ABC Nyheter

California-bandet hadde en enorm scene å vise seg frem på. Foto: Paul A. Nordal

Både de amerikanske ørnene og det norske publikummet åpnet forsiktig. «How Long» er singelen fra deres siste, og i Eagles-målestokk, fremdeles ferske album, «Long Road Out Of Eden» (2007).

Etter en kort introduksjon av Glenn Frey, tok bassisten Timothy B. Schmit over mikrofonen og sang «I Don't Want To Hear Any More» før sologitaristen Joe Walsh gjorde det samme på «Guilty Of The Crime».

Fersk åpning

Tre låter fra bandets siste album er vel ikke direkte et publikumsfrieri fra Eagles' side da det i snitt godt voksne publikummet først og fremst fulgte dem i deres glansdager på 70-tallet.

Men i dét fotografene på grunn av fotorestriksjoner ble ført ut av konsertområdet, startet moroa. En nydelig trompetsolo dro i gang monsterhiten «Hotel California». Med 70-tallets kanskje største vestkysthymne rungende utover Bergen havn, kunne konserten endelig erklæres for åpnet.

På «Peaceful Easy Feeling» fra debutalbumet «Eagles» var det imidlertid tydelig at ikke alt er som før med Eagles-sjefen og softsangeren Glenn Frey. Han slet både med kraften i stemmen og de høye tonene, og det ble stadig mer hørbart utover i konserten.

Heldigvis for Frey tok bassist Schmit igjen over mikrofonen på «I Can't Tell You Why» hvor de myke tonene og den dempede gitarsolen smøg seg tett innpå et bergenspublikum som syntes å være opptatt av mange andre ting enn musikken. Mellom sangene var det solid applaus, mens det under deler av førstesettet til tider ble veldig dødt.

Mer enn godkjent fra California-bandet. Foto: Paul A Nordal

Ett unntak var imidlertid «Witchy Woman» fra 1972 hvor publikum var ordentlig med, og bandet dro til med tydelige bevis på at de fortsatt har noe å bidra med sammen. Og på Don Henley-hiten «The Boys Of Summer» viste trommeslageren hvem som egentlig er sjefen. Henley vant i sin tid Grammy for beste mannlige vokal for låten, og stemmen synes overhodet ikke å ha tapt seg siden 1984.

Heller ikke spilloppmakeren Joe Walsh lå på latsiden. På «In The City» dro han i gang den første gitaroppvisningen av mange for kvelden. Og før de eldre herrene tok pause med «The Long Run», ønsket Don Henley bergenpublikumet lykke til mens han pekte i retning toalettene.

Fantastiske harmonier

De amerikanske herrene vil selvsagt alltid være bevisste på at bortimot alle tilhørerne kommer for å høre gruppens store slagere fra den gang da. Responsen på de nyere bidragene ble derfor ikke uventet mer avmålt når de kjørte i gang et akustisk sett rett etter pausen. Låter som «No More Walks In The Wood», «Waiting In The Weeds» og «No More Cloudy Days» kommer nok aldri til å slå an blant det brede laget av befolkningen, men de viser at Eagles fortsatt mestrer den svært vanskelige øvelsen med harmonier. Til tider så låt det som i deres velmaktsdager. Og langt bedre enn da bandet besøkte Norge første gang i 1996.

Da var Don Felder fortsatt med i gruppen, hvert medlem fikk sin tilmålte tid med solomateriale, og konserten i Oslo Spektrum hang til tider ikke helt sammen. Denne gangen virker alt mye bedre planlagt og regissert. Og heldigvis fikk vi da også oppleve det amerikanske settet i Bergen. Mens det svenske publikumet i Malmö og det danske i Århus ble avspist med kortere sett på 20 sanger, endte det i Bergen opp med 27 låter og tre timer mellom festningsmurene.

Joe Walsh har fått lov til å ta med to sanger fra James Gang-perioden i 1970-71 og på disse kom den fire manns store blåserrekken virkelig til sin rett. I tillegg fremførte Walsh giganthiten fra 1978, «Life's Been Good», med stor humor. I en strålende intro til låten beklaget han overfor den yngre delen av publikummet at foreldrene deres plaget dem til døde ved å spille hitlåten døgnet rundt. Etterpå slo han på webkameraet som var festet til capsen og filmet bergenspublikummet på storskjerm.

Sjefen sliter

Mellom disse høydepunktene forsøkte også Glenn Frey å være med på låtfesten. Han var i meget godt humør og styrte troppene på en glimrende måte, men trakk seg ofte i stemmebruken på de vanskeligste partiene. Etter at Don Henley leverte kraftig antikrigs-materiale i tittellåten «Long Road Out Of Eden», med Joe Walsh som gitarmaestro, fikk popmesteren Frey det fortsatt ikke helt til å svinge med den i utgangspunktet svært fengende «Somebody» fra 2007.

«One Of These Nights» ble derimot langt mer dansbar, mens samfunnsrefseren Henley fortsatte sitt korstog i «Dirty Laundry» fra 1982 der tabloidsamfunnet i all sin herlighet ble brettet ut på storskjermen bak bandet. Og det er kanskje variasjonen i låtene og låtutvalget som har gjorde konserten såpass vellykket. Selv om alt som kom frem den nydelige sommerkvelden langtfra var topp kvalitet hele kvelden, stod høydepunktene i kø.

Grande finale

Etter 25 låter nærmet det seg imidlertid finalen for de eldre herrene. Glenn Frey hintet stadig vekk om hvor gamle de fire kjernemedlemmene egentlig er. Til tider var det totalt 13 personer på scenen hvor av de fleste nok ikke var under 60 år. Likevel fremsto bandet overraskende vitalt. I motsetningen til i Danmark, ble ikke lyden ødelagt av vind, selv om lydteknikerne nok kunne skrudd volumet opp et par hakk ved enkelte anledninger. Og heldigvis spilte de såpass lenge at solen gikk ned og multimedieshowet over bandet kom til sin rett,

Kveldens gåsehud-øyeblikk måtte vi imidlertid vente til siste låt for å oppleve. Mens Frey kom seg fint gjennom den store countryslageren «Take It Easy», var det Don Henley som sto igjen i spotlighten til slutt. «Desperado» er et obligatorisk avslutningsnummer i Eagles-sammenheng. Men denne versjonen var spesielt sterk. Da 61-åringen dro til med sin kraftfulle rockstemme, våknet endelig publikum i Bergen. Det var litt vel sent, men de skjønte muligens endelig at de hadde opplevd et band som blir betraktet som legender i det musikkinteresserte USA. Et band med så perfekte harmonier at de kun kan matches av Crosby,Stills, Nash &Young.