ABC Nyheter

Fremskrittspartiet lekker stadig fra hundre-dagers programmet som offisielt skal presenteres i morgen. På NRK i dag tidlig kunne Oslo-byråden Sylvi Listhaug fortelle at en av de tingene Frp vil gjøre i sine første hundre dager med regjeringsmakt er å innføre karakterer i orden og oppførsel allerede fra 3. klasse. Femteklassingene skal få karakterer i alle fag. Høyre går ikke så langt, men partiet har i sommer hatt noen utspill som tyder på at det også er åpent for en utvidet bruk av karakterer i grunnskolen.

Dermed er grunnlaget lagt for en klassisk skoledebatt – om vinnere og tapere, og om motivering og demotivering. Alle som har fulgt debatten om skolen fra 1970-tallet kjenner igjen argumentene.

Det er alltid risikabelt å si noe generelt om hva det snakkes om på hver enkelt skole – til det er ulikhetene for store. Likevel er det grunn til å anta at karakterdebatten er fullstendig utdatert på svært mange læresteder. Man gir karakterer i ungdomsskolen og på barneskolen holder man seg med det som i hvert fall i Oslo-skolen kalles for individuelle utviklingsplaner. Samtidig er det nasjonale prøver som gjør det mulig for den lokale skoleledelse og for den enkelte lærer å vurdere det lokale læringsmiljøet.

De individuelle utviklingsplanene består i at elevene allerede fra første trinn i barneskolen er med på å sette opp målsetninger for egen læring og oppførsel og at de så blir vurdert i forhold til disse målsetningene noen ganger i løpet av året. Vurderingene er en sak mellom eleven, læreren og de foresatte. De bidrar ikke til stigmatisering i elev- eller foreldregrupper, men vurderingene følger med eleven hele livet. De skrives ned og bidrar kanskje på samme måte som karakterer til at en elev og hans eller hennes foresatte danner seg bilde om hvordan han eller hun er – et bilde som selvfølgelig kan være preget av en lærers manglende evne til å se.

På tross av dette er det ingen diskusjon om bruken av de individuelle vurderingene i de skolene der dette brukes aktivt. Det er så åpenbart mye bedre enn karaktersetting, fordi læreren kan bruke noen setninger til å nyansere, og fordi målestokken for hver enkelt elev gjøres tydelig. Foreldrene, som etter fattig evne forsøker å følge med på det som skjer med barnet i skolen, får også et langt bedre verktøy enn om de hadde måttet forholde seg til karakterer.

Det dumme for politikerne er at det ikke går an å lage politikk rundt de individuelle vurderingene. Alle politikere er nå enige om at slik bør det være. Fremskrittspartiet og Høyre mister sin mulighet til å si at de vil ha en tøffere og mer disiplinert skole enn de rød-grønne. SV mister sin mulighet til å presentere seg som det partiet som forstår hvordan utstrakt måling av unge mennesker kan virke destruktivt.

Dermed fortsetter karakterdebatten for fullt. Det må være frustrerende å følge for mange av de skolefolkene som for lengst har lagt den debatten bak seg.