markens Grøde" og gjenoppfrisket møtet med Isak Sellanraa. Skrivekunsten vekker empati. Vi føler med den fattige sliteren Isak i hans nyrydningsarbeide og ikke minst det drama som utspilles mellommenneskelig i familien. Tragisk og dyptgripende i menneskesinnet.
Boken er fra 1917 og altså ført i pennen mange år før nazi - tiden som meget annet i forfatterskapet. La oss markere jubileet i respekt for skrivekunsten. Det er ikke ensbetydende med et forsvar for dikterens ståsted i forhold til nazismen.
Asbjørn Kongsness
Inger Cecilie Stridsklev
3. september 2009 - 10:24
Hamsuns pådømte ”nazisme” er Norges skam
Det er ikke kjent at Hamsun noen gang svek jøder. Tvert imot sørget han for at Max Tau ble reddet fra Hitlers leire to ganger. Til gjengjeld svek Max Tau Hamsun: Da Hamsun hadde bruk for Max Taus anbefaling av sin bok ”På gjengrodde stier” i Sverige, etter at Gyldendal sa nei, nektet Max Tau dette. Et lite sveitsisk forlag tok boken.
Hamsun var aldri nazist i noen rimelig betydning av ordet. Juristene Anine Kierulf og Cato Schiøtz fant ved sin utredning i 2004 at det var Høyesterett som meldte Hamsun inn i Nasjonal Samling i juni 1948. I retten i Grimstad ble Hamsun frifunnet av den juridiske dommeren Sverre Eide. Det var de to lekdommerne som dømte ham.
Per Borten husket godt rettsaken mot Hamsun: ”Jeg hadde en følelse av at det var tidsbestemt opportunisme som rådde. Hamsun var en veldig fremstående kulturpersonlighet som det var viktig for noen å få dømt. Paradoksene er mange. Vi hadde for eksempel en rådmann som oppfordret folk til å dra på tyskerarbeid på Værnes flystasjon ennå mens kampene pågikk i Nordland. O.C.Gundersen ble aldri straffet for dette. Han ble justisminister”(1945-52). Selv oppfattet Hamsun det slik at han ble rettsforfulgt i etterkrigstiden for opposisjon mot Arbeiderpartiet. Som han selv sa det på Psykiatrisk klinikk: ”Jeg er landsforræder ser De. Har skrevet noen stubber i Aftenposten og Fritt Folk de siste 5 år. Men det var jo nok. Det var ikke slik som Londonregjeringen ville ha det.”
Var det nødvendig å fradømme Hamsuns hans ”sjelsevner”, pådømme ham nazisme og frata ham Nobelprisen med gode renter slik at han mot slutten av livet var lut fattig og ikke ville kunne utgi noe på eget forlag, for å legge død Hamsuns beske kritikk av Nygaardsvoldregjeringen?
Bjørn H. Bråthen
3. september 2009 - 17:23
Hitler - beundrer.
" Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang, og hans historiske skjebne var den, at han virket i en Tid av eksempelløseste Raahet, som tilslut fældte ham.
Slik tør den almindelige Vesteuropæer se på Adolf Hitler. Og vi, hans nære tilhengere, bøier nu vaare hoder ved hans død."
Klar og tydelig tale, og hylle Hamsun er et hån ovenfor 10 000 nordmenn som ble drept under 2. verdenskrig.
Geir Rødsand
3. september 2009 - 18:11
Det er disse romanene jeg husker Hamsun for.
Hamsun var da en aldrende mann på godt opp i 70 årene.
Tusenvis av byens mennesker ble husløse og mange måtte flykte.
Menneskeliv gikk tapt. En del innbyggere av jødisk avstamming ble deportert til tyske konsentrasjonsleire i Polen. Noen av byens innbyggere gikk over til nazistene, og en del unge jenter fikk tyskerunger.
Sympatisør med nazismen eller ikke, så stopper ikke dette min fødeby fra å sette opp en ny opera med tittelen ”Unge Hamsun”. Og jeg har ikke blitt nazist og kommer ikke til å bli det av å lese romaner skrevet av Knut Hamsun.
