ABC Nyheter

Da Barack Hussein Obama i april rundet sine første 100 dager som USAs 44. President var det med moderasjon fra hans side og et ønske om tålmodighet fra Amerikanerne og verden for øvrig. Obama sa: ‘De første 100 dager er viktig, men det er de første 1000 dagene som kommer til å bli avgjørende’.
Og rent realistisk trengs det litt mer tid før man kan se utslagene av en helt ny presidents politikk.

Nå er det gått over fire måneder siden Obama ble sverget inn og vi begynner å se antydningene til det som kanskje vil bli husket som Obama doktrinen, med en sterk policy om å ikke bare tale til verden men også å lytte. Ikke bare komme med formaninger, men også å komme meningsmotstandere i møte. Vi ser konturene av en president som er en tålmodig diplomat og ganske moderat i sine uttalelser mot de som tradisjonelt blir sett på som USAs fiender. På kort tid klarte han å ganske så effektivt utradere det dårlige bilde av USA som mange hadde etter George W. Bushs president periode, og i stedet skape et inntrykk av at USA er et land det går an å snakke med og samarbeide med.

Men på ett sted er Obama på full kollisjonskurs, og det på et område man ikke vanligvis forventer at USA skal være i konflikt med, med Israel. Med sitt nylige besøk i Kairo og talen som han holdt der til hele den muslimske verden, ble det klart for mange i Israel at man ikke lenger kunne vente uforbeholden støtte fra USA til å føre sin politikk. Men før vi kommer til det, er det viktig å se på noe av det andre som har skjedd til nå med Barack Obama ved roret.

Noe av det aller første Obama gjorde som president var å beordre stengningen av fangeleiren ved Guantanamo basen på Cuba. Dette ble av svært mange sett på som et slag rettet mot forgjengeren Bush. En slags stille anerkjennelse av at den tidligere ledelsen begikk en rekke overskridelser og brudd på USAs offisielle policy om å ikke tillate tortur. Han kalte leiren ‘et trist kapittel i USAs historie’, og lovte å la de innsatte få en rettferdig rettssak med status som krigsfanger, istedenfor statusen som ulovelig fiendtlige kjempende de hadde hatt til nå, noe som ikke gir dem noen rettigheter under Genève konvensjonen. Etter planen skal leiren være stengt innen året er omme.

Likeså la presidenten frem en plan i februar for å trekke alle kampstyrker ut av Irak innen 18 måneder. Han har uttalt at Irak krigen var en stor feil og at det i stedet er viktigere å fokusere på krigen i Afghanistan. Der trusselen fra Taliban og Al’Qaida er større. Dette markerer nok en snuoperasjon i forholdet til Bush administrasjonens politikk, som utenriksminister Hillary Clinton kvitterte ved å si at ‘verden er spent på å se en ny Amerikansk utenrikspolitikk’ og at ‘Vi har en masse skade vi må
reparere’.

Det har vært viktig for Obama å markere en forandring fra den uforsonlige og harde politikken Bush stod for i åtte lange år, og som har brakt store deler av verden på kollisjonskurs med USA. Det har vært viktig å foreta en del brannslokking. Blant gamle allierte så vel som hos tradisjonelle erkefiender.
Til og med i forholdet til Cuba ser det ut til at det nå kan løsne opp litt, om enn sakte. Og på toppmøtet til Organisasjonen for Amerikanske Stater i Trinidad og Tobago i april, kom Venezuelas president Hugo Chavez bort og tok Obama i hånden. Dette var en klar forandring fra det tidligere forholdet mellom Venezuela og USA, da Chavez i 2006 kalte president Bush for djevelen på et møte i FN.

Vi ser at verden for øvrig ønsker velkommen en ny kurs fra USA sin side, og er villig til å ta imot en utstrakt hånd med ønske om samarbeid hvis den tilbys. Det hjelper nok ganske mye på imagen til USA at det nettopp er Barack Obama som nå strekker ut denne hånden. At han er særdeles populær blant mange mennesker i verden og har en stor utstråling og karisma, så vi svært tydelig på ‘signingsferden’ han foretok til Europa i mars/april i forbindelse med G20 møtet og NATOs 60 års jubileum, der han besøkte en rekke land og ble tatt imot med begeistring. Nærmest som en poppstjerne.

Men man må i all begeistringen også huske på at Obama først og fremst er USAs president, ikke verdens president. Han vil alltid ha USAs interesser på toppen av sin agenda og må også tilfredsstille mange Amerikanske velgere som er svært konservative. På den måten er det ikke unngåelig at han vil komme på kollisjonskurs med deler av verden likeså. Vi ser dette allerede flere steder. Obama vil måtte, på lik linje med alle tidligere presidenter, hevde USAs rolle i verden.

Og det er nettopp det som nå skjer i forholdet til Israel. I sin tale i Kairo sist torsdag som var rettet til den muslimske verden, kom Obama med forsikringer om at også den Palestinske befolkningen hadde rett til å leve og bo der de er. Liksom Israelerne. Og at det måtte bli full stans i utbyggingen av nye ulovelige bosettinger på vestbredden. Han gjentok også USAs støtte til opprettelsen av en egen Palestinsk stat der. Dette, i tillegg til et lite vennskapelig møte med Israels statsminister Benjamin Netanyahu i Washington nylig, har brakt Obama administrasjonen i et motsetnings forhold til staten Israel. USAs gamle og solide allierte.

Det at USA nå velger å gå inn for en mer streng linje med Israel og stille krav til denne, signaliserer til verden at man ikke skal føle at USA gir noen stater Carte Blanche til å gjøre som de vil, men at samarbeid krever en del kompromisser. Fra Israel, så vel som fra dets naboer.

Talen til den muslimske verden var et forsøk på å si at vi ikke ser dere som fiender men venner, at USA ikke er i krig med muslimer og at vi respekterer deres levesett og religion. Han gjorde også stort inntrykk ved å sitere fra Koranen.

Talen til den muslimske verden var et forsøk på å si at vi ikke ser dere som fiender, men venner. Obama doktrinen viser en annen politikk fra USAs side enn den vi har vært vant til de senere år. Dets dominerende rolle i verden er der like fullt fremdeles og vil nok være der i den nærmeste fremtid, men det er med litt mer ydmykhet enn før. Litt mindre selvopptatthet og med større evne til å lytte til og samarbeide med andre land og kulturer. Trusselen for å bli utsatt for et ‘preventivt angrep’ fra USAs militærmakt skal bort, og i stedet erstattes med erkjennelsen av at USA er en venn som er der hvis det trengs.

Om det lykkes Obama å skape dette bildet av USA i verden gjenstår å se. Han er en flink taler, og har greid å skape en større optimisme, men det må handling til for å bygge opp tillitten igjen.

Så langt er Obama på god vei.