ABC Nyheter

En hvit port på Vålerenga glir opp. Det føles som et lite overfall av grønt, solregn og roser å med ett stå i en frodig blomsterhave.

- Her satt Anna Politkovskaya ute og drakk te en dag. Hun fortalte at hun trodde at dette måtte være det fredeligste stedet på jorden, sier Kjell Olaf Jensen stille.

En skjebne på skulderen

Han bor i et hjem av bøker og en hage av blomster. Kjell Olaf Jensen er oversetter, kritiker og tidligere leder av PEN Norge, organisasjonen for forfatteres ytringsfrihet. ABC Nyheter spør om han tar med seg sitt engasjement i oversettelsene.

- Det er jo klart, man er jo ett menneske som opptrer i forskjellige roller. Politkovskaya kjente jeg godt. Irene Nemirovsky har jeg ikke møtt av naturlige grunner. Å oversette en bok er en jobb du skal gjøre uansett hva slags forhold du har til forfatteren. Likevel tenker du på det mennesket som står bak, og hva dette mennesket gjennomgikk. Det er på en måte tungt å ha en tragisk forfatterskjebne i bakhodet, sier oversetteren.

En koffert fra krigen

På bordet ligger et utvalg av bøker med falmede sort-hvite portretter på omslaget.

Kjell Olaf Jensen har oversatt fire bøker av Irene Nemirovsky. Den siste kom ut nå i vår.

- Det ligger så mye i det forfatterskapet. Jo mer jeg tenker over det, dess bedre forstår jeg hvorfor jeg er så fascinert, sier han.

Oversetteren henter kannen fra kaffetrakteren på skrivebordet og fyller opp de hvite porselenskoppene.

«Hva er det dette landet gjør med meg?»

Fransk-russiske Irene Nemirovsky har blitt en nyoppdaget klassiker etter at hennes datter Denise Epstein leste notatene hun som 13-åring hadde tatt med seg i flukten fra nazistene. Det var ikke morens dagboksnotater slik som hun hadde trodd. Det var hennes største litterære mesterstykke.

«Herregud, hva er det dette landet gjør med meg? La oss kaste et kjølig blikk på det, ettersom det avviser meg, la oss se på hvordan det mister både ære og liv.» skrev Irene Nemirovsky i 1941.

En stor debut

Hun ble født i Kiev i 1903. Som datter av en jødisk bankmann måtte hun flykte fra hjemlandet da den russiske revolusjonen brøt ut i 1918. De bosatte seg i Frankrike. Irene var en festglad ung Sorbonne-student med ambisjoner om å bli forfatter. 26 år

Irene Nemirovsky på ferie med sin familie før krigen.

gammel sendte hun inn manuskriptet sitt til en forlegger, men la ikke ved navnet sitt. Forleggeren måtte rykke ut en annonse i avisen Le Figaro for å finne henne. Det tok litt tid fordi Irene lå akkurat da på sykehuset etter fødselen av sin første datter Denise. Til forleggerens overraskelse var det en ung kvinne som banket på døren og ikke en eldre mann slik han hadde regnet med.

Irene Nemirovskys debutroman «David Golder» ble en stor suksess og filmatisert som Frankrikes første lydfilm. Et par bøker av henne ble til og med utgitt i Norge på 30-tallet. Selv var Irene mindre opptatt av utgivelsen og suksessen. Hun tenkte på det som begynnelsen til noe større.

En oppdagelse

- For fem år siden var jeg på bokmessen i Frankfurt da forlegger Øivind Arneberg ringte meg og spurte hvor jeg befant meg. Fem minutter senere kommer han løpende med en tykk bok. «Denne boken må du lese til i morgen», sier han.

Jensen ble fascinert og overbeviste forlaget om å kjøpe rettighetene.

- Senere oppdaget vi at vi ikke hadde kjøpt rettighetene til en bok, men til et helt forfatterskap, sier Jensen.

I Frankrike kjemper nå tre forlag om rettighetene til Nemirovskys forfatterskap. I Norge eies de av det lille forlaget Arneberg Forlag.