For min del er Hamsun ”Landstrykere”, kanskje den friskeste og mest spill-levende roman i hele hans forfatterskap, strålende av humør og overskudd. Dernest ”August” og ”Men livet lever”, de to andre bøkene om den mangfoldige eventyreren August.
I tillegg kommer romaner som ”Markens grøde”, ”Segelfoss by”, ”Sult”, ”Benoni” og ”Rosa” osv..
Inger Cecilie Stridsklev
3. september 2009 - 18:37
Sta Tysklandsvenn
Da Adolf Hitler var død representerte han ingen fare lenger. Hamsun hadde ikke fått særlig positivt inntrykk av ham da de møttes; han hadde ikke hørt på Hamsuns bønn om å hjemkalle Terboven. Men Hamsun så Hitler som et bollverk både mot Stalin og Churchhill og deres riker. Dessuten trodde Hamsun at Hitler var død i kamp for sin egen hovedstad. Hitler hadde ikke rømt, som visse andre. At nazi-Tysklands ugjerninger kunne måle seg med Sovjets eller kolonimakten Englands falt ham vel heller ikke inn.
Burde det ikke vært mer rom for meningsforskjeller da verdenskrigen var over? Har det noen gang vært straffbart å si noe tilsvarende om Stalin?
Bjørn H. Bråthen
4. september 2009 - 11:26
Nu igjen.
Her tilkjennegir Hamsun nok engang sine nazimeninger og det er slett ikke noe forsvarstale for norske englandsfarere eller norske motstandfolk.
Gjengir bare litt hvor Hamsun bl. a. skriver: " De har ikke kunnet styre sin desperasjon, de har handlet helt utenfor al forstand og alt ansvar like ned i fortapelsen. Det er dette de har gjort, de har skyld for sig selv og alle sammen." Les gjerne hele artikkelen, den er gjennomsyret av landssvik slik bare en landsforræder kunne skrive.
Menigsforskjeller er det rom for, men fakta om Hamsun politiske støtte til et grusomt nazityranni kan en ikke gjemme bort, eller bortforklare.
Inger Cecilie Stridsklev
4. september 2009 - 18:10
Nu igjen. 13 motstandsfolk reddet
Bjørn H. Bråthen
5. september 2009 - 8:54
Nu igjen.
Hvem var værst Hitler eller Stalin, det kan diskuteres, men hva har det med saken å gjøre, skal det være et forsvar for Hamsuns hyllest til Hitler, Hitler som sto for vår tids største systematiske brutale massedrap.
Det neste blir vel en statue og minnemarkering for ministerpresident Quisling.
Inger Cecilie Stridsklev
6. september 2009 - 15:13
Svek Hamsun Eichingergruppen- eller omvendt?
Da Hamsun hadde reddet livet til de 13 dødsdømte i Eichinger-gruppen, blant annet ved å offentliggjøre en realistisk beskrivelse av effekten av deres illegale/ulovlige virksomhet, kom ingen noen gang tilbake for å takke. De protesterte ikke da han ble fjernet fra sitt hjem og internert, da han ble sendt til Psykiatrisk klinikk for å få diagnosen ”Varig svekkede sjelsevner”, da han ble nektet å føre sin sak til han var for blind og døv til å følge med, og følgelig ikke kunne bringe skam over dem som rettsforfulgte ham. Det måtte med ethvert middel forhindres at noen tok Hamsuns beske kritikk av Nygaardsvold-regjeringen alvorlig. Eichinger-gruppen vitnet ikke for ham under rettssaken. I sin takketale for Nobelprisen sa Hamsun bl.a at han mottok den ”paa mit Lands vegne” og under ”den Hyldest til mit Land som bruset i »Ja vi elsker» den var en Bölge gjennem mig, den faar mig til at svaie”. Var det derfor det norske samfunn mente seg berettiget til å fradømme ham prisen med gode renter, etter at han frivillig hadde gitt fra seg Nobelmedaljen i håp om å befri Norge fra Terboven? Hamsun ble på slutten av livet så fattig at han manglet skjorte eller et teppe å ha over seg. Heller ikke da hadde noen fra Eichinger-gruppen noe til overs for ham.
