ABC Nyheter

Vokalist Gavin Blair og kompani leverte varene i det hete lokalet.

HALDEN (ABC Nyheter): Det første som møtte oss på den andre dagen av årets Down On The Farm-festival, var, om vi ser bort i fra sola, de gamle haldensenrockerene i The Ghostriders som for anledningen hadde valgt å gjenforenes seg.

Et smart valg med tanke på at bandet leverte et løssluppent, men likefullt tight show der spillegleden ble paret med lyden av artister som Green On Red, Gun Club og Johnny Thunders.

En svært energisk Morten Milde hadde tidvis publikum i sin hule hånd samtidig som gitarist Kalle Storm Andersen, også kjent fra The Young Lords og Saturday Cowboys, fylte rommet med en vegg av vellyd.

Lot gitarene snakke

Kort tid etter at de gamle haldensheltene hadde forlatt scenen, dukket nok en veterangjeng opp på hovedscenen, amerikanske True West. Bandet som sammen med Green On Red, The Long Ryders, R.E.M. og The Dream Syndicate, satte fyr på den alternative rockscenen tidlig på 80-tallet, lot gitarene snakke for seg fra første stund.

Ble backet opp av et suverent band.

Den musikalske gangavstanden mellom The Dream Syndicate og True West er ikke lang, noe som syntes å passe det evigunge publikummet svært godt. Vokalist Gavin Blairs særegne stemme, og hans noe uortodokse dansesteg, var med på vekke liv i det litt søvnige publikumet som trolig hadde duppet av et minutt eller to i solen før de ankom konsertlokalet.

Selv om gitarist Russ Tolman, som for øvrig har gitt ut en rekke knallgode soloalbum, og hans venner aldri satte fyr på Halden, gjennomførte de et solid sett bestående av låter som hadde fortjent et langt større og noe mer entusiastisk publikum enn tilfellet var i går.

Neste stopp var svenske Kristofer Åström med band som inntok den lille scenen i første etasje. Og hvilket band! De fleste av låtene, som på utsøkt vis blandet folk, country og rock, ble i hovedsak fremført med tre elgitarer i front. Noe som ga de melodiøse og utgangspunktet vare låtene ekstra trøkk. Nå og da roet svenskegjengen med stort hell det hele ned med hjelp av steelgitar og en og annen kassegitar. Om du ikke har hørt om Kristofer Åström, bør du snarest sjekke ut mannen som høres ut som en herlig miks av amerikanske Son Volt og landsmann som Christian Kjellvander og Popsicle.

Fint, men snodig

begynte bra, men ble offer for dårlig komp på boks.

Så var tiden kommet for festivalens headliner, Stan Ridgway, som på midten av 80-tallet imponerte det norske folk med låta «Camouflage» og albumet «The Big Heat». En plate som har tålt tidens tann merkelig godt med tanke på at Ridgway mer enn gjerne tok i bruk datidens elektroniske virkemidler.

Som en mellomting av Dudley Moore og Randy Newman, sjarmerte Ridgway innledningsvis publikum i senk med vittigheter og gamle herligheter som «Camouflage», «The Big Heat» og «Lonely Town».

Ridgways distinkte stemme kledde salen med fløyel, og da han, etter å ha sendt en hilsen til skuespilleren Mickey Rourke, klemte i vei med «Don't Box Me» fra filmen «Rumlefish», nådde konserten sitt musikalske høydepunkt. Måten Ridgway trakterte munnspillet på ville garantert fått Sigmund Groven til å sperre opp øynene.

Men der den første halvtimen tidvis var en aldri så liten musikalske åpenbaring, ble den siste, mye takket være en datamaskin godt plassert på scenen, en aldri så liten nedtur. Lydene som stammet fra den elektroniske kilden ble etter hvert så merkelige og malplasserte at låtene nå og da ramlet av lasset. Noe som dessverre gikk ut over klassikere som «Mexican Radio» og «Drive She Said».

Bandet til denne karen viste seg å være et fyrverkeli på scenen.

Når det er sagt. Det var hyggelig å dele rom med mannen som fascinerte mange av oss en gang for lenge, lenge siden. Stan er, mye takket være sin karisma og teft for gode melodier, fremdeles the man. Men neste gang bør han legge igjen den omtalte datamaskinen på hotellrommet. Nest siste låt, «A Mission In Life», satt for øvrig som et skudd.

Et fyrverkeri

Med konsertstart klokken 01.00 ble kvelden avsluttet med et fyrverkeri av en konsert av det fredstormede amerikanske bandet Chooglin'. Et orkester bestående av åtte karer, hvorav fire på blås. Bandets unike og svært fengende blanding av punk, blues, rockabilly og soul utløste trolig alarmen på Halden brannstasjon litt lenger ned i gata.

Fikk en lapskaus av stilarter til å fungere utmerket sammen.

En salig miks av tidlig Dexys Midnight Runners, Southside Johnny med ekstra store baller, MC5, The Stooges, Chuck Berry, Tom Waits og Creedence, traff publikum som lyn fra klar himmel.

Det sa ganske enkelt pang, krasj, boom. Maken til musikalsk spilleglede og kreativ utfoldelse er sjelden vare i dagens musikkverden.

Da bandet cirka en time sener, etter å ha røket tre gitarstrenger og blåst lokalet overende, takket for seg, hadde lynet og tordnet fra scenen forflyttet seg til Haldens mørklagte himmel.

Tilfeldig? Ikke faen!

Les mer:

Les mer musikk her

Les plateanmeldelser her

Les Full av fuzz her

Les Lennart her

Les Blues Groove her

Les Retrohue her

Les Lyttelua her

Finn alt innen musikk på Startsiden