Høyt spill med svake kort

Selv om retorikken denne gang er mer aggressiv enn kanskje noen gang tidligere, er det grenser for hva Nord-Korea kan gjøre.

For det første viser nærmere analyser at den underjordiske prøven ved Kilju i Nord-Korea var mindre enn først meldt i media. Det var slett ikke noen atombombe av Hiroshima- eller Nagasaki-størrelsen. Antagelig var sprengkraften ikke mer enn høyst fem kilotonn, mens atombombene som rammet Japan, var mellom 15 og 21 kilotonn. Dernest hadde ikke prøven den konsentrerte sjokkvirkning som er nødvendig for at ødeleggelsen skal bli så store som man forventer eller frykter i en atomkrig. De nordkoreanske atomvåpen er med andre ord ikke operasjonelle.

Ekspertene er skeptiske

Dette slo lederen av Nuclear Information Project som drives av Federation of American Scientist, Hans M. Kristensen, fast i et intervju her i ABC Nyheter tidligere i uken. Han får støtte av all seriøs ekspertise internasjonalt. Det er altså ingen umiddelbar fare for en atomkrig på den koreanske halvøy.

Begrenset raketteknologi

Heller ikke er det noen stor risiko for at Japan skal bli rammet av nordkoreanske raketter med operative kjernefysiske ladninger i overskuelig fremtid. Riktignok har Nord-Korea utviklet raketter som er så interessante at Iran har skaffet seg denne teknologi. Sørkoreanerne hevdet i februar i år at Nord-Korea hadde en ny type ballistiske missiler som kunne nå det nordlige Australia og øya Guam i Stillehavet, men raketten som ble skutt opp i april styrtet i havet. Satellitten som skulle ha utsendt nordkoreansk propagandamusikk i sin bane rundt jorden, kom aldri opp. Prøven var fullstendig mislykket, selv om Kim og hans folk fremstilte den som en suksess.

Presse frem innrømmelser

Tidligere har Nord-Korea brukt atomprøver og raketter til å presse frem innrømmelser fra Vesten, først og fremst fra USA. Allerede i 1993 brøt landet med ikke-spredningsavtalen, men året etter undertegnet USA og Nord-Korea en avtale i Genève om å fryse, eventuelt avvikle det plutoniumbaserte atomprogrammet og i stedet bygge to reaktorer for kraftproduksjon. I september 1999 opphevet president Bill Clinton mange av de økonomiske sanksjoner som hadde rammet nord siden Korea-krigen, og i oktober 2000 besøkte utenriksminister Madeleine Albright Pyongyang.

Madeleine Albright fortalte om et møte med Kim Jong-il. Foto: AP/Scanpix

Albrights kritiske vurdering

Da Albright i 2004 var i Oslo i forbindelse med den norske utgaven av hennes bok, «Min lange reise», spiste jeg middag med henne. I vår samtale kom hun blant annet inn på Kim Jong-il. Den nordkoreanske diktator viste seg å være kortere enn Madeleine Albright som ikke akkurat er så høy, men hun noterte at han brukte ekstra høye hæler. Det samme gjorde forøvrig Romanias diktator Nicolae Ceausescu da jeg intervjuet ham i Bucuresti. Ceausescu hadde Kim og Nord-Korea som sitt forbilde.

Frem og tilbake

Da Albright besøkte Norge var det allerede gått to år siden president George W. Bush sa han ville fjerne Nord-Korea fra listen over «terroriststater» i «Ondskapens akse». Kim gikk i august 2003 med på de såkalte seksmaktsdrøftelser, som foruten Nord- og Sør-Korea omfattet Japan, Russland, Kina og USA. Det var året etter to nye forhandlinsrunder, men i februar 2005 bekjentgjør nordkoreanerne at de har atomvåpen.

Utpressing gir resultater

Høsten 2005 lover imidlertid Nord-Korea å avvikle sitt atomprogram til gjengjeld for energileveranser fra Vesten og en garanti for at USA ikke har til hensikt å invadere landet. Utpressingen har gitt resultater.

Men allerede i januar 2006 sier Nord-koreanerne at de ikke vil vende tilbake til seksmaktsforhandlingene dersom ikke USA opphever de nye økonomiske restriksjoner som ble innført i 2005. I juli skyter de opp syv missiler, en av dem en langdistanserakett. Det fører til skarpe internasjonale reaksjoner og en fordømmende resolusjon i FNs sikkerhetsråd.