De 13 var nok gode nordmenn, i betydningen som kom frem i rettssaken mot fru Hamsun. Forsvareren la frem et takkebrev fra Harald Grieg, for at Hamsun med familie hadde fått Grieg løslatt fra Grini. Eneste reaksjon på dette brevet var ifølge Agderposten et lite smil fra rettens administrator. På spørsmål fra forsvareren om han tvilte på at brevet var ekte, svarte han: ”Nei, bevares, men jeg trodde Grieg var god nordmann.”
Bjørn H. Bråthen
6. september 2009 - 20:11
Svikeren var Hamsun.
Sett i sammenheng med flere artikler, og ikke minst hyllesten til Hitler i Hamsun sin nekrolog i Aftenposten 7 mai 1945, så kan det ikke være tvil om hans politiske ståsted. Hitlerbeunderer til det siste og jeg skjønner ikke med min beste vilje at dette skal bortforklares nå idag etter over 60 år ??????????????
Inger Cecilie Stridsklev
7. september 2009 - 16:00
Nu igjen!
Bjørn H. Bråthen
7. september 2009 - 20:34
Benådet ?????
Historien om Eichinger-gruppene vil du finne i stiftelsen arkivet. Henvisning - http://www.stiftelsen-arkivet.no/historier_knyttet_til_arkivet. Her blir historien om domsendringen for Eichinger-gruppen fremstilt uten at Hamsun blir nevnt. Dødsdommene ble endret 24. februar 1944 som nevnt til livsvarig tukthus. Grunnlaget var at takket være en massiv innsats fra en rekke framstående personer i Kristiansand, samt at hoveddommer Latza gikk i forbønn for dem, gikk Terboven med på omgjøre dommene.
Nå sier du at du har lest artikkelen " Nu igjen" og du har sikker også lest sidene 114-17 i Thorkild Hansen sin bok om Hamsun. Artikkelen " Nu igjen" ble gjenstand for en langvarig avispolemikk i 1959 og hvor Peter Bendow, blant andre omtaler artikkelen som følger: " Da fortvilte foreldre i Kristiansand bønnfalt ham ( Hamsun) om å legge inn et ord for deres døsdømte sønner hos tyskerne, ble de hånlig avvist."
Like etter krigen laget den kjente veversken Hannah Ryggene et billedteppe hvor man kan se norske patrioter bli skutt mens Hamsun står ved siden av og sier : Dem om det."
Artikkelen kan langt fra ha vært årsaken til endring av dødsdommene, artikklen Nu igjen er jo en sarkastisk kritikk og fordømmelse av nordmenn som kjempet mot det terrorvelde tyskerne sto for. Frem mot frigjøringen i maidagene 1945 gikk det nok ikke Hamsun forbi de stadige dødsdommene og henrettelsene, tortur og mishandling av fanger, men tross dette skriver han sin ubetingede hyllest i nekrologen om Hitler i mai 1945. Hos meg fremstår Hamsun som en sviker og landsforræder, hos deg Eichingergruppen.
Vil anbefale deg å lese biografen om Hamsun skrevet av litteraturforsker Jørgen Haugan. Solgudens fall. Knut Hamsun. Som Haugan sier : " Hamsun var en stor dikter og en stor nazist.
Inger Cecilie Stridsklev
12. september 2009 - 16:39
Den humanitære Hamsun
Advokat Albert Wiesener skriver i ”Seierherrens justis” s. 142: ”Knut Hamsun hadde det syn under krigen at norske gutter som ble dødsdømt av tyskerne hadde risikert sine liv til liten nytte, og for en sak som var Englands, ikke Norges. En sak som England dessuten fikk se til å vinne selv, uten norske livsofre. Dette syn ga Hamsun offentlig uttrykk for, på sin egen måte, i sin egen stil. Han gjorde det ikke som en hån mot de dødsdømte, slik enkelte har villet legge det ut. Men som en bitter advarsel, for om mulig å spare nye unødige skytninger. Allikevel hjalp han, når han ble bedt om det. Allikevel gikk Hamsun oppe i lange netter og tenkte ut hva som kunne gjøres for de dømte. Hva han kunne gjøre, han som hadde et navn og goodwill, hvor andre den gang ikke tellet. Tunghørt og syk, gammel og trett, la han problemene inn på seg i ansvar og i dypt alvor.