En fransk suite

Da Tyskland okkuperte Frankrike i 1940 flyktet Nemirovsky og hennes to døtre fra Paris, til en liten landsby i tyskokkupert sone. Oktober samme år ble det innført lover som forbød utgivelsene av Nemirovskys sine bøker på grunn av henne jødiske bakgrunn.

Året etter begynner hun å skrive på det som skal bli hennes siste verk «Suite Francaise» (fransk suite). Det skulle bli en roman skrevet som et musikkstykke, et verk i fem deler på tusenvis av sider.

«Det er akkurat som med musikken, hvor man av og til hører orkesteret, og av og til fiolinen alene. Slik burde det i alle fall være», skrev Nemirovsky. «Suite Francaise» handler om om den andre verdenskrig og hvordan den påvirker livet til en gruppe mennesker i Frankrike. Nemirovsky baserer den på Beethovens skjebnesymfoni.

«La det nå få en slutt, på godt eller ondt»

I juni 1941 kom raselover som åpnet for arrestasjon og deportering av jøder. Irene Nemirovsky sto nesten alene i et litterært miljø som samarbeidet med nazistene. Ett år senere begynte hun å tvile på om romanverket ville bli ferdig.

«For å løfte så tungt, Sisyfos, måtte jeg være like modig som du. Arbeidsviljen skorter det ikke på, men målet er fjernt og tiden kort.» skrev Irene.

- Det var visstnok litt av en jobb å tyde manuset hennes senere. Nemirovsky manglet papir og blekk. Hun skrev knøttlite for å få papiret til å vare lenge og vannet ut blekket, forteller Jensen.

Utvannet blekk og liten skrift: Manuskriptet til «Storm i Juni/ Suite Francaise»

13 Juli 1942 blir Irene Nemirovsky arrestert. Fire dager senere settes hun på toget til Auschwitz. Helsen var dårlig allerede før deportasjonen og i Birkenau sendes hun til leirens sykestue. Hun dør den 17 August 1942.

Hjemme i Frankrike sitter Irenes mann Michel Epstein og er bekymret for sin kone. Han gjør flere desperate forsøk på å finne ut hva som har hendt med henne. Det eneste han vet er at hun er tatt med til en arbeidsleir i Polen. Han tilbyr seg til slutt å dra til arbeidsleiren i hennes sted, uten å fullstendig vite hva dette innebærer. Da er Nemirovsky allerede død.

Et verdifullt minne

I november blir Michel Epstein deportert til Auschwitz. Han sendes rett til gasskammeret. Politiet kommer til skolen for å hente døtrene, men de blir gjemt bort av lærerne. Resten av krigen rømmer de fra gjemmested til gjemmested. Med på flukten var en koffert med morens manuskripter. 13-årige Denise hadde tatt den med seg som et minne om moren.

- Det var først mange år senere at hun tok frem disse manuskriptene og leste dem, forteller Jensen.

62 år etter Irene Nemirovskys død blir «Suite francaise» utgitt.

- Det ble en umiddelbar suksess, som ser ut til å ha holdt seg de siste fem årene.

En nyoppdaget klassisker

På norsk heter verket «Storm i juni». Nemirovsky rakk bare å skrive to av de fem delene. Der boken slutter er det som om krigen hun skriver om har innhentet forfatteren selv. På neste tomme side er forfatteren død og i tillegget kan vi lese om drømmene og planene hennes for hvordan resten av boka skulle bli.

- Når du leser en bok av Nemirovsky har du hele historien hennes i bakhodet. I «Storm i Juni» skriver hun jo sin egen historie. Hun skrev hele tiden for å ajourføre hva som skjedde rundt henne. Likevel syntes jeg ikke at boken er interessant fordi den beskriver en politisk virkelighet. Det er ting i selve romanen som gjør den til en god og betydelig roman. Det er ikke hennes historie. Jeg vil påstå at den har en egenverdi utenom det, sier Jensen.

Nå planlegger han flere bokutgivelser.

- Jeg var akkurat på telefonen med Øivind i Arneberg forlag og vi diskuterte hvilke bøker av henne vi skal gi ut til neste år.

Kjell Olaf Jensen medgir at Irene Nemirovskys forfatterskap etter hvert har begynt å bety mye for ham.

- Ja, det har hun faktisk. Det han ha noe å gjøre med hennes skjebne.