Underjordisk atomprøve

I oktober 2006 gjennomfører Nord-Korea sin første underjordiske atomprøve. Sikkerhetsrådet svarer med en ny skarp resolusjon, men Kina og Russland vil ikke ha omfattende økonomiske sanksjoner. En fullstendig isolering av Nord-Korea avvises. De seks stater møtes påny, og i februar 2007 treffes amerikanske og nordkoreanske utsendinger i Berlin. Det er første gang de to parter møtes direkte.

Atomprogrammet stanses

Så gjenopptas seksmaktsforhandlingene, og det inngås en foreløpig avtale om å avslutte atomprogrammet. Pyongyang erklærer at reaktoren i Yongbyon er stanset. Senere begynner demonteringen under oppsyn av internasjonale, også amerikanske, overvåkere. I mai ifjor overleverer nordkoreanerne 18.000 sider med dokumenter om Yongbyon-reaktoren, og USA svarer med å levere 540.000 tonn mat som en humanistisk gest. USA bekrefter at Nord-Korea er fjernet fra terroristlisten. Kims utpressingspolitikk har lykkes enda en gang.

Yonbgbyon-reaktoren ble ble først stengt for så å bli startet opp igjen. Foto: AP

Les også: Nordkoreas farlige spill

Ny vending til det verre

I april i år kom det en ny vending til det verre ved rakettoppskytningen og nordkoreanernes erklæring om at de trakk seg fra seksmaktsforhandlingene. Yonbgbyon-reaktoren ble startet opp igjen, og FN-inspektørene ble kaster ut. Selv om en amerikansk spesialutsending i Asia i mai sa at USA var villig til å gjenoppta forhandlingene med Pyongyang, avviste nordkoreanerne dette og gjennomførte altså 25. mai sin andre underjordiske atomprøve.

Irrasjonell, kanskje gal

Denne listen viser klart at Madeleine Albright hadde rett når hun i en vår samtale advarte mot Kim Jong-il som en fullstendig uberegnelig og irrasjonell spiller. Hun trodde han ikke skjønte konsekvensene av sine utspill. På mitt direkte spørsmål ville ikke Albright utelukke at Kim var litt gal.

Utfordrer også Kina og Russland

Og her står vi altså i dag, med en irrasjonell politiker som trosser verdensopinionen og utvikler sine egne kjernevåpen og raketter og dessuten selger denne teknologi til land i Midt-Østen. Kim viker ikke engang av veien for å utfordre de to nabostater som historisk har støttet Nord-Korea - Russland og Kina. Både kineserne og russerne reagerte skarpt i Sikkerhetsrådet, selv om de fortsatt ikke ville gå til fullstendig isolering av Nord-Korea.

Innenrikspolitisk motivert?

Jeg har sett mange forsøk på å forklare det som nå skjer. Problemet er at når vi har med irrasjonelle politikere å gjøre, nytter det ikke med rasjonelle resonnement. Men noen mener likevel å se en slags forklaring i Kim utspill, nemlig at de er innenrikspolitisk motivert. De skal sikre Kim-familiens makt og innflytelse, også etter at den åpenbart ikke helt friske diktator er gått bort. Muligens er det en gest overfor de militære.

Krig ved misforståelser

Men selv om dette skulle vise seg å være riktig, kan vi ikke utelukke en krig ved misforståelser. Nordkoreanerne har sagt at de vil skyte dersom sørkoreanerne gjør alvor av å sjekke deres skip, slik Seoul har forpliktet seg til ved å undertegne Proliferation Security Treaty (PSI) som amerikanerne har presset frem. Hensikten er å kontrollere om nordkoreanerne eksporterer radioaktivt materiale.

Dersom det kommer til et sjøslag, kan dette lett komme ut av kontroll, og det kan i verste fall bli en brutal landkrig. Selv om Nord-Korea har en veritabel militærmakt, vil de langt mer moderne sørkoreanske og amerikanske styrker kunne tilføye dem et nederlag som kan føre til at regimet faller. Dette er en utvikling både Kina og Russland frykter, for da ville hele den koreanske halvøy kunne komme inn i den amerikanske innflytelses- og maktsfære.