Og det er helt korrekt, når Tore Hamsun forteller at hans far om igjen og om igjen la sitt navn i vektskålen for politiske antagonister i den dypeste nød. Hvis noen tror at den gamle herre brukte sitt navn og sin goodwill under krigen til egen fordel, bør han påvise det. Forholdet er at vår dikterhøvding – nyttig og uegennyttig – slet sin goodwill hos det daværende Tysklands ledende menn ut for folk som han selv var dypt uenig med, men som var hans landsmenn.
Hvor mange eksempler kan seierherrementaliteten i Norge oppvise på en tilsvarende romslighet etter krigen? ”
Bjørn H. Bråthen
12. september 2009 - 17:34
Romslighet ???????
Jeg vil også nevne hans uttalelser i FRitt Folk i forbindelse med 17 mai 1943. Fritt folk har mottatt denne hilsenen fra Hamsun i anledning Nasjonal Samlings 10 års dag.:
" Jeg synes det gaar riktig godt nu. (sier Hamsun) Ubaatene arbeider jo Nat og Dag. Europa har gjort seg rede, inden et par Uker vil vi vel spørre Nyt fra Østfronten, og inden en Maaned har Japan rørt paa sig. En Spaamand kan trives i denne Situasjon ! Og i vårt eget lille lange Norge er det 17. mai og Jubileumsdag for Nasjonal Samling -. Jeg ønsker os alle til lykke." sitat slutt.
Hamsun er fornøyd - ubåtene arbeider natt og dag, svikeren og landsforræderen Hamsun hadde ikke mye til overs for våre sjøfolk i tjeneste på allierte handelsfartøy. Våre sjøfolk som var de som ofret mest i kampen mot nazityranniet. 3000 norske sjøfok ble drept under krigen, de fleste torpedert av tyske ubåter. Hva med de pårørende og etterkommere etter 3000 norske sjøfolk. Hadde Hamsun hatt et snev av anger og rettferdighetsfølelse for alle de som gav sitt liv for et fritt Norge i kampen mot nazivelde burde han vist dette etter krigen, men nei, det kom ikke noen beklagelse . Han var og ble en landsviker, lansforræder og nazi og Hitlertilhenger til sin død. Nevn ikke ordet romslighet i forbindelse med Hamsun sin opptreden.
Den samme konklusjon ble gitt i filmen om Hansun som ble vist på NRK sist mandag angående hans politiske ståsted. LANDSFORRÆDER, LANDSFORRÆDER, LANDSFORRÆDER. var ordene som ble brukt.
Inger Cecilie Stridsklev
13. september 2009 - 19:12
Hamsun og ubåtene
Hamsuns oppfatninger av den militære situasjon var relativt vanlige sommeren 1940, og ble delt også av general Laake. Etter krigen kunne man bli dømt for landssvik for å ha gitt uttrykk for dette i 1940, særlig hvis man i 1945 fortsatt kritiserte den sittende regjering. Han var uenig i den eneste tillatte oppfatning fra 1945. Han var ærlig nok til å stå ved det.
Hvordan kunne så Hamsun i 1943 rose de tyske ubåtenes krigsinnsats, ut fra et norsk nasjonalt sinnelag? Riktignok var han tyskvennlig hele livet, og atskillig mer opplyst om Englands ugjerninger i fortid og samtid enn Tysklands.
En årsak kan være at England forsøkte å blokkere norskekysten slik de gjorde under krigen 1807-14 (Terje Vigen). Skip som gikk langs norskekysten, var fritt vilt for de allierte. 172 skip totalforliste og minst 1092 omkom i Hjemmeflåten, mange etter angrep fra britiske ubåter. Særlig gikk det ut over hurtigruten. Hurtigruten ”Irma” ble senket av nordmenn i britisk tjeneste. Angrepene var hovedsakelig basert på rapporter fra etterretningsagenter i Norge. I tillegg var tapene av skip fra Norge i utenriksfart (for eksempel transport av korn fra Tyskland/Danmark) størst i norske farvann. Det omkom flere sjøfolk i rute- og kystfarten enn i utenriksfarten hjemme og ute til sammen. I 1942-43 var det få skip langs norskekysten som ble senket. Grunnen var at de allierte måtte samle alle sine krefter for å bekjempe de tyske ubåtene som truet med å stoppe forsyningene til Storbritannia. Se bind V, ”Hjemmeflåten mellom venn og fiende” i ”Handelsflåten i krig 1939- 1945” s.207-14.
Bjørn H. Bråthen
14. september 2009 - 9:53
MEN Å HYLLE EN NAZIST ER OK ????
Når det gjelder den norske regjering som forlot landet for å fortsette kampen fra England sammen med kongen, så hadde de neppe noe annet alternativ. Forsvarspolitikken i 1930 årene og frem til krigsutbruddet og ikke minst de kaotiske mobliseringsordrene burde gjort at disse politikkerne burde vært stilt for riksrett etter krigen. Den som sier og belyser dette ganske klart er vel tidligere Milorg sjef i Oslo major Langeland i boka, Dømmer Ikke, som utkom i 1948.
Men kongen og regjeringen valgte å fortsette kampen mot et grusomt nazidiktatur som etter 5 år ga oss et fritt Norge. Hamsun valgte en annen vei, landsvikerens, og han hadde vel fra sitt politiske ståsted sett at Norge fullstendig underkastet seg Hitlers brutale diktatur, og Hamsun ville vel at Norge fullt og helt skulle delta på tysk side. Takk og pris for at Hamsun sitt poltiske syn ikke fikk større oppslutning enn det den fikk.
DU SIER : " Det omkom flere sjøfolk i rute- og kystfarten enn i utenriksfarten hjemme ? og ute til sammen. Dette er beviselig feil og mulig du skriver det av uvitenhet. Norge hadde ved krigsutbruddet den 4 største handelsflåten i verden med 1064 skip. Av disse ble 550 senket under krigen i alliert tjeneste og de langt fleste av tyske ubåter. Som nevnt i mitt forrige innlegg er Hamsun tydeligvis fornøyd med drapet på over 4000 norske sjøfolk, og du forsvarer Hamsun sine meninger med en engelsk blokade i året 1807 - 14. Hvor fanatisk naziforsvarer går det an å bli, Stridsklev.
VÅRE FALNE bind I. " DE mange som nå sitter tilbake med de store savn etter de pårørende de mistet på sjøen under krigen, kan likevel være forvisset om at de mange falne - over 4000 - ikke ofret livet forgjeves i kampen for fedrelandet og mot nazistene. I takknemlighet, beundring for alt det de norske sjøfolk utrettet i denne krigen, utgir den norske stat denne bok som hedersminne over de falne."
Du har nevnt Hamsun sin " humanitet og romslighet" nok en totalt misforstått og for meg fullstendig uforklarlig bortforklaring. Hadde Hamsun hatt et lite snev av denne humanitet og romslighet burde han kommmen med en unnskyldning til de falne sjøfolk og deres pårørende, 40 % av de drepte sjøfolk var ungdom under 30 år. Men det som står igjen i Hamsun sitt "testamentet" angående våre sjøfolk som ofret livet i kampen mot det mest brutale diktaturregiment verden har sett, er ordene De tyske ubåtene arbeider godt både dag og natt. Og dette forsvarer du Stridsklev ????
Hamsun skriver en rekke innlegg i forskjellige nazikontrollerte aviser under krigen, han støtter Quisling og nasjonal samling, han håner norske mostandsfolk og sier rett ut at de får som fortjent. Du forsvarer dette og kommmer med uholdbare bortforklaringer.
La meg til slutt igjen vise til nekrologen Hamsun skrev om Hitler i aftenposten 7 . mai 1945, nekrologen er en ubetinget hyllest av Hitler og hans brutale nazidiktatur, dette viser klart og tydelig hvor Hamsun sto, det kan da ikke være tvil om han var en lansviker, landsforræder og en av de største. Men Stridsklev deler du Hamsun sitt syn på Hitler og hans gjerninger slik Hamsun gjør i nevnte nekrolog ????
Gunnar Melstveit
16. september 2009 - 11:21
5 svar på 5 spørsmål
2. Ja.
3. Han gjorde Norge verdenskjent gjennom sitt forfatterskap.
4. Konerne ved vandposten.
5. Ikke mer enn andre mennesker.